Læreryrket er fantastisk!

I dag skulle jeg en tur på skolen, for første gang etter at Markus døde.  Jeg hadde en avtale med rektor for å snakke litt om når og hva jeg tenker om det å komme tilbake i jobb. Jeg planla det slik at jeg kom kjørende litt før elevene skulle ta storefri. Da skulle jeg gå rett opp på personalrommet og få litt tid til å snakke med kollegene mine før jeg skulle på møte.

Da jeg kom kjørende inn på parkeringsplassen, så jeg at Turid, min nærmeste kollega, og hele klassen vår stod oppstilt på fortauet. Det var tydelig at de ventet på noe. Det var ikke til å unngå at de så meg, og jeg ble ganske satt ut. Jeg var ikke forberedt på å møte elevene mine nå. Jeg parkerte bilen og satt en liten stund og samlet meg før jeg gikk ut.

”Der kommer Ingvild” ropte de, også kom de løpende mot meg alle sammen for å gi meg klem. Det tok ikke mange sekundene før jeg var omringet av hele klassen, noen og tjue fantastiske barn på 8-9 år. De var så glad for å se meg, og jeg var utrolig glad for å se dem. ”Hvordan går det? Når kommer du tilbake? Hva heter babyen? Kan du være med oss på tur? Hva skal du?” Spørsmålene haglet og elevene var så spontane og imøtekommende som bare barn kan være. Etter en liten stund kom den grønne, miljøvennlige bussen som de ventet på. De skulle på ekskursjon til en gjenvinningsstasjon.

På vei til personalrommet pratet jeg med noen elever i parallellklassen også, og jeg begynte å vurdere å si til rektor at jeg var klar for å komme tilbake på jobb allerede neste uke.

Etter en halvtime lunsj, fikk jeg roet meg ned og tenkt meg litt om, og jeg avtalte med rektor at jeg satser på å komme tilbake i 50% etter jul. Men som han sa, det var bare å si ifra om jeg ville komme tilbake før. Vet ikke om jeg vil det, men jeg skal i alle fall dra å besøke elevene mine om ikke så lenge.

Søndag

Det er søndag og tre uker siden Markus ble født og døde. Trond Erik og Neema er i kirken. Det er ”Sprell Levende” familiegudstjeneste i dag. Neema pleier å elske de gudstjenestene og jeg er så glad for at Trond Erik orket å ta seg en tur. Jeg har vært på kirkegården, på graven til Markus.

Det kjennes så tomt og meningsløst. Hadde Markus fått leve, hadde vi sannsynligvis vært på gudstjeneste alle fire i dag. Jeg hadde kommet trillende med barnevognen og stolt vist frem verdens nydeligste gutt. Nå lurer jeg på når jeg kommer til å orke å gå på gudstjeneste neste gang.

Jeg gruer meg ikke til å komme tilbake på jobb, selv om jeg overhode ikke er klar for det ennå. Men når den dagen kommer, tror jeg det kommer til å bli fint. Markus skulle jo uansett ikke ha vært med meg på jobb. Men Markus skulle ha vært med i kirken. Det skulle vært oss fire. Han hører til der. Han skulle ha blitt døpt der. Før vi var på ultralyd hadde jeg begynt å tenke på hvem vi skulle velge til faddere denne gangen og hvordan vi skulle gjøre dåpsselskapet. Ville vi rekke det før jul eller skulle vi drøye det til etter? Vi skulle i alle fall ha hatt dåpen under en ”Sprell Levende” gudstjeneste.

Det er så mange små og store ting som minner meg om Markus og alt vi ikke får oppleve. Jeg savner han så utrolig mye og kontrasten til alt som kunne vært og skulle vært er enorm. Selv om det fortsatt finnes mange gleder og lyspunkt i livet, kan det ikke veie opp for det vi har mistet. Vi har mistet barnet vårt. Neema har mistet lillebroren sin.