Svigerfars 60-årslag

I går fylte Øyvind, faren til Trond Erik, 60 år, og til lørdag er det selskap – stort selskap. Jeg gleder meg ikke.

For to år siden var det 60-årsfest for Marit, moren til Trond Erik. Neema var tre måneder og jeg husker at jeg måtte amme henne hele tiden for at hun skulle være stille. Hun var ikke så veldig villig til å sove heller, men hun var veldig nydelig og sjarmerte alle.

Neema kommer nok til å sjarmere de fleste på lørdag også.

Men lillebroren hennes, som helt sikkert også ville vært et sjarmtroll, kommer ikke til å være der. Det et er derfor jeg ikke gleder meg. Jeg vet hvem de fleste som kommer i selskapet er, men jeg kjenner nesten ingen. Jeg regner med at de vet at Markus er født og døde, men jeg aner ikke hvordan de kommer til å reagere når de møter oss. Folk flest kommer til å være glade og feire. Jeg kommer nok til å klistre på meg et smil jeg også.

Når jeg tenker tilbake på festen til Marit, husker jeg at det var en hyggelig dag. Det er lov å håpe at festen til Øyvind kan bli hyggelig den også. Og for all del, jeg håper i alle fall at det blir hyggelig for bursdagsbarnet og alle de andre gjestene. For min del er målet bare å komme seg gjennom det.

Jeg har svaret på ”Hvordan går det?” spørsmålet parat. ”Det går opp og ned” skal jeg si. Også håper jeg at de som spør, eller i alle fall noen av dem, likevel spør litt mer. Jeg brenner etter å fortelle hvor glad jeg ble da Markus kom ut, etter å fortelle hvordan fødselen var, hvordan begravelsen var, hvor utrolig nydelig Markus var, hvor trist det er at han ikke er her mer, hvordan Neema har det midt oppi alt osv… Men jeg gjør meg ikke store forhåpninger, for sånne ting snakker man vel ikke om i et 60-årslag?

Jeg kunne valgt å holde meg hjemme på lørdag, selvsagt kunne jeg valgt det. Da kunne Trond Erik og Neema dratt alene, og jeg kunne bedt noen gode venninner på besøk og hatt strikkekveld. Det hadde vært deilig. Men jeg unner Øyvind å oppleve at hele familien hans er der når han skal feires. Så vi kommer alle tre, vi skulle vært fire.

Trening

Trening er bra sies det. Bra for psyken også, er de aller fleste enige om. Jeg er blant dem som er enig, så i dag har jeg vært på Lambertseter Bad og tegnet fastbrukerabonnement. For 1600 kr kan jeg svømme så mye jeg vil i seks måneder, og det er ingen bindingstid utover de seks månedene jeg faktisk har valgt å binde meg for. En mye bedre deal enn Elexia, spør du meg.

Jeg har tro på at dette kan funke. Etter ballidrett, er svømming og ski de to treningstypene jeg liker aller best, og det er bare fem minutter å gå fra barnehagen til Neema og fram til svømmehallen. Ny og innbydende virket den også da jeg var innom i stad. Jeg hadde tenkt å svømme i dag tidlig, men fikk ikke levert Neema tidsnok til å rekke det. På formiddagen er det åpent fram til klokken ti, og målet er å få til en økt nesten hver dag etter å ha levert Neema. Men det krever at Neema er i barnehagen før ni. Men rekker jeg det ikke om morgenen, er det ingen unnskyldning. Svømmehallen er nemlig åpen for oss fastbrukere fra kvart på to om ettermiddagen også. Så nå skal jeg snart ut å teste svømmeformen.

Denne gangen er motivasjonen for å komme i form igjen etter svangerskapet og fødselen ganske høy. Det er nemlig ikke så veldig stas å gå rundt med en kropp som indikerer at du nettopp har født uten å ha med deg en baby som beviser at det faktisk er tilfelle. Dessuten håper vi at vi om ikke så altfor lenge får lyst på en ny baby, og det er jo greit å gjøre det man kan for at kroppen skal være rustet til det.

Jeg har funnet fram svømmebrillene mine. Etuiet var helt brunt – det har ikke vært i bruk siden vi var i Mali, men brillene, som er veldig gode, så fine ut. Badehette kjøpte jeg i dag tidlig. ”Lambertseter svømmeklubb” står det på den. Vet ikke helt om jeg føler meg komfortabel med det, men det er jo fint å sponse klubben da. Dessuten vil jeg ikke at håret mitt skal bli ødelagt av klor. Badedrakten kjøpte jeg da vi gikk på babysvømming med Neema, så jeg satser på at den duger fortsatt.

Egentlig har jeg ikke noe lyst til å gå å trene nå. Jeg har lyst til å ligge på sofaen og se på bilder av Markus, lese bloggene til andre som har mistet barna sine, gråte litt og trøste meg med minnene om den fantastiske sønnen vår som fikk leve så alt for kort. Og kanskje er det det jeg burde gjort. Så tidlig som jeg fortsatt er sorgprosessen, har jeg liten tro på at det er lurt å presse seg. Likevel skal jeg gjøre akkurat det. For selv om jeg egentlig ikke orker, har jeg veldig lyst til å teste ut det nyoppussede bassenget og sjekke om formen er helt på bunn eller litt bedre enn fryktet. 1000 meter er målet i dag.

Egentlig skulle jeg har brukt den timen som nettopp har gått til å støvsuge og rydde litt. Vi skal ha bibelgruppe her i kveld. Men energien har vært fraværende, og tiden har bare gått. Så nå skal jeg sjekke om det stemmer det de sier om at trening hjelper så godt. Når jeg kommer hjem burde jeg nemlig ha nok energi til å ta meg av Neema, rydde og støvsuge og helst rekke å lage både middag og kveldsmat før klokken sju.

3. november – Termindatoen

I dag er termindatoen til Markus, men det er allerede over fem uker siden han ble født og døde, og kroppen min er godt i gang med å restaurere seg – i alle fall fysisk.

Det ville være løgn å påstå at jeg noen gang har sett fram til dagen i dag. Vi fikk termindatoen på ultralyden samtidig som vi fikk vite at Markus kanskje aldri ville leve fram til den datoen. Han ville i alle fall aldri kunne leve særlig mye lenger enn det.

Den dagen i begynnelsen av juni, kjentes det uutholdelig lenge ut til 3. november. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle kunne klare å gå gravid hele den perioden med den triste prognosen – Markus ville ikke kunne leve mange minuttene utenfor magen min, kanskje ville han dø inni magen.

Svangerskapet gikk bedre enn fryktet. Det var tøffere enn jeg hadde forestilt meg, men samtidig taklet vi det bedre enn jeg hadde trodd, og fysisk var formen nesten upåklagelig. Sommeren var lang, men da jeg kom til rundt uke 30 i midten av august, begynte jeg å tenke at jeg gjerne kunne gå fjorten dager over termin denne gangen. Jeg ville beholde babyen min så lenge som mulig.

Et par uker før jeg fødte, gikk det opp for meg at han sannsynligvis ikke ville legge seg med hodet ned, og dermed lå det an til setefødsel. Jeg begynte å vurdere keisersnitt, men hadde egentlig overhodet ikke lyst på det. Heldigvis slapp jeg å velge. Den 26. september meldte han sin ankomst helt spontant, og setefødselen gikk greit.

Jeg sier aldri at Markus kom fem uker for tidlig. Han kom akkurat når han skulle, og i dag er jeg så glad for at vi valgte å la han få lov til det. Det kan ikke beskrives med ord hvor glad jeg ble da han kom ut og jeg hørte han gråte. Jeg visste det ikke ville vare, men det var helt fantastisk å ha han liggende på brystet mitt, å kjenne varmen hans, å se han, å kunne kose med han mens han faktisk levde.

Det er forferdelig trist at han døde. Sorgen og savnet gjør fortsatt fryktelig vondt. Men akkurat nå har jeg lyst til å kjenne på takknemligheten for det vi likevel fikk.

Markus, jeg er så utrolig glad for at du ble til og for at du kom til oss en liten stund. Takk for alt det du ga oss både mens du var i magen og etter at du kom ut. Du vil alltid være sønnen vår.