Se på TV2 lørdag kl.18.50!

Lørdagsmagasinet på TV2 i morgen, tar opp fosterdiagnostikk som tema. Jeg aner ikke hvordan programmet er vinklet eller hvor godt det er, men jeg tror det uansett er verdt å se på. Jeg håper det kan sette i gang en debatt rundt fosterdiagnostikk i Norge.

Hvert år blir en god del norske foreldrepar fortalt at barnet de venter har en svært alvorlig diagnose som ikke er ”forenelig med liv”, slik også vi ble fortalt. De aller fleste velger da å avbryte svangerskapet.

Enda flere blir fortalt at barnet de venter har en diagnose som muligens, eller helt sikkert, gjør at barnet har en eller flere funksjonshemninger, av ulik type og alvorlighetsgrad. Mange av disse velger også å ta abort.

Hvorfor er det slik? Hvorfor er det så få som ser verdien av å fullføre svangerskapet selv om babyen dør i magen eller kort tid etter at den har kommet ut? Hvorfor er det så få som ønsker å bære fram et annerledes barn?

Det finnes nok mange svar, men jeg tror kanskje et av hovedsvarene finnes i helsevesenet. Når man bare blir fortalt at barnet uansett kommer til å dø, eller man blir fortalt at faren er stor for at det kommer til å få så store funksjonshemninger at det ikke kommer til å få et godt liv, da er det ikke så rart at foreldrene ikke ser noen annen løsning enn abort.

Hvorfor kan ikke legene løfte fram historien til noen av oss som har valgt å bære fram?

Det var kjempetøft å gå gravid med Markus, det var tøft å treffe folk som gratulerte med svangerskapet og hver gang vurdere om jeg bare skulle takke og smile eller fortelle hvordan det egentlig stod til. Det var kjempetøft å kjenne han sparke og tenke på at han ikke ville kunne leve utenfor magen min. Men samtidig var det helt fantastisk å gå gravid med Markus. For selv om de vonde tankene kom, koste jeg meg sånn når jeg kjente at han beveget seg og levde i magen min. Det var flott å komme på ultralyd og se at han vokste og utviklet seg. Et liv i mammas mage er også et verdifullt liv, og jeg angret ikke en dag. For hvem er jeg som skal velge dødsdagen til mitt eget barn? Utenfor magen tar man ikke livet av et menneske bare fordi man vet det kommer til å dø om fire måneder. Markus var et ønsket og etterlengtet barn. For oss var han perfekt, selv om han var syk. Hver dag med han i magen var en gave, og jeg er så glad for at vi valgte å beholde han så lenge vi kunne.

Vi var så heldige at Markus levde da han ble født. Jeg husker gråten hans da han kom ut, og jeg prøver stadig å gjenskape den lyden i hodet mitt. Jeg ble så utrolig glad da jeg så han –en nydelig og skjønn liten gutt, sønnen min. Jeg tror ikke jeg tenkte det der og da, for jeg var helt overveldet av lykke – jeg hadde fått et barn, men jeg har tenkt det mange ganger siden. Det var så verdt det. Det å se han og få han liggende på brystet mitt, var verdt alle de tøffe takene, og jeg tror faktisk jeg hadde tenkt det samme selv om han hadde vært dødfødt. Men du verden så takknemlig jeg er for at jeg fikk hilse på han mens han levde.

Selvfølgelig var det kjempetrist når han døde. Sorgen og savnet etter Markus er fortsatt ubeskrivelig stort, men det hadde det vært uansett. Hadde jeg valgt å avslutte svangerskapet i uke 20, ville jeg fortsatt hatt et barn for lite. Jeg tror ikke jeg ville savnet Markus noe mindre da, og da ville jeg ikke hatt alle de gode minnene. Minnene om et flott svangerskap med en baby som vokste, trivdes og beveget seg i magen min, minnene om en nydelig levendefødt gutt som fikk dø en naturlig død på brystet til mammaen sin med pappas hånd strykende over seg, minnene om en nydelig begravelse (uten bismak) og en verdig avslutning på et alt for kort liv. Jeg vet at om jeg hadde valgt å avslutte svangerskapet, ville jeg hver dag måttet overbevise meg selv om at jeg hadde valgt rett, og hele tiden undertrykt tankene på alt som kunne vært. Sorg og savn er til å leve med, jeg tror ikke usikkerhet og skyldfølelse ville vært det.

Dette håper jeg TV2 klarer å få fram i lørdagsmagasinet i morgen –at det finnes et alternativ til senabort, og at dette alternativet, til tross for all smerte og alt som er vondt, bærer med seg så mye fint og godt som jeg og ingen av oss som har valgt det ville vært foruten.

1 kommentar til «Se på TV2 lørdag kl.18.50!»

  1. Så vakkert du beskriver noe jeg følte på akkurat samme måte selv. Det er viktig ikke å gi seg med TV2s innslag, men jobbe videre for å få mer oppmerksomhet rundt disse tingene. Hvem er de til å si at et kort liv ikke er verd å leve?
    Klem fra Siri

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *