Åpenhet

For en liten stund siden var jeg på besøk hos en venninne. Hun fortalte at hun hadde en kollega som hadde ventet tvillinger og som hadde vært nødt til (?) å ta abort sent i svangerskapet. Noe mer visste hun ikke. Etter svangerskapsavbruddet hadde kollegaen vært sykemeldt lenge uten å ha kontakt med arbeidsplassen, og da hun etter hvert var tilbake på jobb, hadde hun ikke hilst på noen, bare sett ned i gulvet og gått rett inn på kontoret sitt.

Forhåpentligvis hadde denne kvinnen andre miljøer hvor hun var mer åpen. Kanskje var det forhold på arbeidsplassen som gjorde at hun ikke ville åpne seg der.

Likevel føler jeg at jeg er denne kvinnens rake motsetning. Bare noen dager etter den første ultralyden med Markus, ble jobben informert, og siden har vi hatt en god dialog. Familie og venner ble også informert. Jeg orket ikke ta så mange telefoner selv, så Trond Erik tok noen, også tok søsteren min en del. Vi sendte litt sms og mail. Jungeltelegrafen gjorde også en god jobb, selv om vi skulle ønske den hadde gjort en enda bedre jobb i enkelte miljøer. Vi ville at menneskene rundt oss skulle vite hva som var i gjære, men det var tøft å fortelle det selv.

Når folk visste hvordan situasjonen var, var det godt å snakke om det. Vi fortalte hvordan vi opplevde ting, kom med de faktaopplysningene vi hadde, og med noen få, utvalgte, ”diskuterte” vi abortspørsmålet. Heldigvis konkluderte vi med at vi ville bære fram Markus. Jeg tror mange av våre nærmeste trakk et lettelsens sukk da de forstod at det bar den veien. De så klarere enn oss, at det var den beste løsningen, men jeg tror de hadde støttet oss om vi hadde valgt motsatt også. Selv om svangerskapet til tider var veldig tøft, angret jeg ikke en dag på at Markus fortsatt var i magen min. Da han ble født, ble jeg overveldet av lykke, og jeg var så uendelig glad for at vi hadde valgt å la naturen gå sin gang. Jeg kunne gått gravid i mange, mange måneder til bare for å oppleve den lille halvtimen vi fikk med han. I ettertid har jeg tenkt at jeg håper at noen av våre nærmeste hadde våget å ta til motmæle, før det var for sent, om vi hadde konkludert med abort. Er det ikke det man har venner til? I en presset situasjon, er man ikke alltid i stand til å se sitt eget beste.

Etter at Markus døde, begynte jeg å skrive blogg. Egentlig hadde jeg lyst til å begynne under svangerskapet, men jeg hadde ikke energi til det. Nå deler jeg en del av våre opplevelser med Markus med hele verden, eller i alle fall med den norsktalende delen av den. Det kjennes godt. Jeg vil fortelle om han. Også håper jeg at jeg har nok selvsensur til at jeg ikke skriver noe jeg angrer alt for mye på i ettertid.

Trond Erik og jeg er begge åpne personer, og vi har faktisk opplevd at åpenhet ikke alltid lønner seg. Likevel var det aldri et alternativ for oss å velge taushet når vi forstod at alt ikke var som det skulle med den lille i magen. Når det gjelder Markus og alt som har med han å gjøre, har vi utelukkende positive erfaringer med det å være åpne. Det handler om å våge for å vinne. Vi kan ikke forvente empati uten å dele av vår smerte.

Sorggruppe

I går var Trond Erik og jeg på sorggruppe for første gang. Det var en fin opplevelse. Gruppen ble ledet av to erfarne og dyktige sykepleiere fra nyfødt-intensiven, også var vi fire par som alle har opplevd å miste barnet vårt kort tid etter fødselen. Det var mange flotte folk som jeg gleder meg til å bli bedre kjent med.

Da vi kom hjem, slet jeg med å sove. I løpet av natten konkluderte jeg med at det er mange tanker som skal tenkes mange, mange ganger til, og som sikkert aldri kommer til å bli helt ferdig kvernet. Natten ga meg også ideen til tre-fire blogger, men det gjenstår å se om de noen gang kommer til å bli skrevet. Generelt finnes det flere blogger i hodet mitt enn på hjemmesiden min.

Uansett, det er deilig å tilhøre en sorggruppe og jeg tror vi vil kunne hjelpe hverandre gjennom tøffe tak i tiden som kommer.

Hverdagens stress

De siste to-tre ukene har jeg vært sliten, veldig sliten. Først unnskyldte jeg meg med at jeg var forkjølet. Jeg var skikkelig forkjølet en uke der, og selvsagt blir man sliten av å være forkjølet. Men nå er det en stund siden forkjølelsen gav seg, og jeg er fortsatt like sliten.

Jeg har lurt litt på om det har med jobben å gjøre. Det vil si, ikke jobben i seg selv, men det å jobbe. Selv om jeg trives godt på jobb, er det slitsomt å jobbe. Nå jobber jeg fire dager i uka. Kanskje burde jeg ikke jobbet så mye, men det er stort sett deilig å være på jobb, og ved å være der fire av fem dager får jeg den kontinuiteten jeg ønsker meg. Jeg liker jobben min og selv om læreryrket til tider er svært krevende, gir jobben meg et verdifullt pusterom fra sorgen.

Sorgen, selvsagt er det sorgen som gjør meg sliten. Å sørge er en krevende affære. Det er så mye følelser, så mye tanker og så mange knuste drømmer. Dessuten er det sorgen som bestemmer over meg, ikke jeg bestemmer over den. Den kommer kastende akkurat når den vil, og jeg må bare ta imot. For meg som er vant til å ha kontroll både over eget følelsesliv og det meste annet, oppleves det ganske utfordrende å ikke ha det lenger. Likevel ville jeg ikke vært sorgen foruten. Den gjør at Markus fortsatt oppleves nær meg.

For et par helger siden var vi på hytta til Kristine (søsteren min) og familien hennes. Vi koste oss veldig. Lørdag var vi på skitur i strålende sol og med barna våre i pulk. Fantastisk, men da kvelden kom la jeg meg klokka ni. Enda jeg koste meg så masse, la jeg meg klokka ni på lørdagskvelden på hyttetur. Da er jeg sliten. Men Kristine og Ståle var litt slitne de også, enda de koste seg, og selv om de ikke har mistet et barn.

Jeg tror rett og slett det krever sin kvinne og sin mann å jobbe samtidig som man har små barn. De fleste småbarnsforeldre syns jo at livet til tider kan være slitsomt – for slitsomt. Da blir spørsmålet mitt: Er jeg sliten fordi jeg sørger, eller er jeg sliten bare fordi livet generelt er for travelt? Svaret er vel begge deler…

Hvis vi fokuserer litt på det å være sliten fordi man har små barn og samtidig krevende jobber. Er det slik vi vil ha det? Ønsker vi å huske småbarnsperioden som et slit? Ønsker vi at barna våre skal bli mer preget av barnehagen enn av familien sin? Ønsker vi at barna våre skal huske barndommen som en tid da foreldrene alltid var slitne? Det er mulig å ta grep. Trond Erik har gått ned i stillingsprosent og jobber en time mindre hver dag. Min svoger Ståle har fått seg en ny, mindre krevende jobb som ligger nærmere hjemmet. Min søster Hege studerer på halvtid. Jeg er foreløpig delvis sykmeldt, så får vi se hva vi gjør når jeg egentlig burde være klar for å jobbe fullt igjen.

Å ha to barn er sikkert mer slitsomt enn å ha ett, men du verden som jeg skulle ønske jeg hadde hatt det slitet. Jeg skal aldri mer klage på at det er slitsomt å ha barn. Å være sliten fordi man har barn, er tross alt mye bedre enn å være sliten fordi man har mistet et barn.

På T-banen

I dag, på banen på vei til byen, satt jeg og observerte fire gutter på 12-13 år.

En av guttene satt ovenfor meg, og han virket til å være en helt vanlig gutt. Han var høflig og trygg på seg selv. Trolig var han ikke den kuleste gutten i klassen, men ikke den kjipeste heller. En annen av guttene var på tur med bestemoren sin. I setet ovenfor seg hadde han en figur sittende som han snakket masse med. Det var tydelig at denne figuren var vennen hans. Jeg ble ikke enig med meg selv om jeg tror at gutten var litt psykisk utviklingshemmet eller om han var psykisk syk, men han var en herlig gutt.  Også var det to kamerater. Utrolig sjarmerende gutter, men de oppførte seg slik at jeg umiddelbart fikk sympati med læreren deres. Det var helt klart at han ene var lederen. De to var veldig kontaktsøkende og vandret rundt i t-banevognen og slo seg ned på ulike steder i håp om å få i gang en samtale med medpassasjerene sine. De fikk slått av en prat med begge de to andre guttene.

Hvem av disse guttene ville Markus lignet mest på om en 12-års tid? Hvem av dem skulle jeg ønske han hadde vært mest lik? Det gjør så vondt. Jeg fikk aldri bli skikkelig kjent med den nydelig, lille gutten min. Hvem ville han vært? Hva slags personlighet hadde (har) han?

I magen var Markus en aktiv krabat. Til tross for at han ikke hadde noe fostervann å bevege seg i, beveget han seg masse. Han må ha vært sterk – en fighter. Jeg innbiller meg at han ville hatt god motorikk, og da ville han vært god i fotball. Han hadde klart seg bra. Gutter som er gode i fotball kommer seg fint gjennom barndommen. Dessuten ville han nok ikke vært en latsabb. Han hadde stått på og jobbet for å få til det han ville.

Da Markus kom ut, var han så slapp. Hvor var det blitt av den aktive, lille gutten min? Fødselen hadde nok tatt hardt på han. Heldigvis skrek han da han kom ut, og da han ble lagt på brystet mitt, beveget han litt på hodet før han la seg til å slappe av. Han virket så trygg og tilfreds. Er det noe jeg virkelig ønsker for barna mine, er det at de skal få være trygge – både på seg selv og på omgivelsene sine. Jeg tror Markus ville vært en trygg gutt.

Markus var utrolig pen – akkurat som storesøsteren sin, og hun blir bare penere og penere. Han ville nok vært ordentlig kjekk, og jeg skulle jobbet hardt for at han ikke skulle blitt en overlegen kjekkas, men en sjarmerende kjekkas.

Hvis Markus, på tross av alle prognoser, hadde fått leve, ville han kanskje fått for lite oksygen over for lang tid, og dermed blitt skadet på en eller annen måte. Hvem ville han vært da?

Jeg prøver å lage meg et bilde av hvem Markus ville vært. Jeg bygger det på den opplevelsen jeg fikk av han den tiden han levde – både i magen og etter at han kom ut, på hvordan storesøsteren hans er og litt på hvordan fetterne hans er. Kanskje ligner det bildet jeg skaper meg litt på hvordan han ville vært, men det vil jeg aldri få vite.

Uansett vet jeg at han ville vært verdens beste gutt. Åh, som jeg ønsker jeg kunne fått se han vokse opp.