– Jeg skulle ønske flere valgte som dere

Det var med spenning i kroppen vi var tilbake på Ullevål i går. Vi skulle ha ”ettersamtale” med legen som fulgte oss opp i svangerskapet.

Det viste seg at det hadde kommet opp et eller annet, så vi fikk snakke med en av kollegene hans isteden. Jeg hadde vært på ultralyd hos han en gang i løpet av svangerskapet. Vi fikk straks en god tone med legen og hadde en flott samtale. Han startet med å forsikre oss om at gjentakelsesfaren ved neste svangerskap var veldig liten. Problemene med urinveiene til Markus var ikke arvelig, men skyldtes tilfeldigheter – uflaks.  Selv om jeg hadde hørt det under svangerskapet også, var det veldig deilig å høre det igjen – fikk nesten lyst til å prøve å bli gravid igjen med en gang. Han sa også at neste gang jeg blir gravid, var det bare å ta kontakt direkte med dem, og da vil jeg få all den oppfølgingen jeg trenger. Å følge opp sånne som meg i neste svangerskap, var en hyggelig del av jobben deres.

Etter hvert kom vi inn på valget vårt om å fullføre svangerskapet med Markus, selv om vi visste at han ville dø kort tid etter at han ble født. Legen hadde tydelig sansen for det valget, og sa flere ganger at han skulle ønske flere valgte som oss. Han hadde sett mange som hadde slitt etter et avbrutt svangerskap. Etter å ha vært gjennom svangerskapet, fødselen og begravelsen til Markus, er jeg også sikker på at flere burde valgt som oss. Derfor var det ekstra godt å få det bekreftet av en som har vært i gamet lenge. Da vi dro fra Ullevål, var jeg glad. Det var så deilig å bli møtt med bekreftelse og forståelse og å bli beroliget med at dette kom vi til å takle og neste gang kom det til å gå bra.

Jeg tenkte ikke på det i samtalen med legen, jeg var fokusert på oss og Markus – og slik burde det også være, men jeg har tenkt på det etterpå. Når legen sitter med den erfaringen han gjør, at mange sliter etter en senabort, hva gjør han med det? Tør han, eller noen av kollegene hans, å løfte fram at det å fullføre svangerskapet faktisk er et alternativ? Tør de å si at det er mange som sliter etter en senabort? Forteller de om foreldrepar de har vært borti, som har valgt å fullføre svangerskapet og som har vært veldig fornøyd med det valget i ettertid? Jeg tviler. Å ta abort når det blir påvist avvik hos fosteret, er så akseptert i samfunnet, at jeg tror svært få tør ta til motmæle. Men jeg vil ta til motmæle. Jeg vil fortelle om gleden ved å velge livet – også når det ender med en alt for tidlig død.

3 kommentarer til «– Jeg skulle ønske flere valgte som dere»

  1. Jeg tror dessverre at den gjengse holdningen hos gynekologer er at selektiv abort er av det gode. Da blir man jo «kvitt et problem», helsevesenet belastes ikke unødig, og moren selv kan komme seg videre og prøve å få nye, friske barn.
    Det er ganske urovvekkende hvor ensidig informasjon man får når det påvises alvorlig, dødelig sykdom hos barnet. Mangelen på god oppfølging om man velger å bære fram gjør også sitt til at man i realiteten ikke velger så fritt som man tror. Og det er en farlig tendens.
    Når de har et diagnostisk tilbud, må de også ha et opplegg for å følge opp når de finner noe galt, enten moren velger å fjerne fosteret, eller hun vil la naturen gå sin gang. Først ved god informasjon, inkludert informasjon om psykiske vansker etter selektiv abort, OG informasjon om hvor positivt mange føler det er å bære fram sitt syke barn, er man i nærheten av å ha et reelt valg.
    Får håpe den fine legen din kan rope litt høyere – kanskje andre følger etter?
    Så får vi gjøre det vi kan!
    Varme klemmer fra Siri

    1. Dessverre tror jeg du har rett i det du skriver om at holdningen blant de fleste leger som arbeider med dette, er at selektiv abort er av det gode. Jeg håper noen av de kan endre holdning etter å ha møtt oss og andre som har valgt som oss.
      Markus ble født i sete, og det var to gynekologer inne under fødselen. Etter fødselen fikk jeg vite at hun ene, hun som tok imot Markus og klippet og sydde meg, holdt på å spesialisere seg til gynekolog. Da tenkte jeg på alle de abortene hun sannsynligvis kommer til å utføre i sin karriere, også håpet jeg at hun for resten av livet vil huske Markus og hvor flott det var å ta imot han. Jeg vet fødselen gjorde stort inntrykk på henne, og hun gjorde en god jobb med oss.

  2. Jeg blir rørt av å lese det du skriver om dine tanker, følelser og opplevelser rundt det å måtte ta et valg, bære frem et barn som du vet ikke kommer til å leve og tiden etter på. Jeg *tar av meg hatten* for valget deres og tenker at dere gjorde det rette valget for dere.
    Selv så har jeg ikke vært i samme situasjon, men har hatt tanker rundt temaet dersom vi skulle fått lignende beskjed om barnet jeg nå bærer. Vi var til duotest pga alderen min, men hadde allerede før vi var på den bestemt oss for at dersom barnet ikke livets rett så skulle det få leve så lenge som mulig.
    Jeg tror at mange som kommer i samme situasjon som dere ikke får nok informasjon om muligheten til å beholde barnet og føde det når barnet selv er klar for å komme til verden på sin måte.
    Det er derfor en utrolig viktig «jobb» du gjør med å dele Markus sin historie, du/dere ga han muligheten til å sette sine spor så lenge som kroppen hans klarte det.

    Ønsker deg masse lykke til i tiden som kommer, fortsett å glede deg over at du fikk lille Markus. Ikke være redd for å fortelle om ham til andre, for deg så er dette antageligvis den opplevelsen som setter sterkest og dypest spor i livet ditt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *