3. november – Termindatoen

I dag er termindatoen til Markus, men det er allerede over fem uker siden han ble født og døde, og kroppen min er godt i gang med å restaurere seg – i alle fall fysisk.

Det ville være løgn å påstå at jeg noen gang har sett fram til dagen i dag. Vi fikk termindatoen på ultralyden samtidig som vi fikk vite at Markus kanskje aldri ville leve fram til den datoen. Han ville i alle fall aldri kunne leve særlig mye lenger enn det.

Den dagen i begynnelsen av juni, kjentes det uutholdelig lenge ut til 3. november. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle kunne klare å gå gravid hele den perioden med den triste prognosen – Markus ville ikke kunne leve mange minuttene utenfor magen min, kanskje ville han dø inni magen.

Svangerskapet gikk bedre enn fryktet. Det var tøffere enn jeg hadde forestilt meg, men samtidig taklet vi det bedre enn jeg hadde trodd, og fysisk var formen nesten upåklagelig. Sommeren var lang, men da jeg kom til rundt uke 30 i midten av august, begynte jeg å tenke at jeg gjerne kunne gå fjorten dager over termin denne gangen. Jeg ville beholde babyen min så lenge som mulig.

Et par uker før jeg fødte, gikk det opp for meg at han sannsynligvis ikke ville legge seg med hodet ned, og dermed lå det an til setefødsel. Jeg begynte å vurdere keisersnitt, men hadde egentlig overhodet ikke lyst på det. Heldigvis slapp jeg å velge. Den 26. september meldte han sin ankomst helt spontant, og setefødselen gikk greit.

Jeg sier aldri at Markus kom fem uker for tidlig. Han kom akkurat når han skulle, og i dag er jeg så glad for at vi valgte å la han få lov til det. Det kan ikke beskrives med ord hvor glad jeg ble da han kom ut og jeg hørte han gråte. Jeg visste det ikke ville vare, men det var helt fantastisk å ha han liggende på brystet mitt, å kjenne varmen hans, å se han, å kunne kose med han mens han faktisk levde.

Det er forferdelig trist at han døde. Sorgen og savnet gjør fortsatt fryktelig vondt. Men akkurat nå har jeg lyst til å kjenne på takknemligheten for det vi likevel fikk.

Markus, jeg er så utrolig glad for at du ble til og for at du kom til oss en liten stund. Takk for alt det du ga oss både mens du var i magen og etter at du kom ut. Du vil alltid være sønnen vår.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *