– Et apparat som var ment å redde liv, tar liv

Ultralyd er en fantastisk oppfinnelse, og det er ingen tvil om at ultralydapparatet har reddet mange liv, men er det noen som har regnet på hvor mange liv som har gått tapt som følge av uønskede oppdagelser på ultralyd?

For en god stund siden, før Markus ble til, leste jeg en artikkel, jeg tror det var i A-magasinet, som gjorde sterkt inntrykk på meg. Den handlet om en indisk jordmor. Hun var fortvilet over alle aborter som ble utført fordi de vordende foreldrene ønsket seg et guttebarn og ikke den jentebabyen de ventet. Som hun sa, var hun ikke blitt jordmor for å ta liv, men for å redde liv, og hun syntes det var forferdelig at et apparat som var ment å redde liv, tok liv. Selv oppga hun aldri barnets kjønn, til tross for at hun ofte ble utsatt for sterkt press.

Nå håper og tror jeg at abort på grunnlag av babyens kjønn, aldri kommer til å bli verken lovlig eller sosialt akseptert her i landet. Men hvor går grensen? Det er ingen tvil om at i vår vestlige, siviliserte(?) verden, er det mange liv som har gått tapt på grunn av større og mindre avvik som er blitt oppdaget på ultralyd. Mange barn som kunne fått gode og fullverdige liv, har aldri fått lov til å vokse opp.

Nå kan det kanskje høres ut som jeg er imot ultralydkontroller, det er jeg overhodet ikke. Problemet er ikke at man oppdager ting på ultralyd, problemet er hva man gjør med det man oppdager. Selv er jeg glad for at vi fikk greie på hva som feilte Markus allerede i uke 18. Det gjorde svangerskapet mye tøffere enn det ellers ville vært, uten tvil, men det gjorde også at jeg ble mye mer bevisst på å glede meg over Markus mens han var i magen. Jeg visste at mesteparten av hans liv ville være i min mage. Det er umulig å forberede seg på hvordan det er å miste et barn. Sorgen og savnet er mye større enn det jeg hadde mulighet til å forestille meg på forhånd. Likevel er det noen ting vi fikk forberedt oss på. Vi hadde begynt å tenke gjennom hvordan vi ønsket oss begravelsen, og det gjorde at vi fikk en utrolig fin begravelse. Jeg hadde snakket med sosionom og fått greie på hvilke rettigheter vi hadde med tanke på permisjon etc, og det var deilig å slippe å tenke på det rett etter at Markus ble født. Dessuten visste vi at Markus ville leve kort tid og var innstilt på å nyte hvert sekund vi fikk sammen med han. Vi var faktisk så fokusert på å nyte tiden sammen med Markus at jordmødrene etter et kvarters tid antydet at vi kanskje burde ta noen bilder. Det hadde ikke vi tenkt på.

Hadde vi ikke visst på forhånd at Markus var veldig syk, ville han kanskje blitt tatt med hastekeisersnitt. Han ville i alle fall blitt tatt hånd om av legene med en gang han kom ut, men de ville ikke klart å redde han. Kanskje ville han dødd mellom hendene på legene uten at jeg hadde hatt mulighet til å se han i live. Det var vanskelig å akseptere at Markus ikke kunne bli reddet, men jeg er veldig glad han døde hos oss og at han hadde det godt den lille tiden han levde.

Altså, ultralyd og annen type fosterdiagnostikk er av det gode. Det er godt å vite – også når sannheten er brutal og trist. Men når disse virkemidlene som i utgangspunktet (tror jeg?) var ment å redde liv, også blir brukt til å sortere liv, da er det noe som ikke stemmer. Jeg er sikker på at mange flere foreldre ville valgt å bære fram barnet sitt om de hadde fått velge helt fritt. Slik det er nå, blir mange pushet til å ta et ”valg” de ikke burde tatt.

1 kommentar til «– Et apparat som var ment å redde liv, tar liv»

  1. Enig i det du skriver. Det å få en diagnose underveis i svangerskapet gjør at en kan forberede seg så godt som mulig på det som kommer. Man kan få diskutert behandlingsnivå med nyfødtlegene, diskutert forløsningsmåte, man slipper å stå der med både sjokket og sorgen etter at barnet er født. Istedet kan man fokusere fullt og helt, som dere også gjorde, på å nyte den korte, men vidunderlige tiden man får med barnet sitt.
    Og – jeg tror mange ville valgt annerledes hadde de fått litt mer tid på seg, og fikk høre om andre som hadde valgt den veien, og hvor vakkert det kan være, samtidig som det er vondt. En slipper iallfall å lure i ettertid.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *