På T-banen

I dag, på banen på vei til byen, satt jeg og observerte fire gutter på 12-13 år.

En av guttene satt ovenfor meg, og han virket til å være en helt vanlig gutt. Han var høflig og trygg på seg selv. Trolig var han ikke den kuleste gutten i klassen, men ikke den kjipeste heller. En annen av guttene var på tur med bestemoren sin. I setet ovenfor seg hadde han en figur sittende som han snakket masse med. Det var tydelig at denne figuren var vennen hans. Jeg ble ikke enig med meg selv om jeg tror at gutten var litt psykisk utviklingshemmet eller om han var psykisk syk, men han var en herlig gutt.  Også var det to kamerater. Utrolig sjarmerende gutter, men de oppførte seg slik at jeg umiddelbart fikk sympati med læreren deres. Det var helt klart at han ene var lederen. De to var veldig kontaktsøkende og vandret rundt i t-banevognen og slo seg ned på ulike steder i håp om å få i gang en samtale med medpassasjerene sine. De fikk slått av en prat med begge de to andre guttene.

Hvem av disse guttene ville Markus lignet mest på om en 12-års tid? Hvem av dem skulle jeg ønske han hadde vært mest lik? Det gjør så vondt. Jeg fikk aldri bli skikkelig kjent med den nydelig, lille gutten min. Hvem ville han vært? Hva slags personlighet hadde (har) han?

I magen var Markus en aktiv krabat. Til tross for at han ikke hadde noe fostervann å bevege seg i, beveget han seg masse. Han må ha vært sterk – en fighter. Jeg innbiller meg at han ville hatt god motorikk, og da ville han vært god i fotball. Han hadde klart seg bra. Gutter som er gode i fotball kommer seg fint gjennom barndommen. Dessuten ville han nok ikke vært en latsabb. Han hadde stått på og jobbet for å få til det han ville.

Da Markus kom ut, var han så slapp. Hvor var det blitt av den aktive, lille gutten min? Fødselen hadde nok tatt hardt på han. Heldigvis skrek han da han kom ut, og da han ble lagt på brystet mitt, beveget han litt på hodet før han la seg til å slappe av. Han virket så trygg og tilfreds. Er det noe jeg virkelig ønsker for barna mine, er det at de skal få være trygge – både på seg selv og på omgivelsene sine. Jeg tror Markus ville vært en trygg gutt.

Markus var utrolig pen – akkurat som storesøsteren sin, og hun blir bare penere og penere. Han ville nok vært ordentlig kjekk, og jeg skulle jobbet hardt for at han ikke skulle blitt en overlegen kjekkas, men en sjarmerende kjekkas.

Hvis Markus, på tross av alle prognoser, hadde fått leve, ville han kanskje fått for lite oksygen over for lang tid, og dermed blitt skadet på en eller annen måte. Hvem ville han vært da?

Jeg prøver å lage meg et bilde av hvem Markus ville vært. Jeg bygger det på den opplevelsen jeg fikk av han den tiden han levde – både i magen og etter at han kom ut, på hvordan storesøsteren hans er og litt på hvordan fetterne hans er. Kanskje ligner det bildet jeg skaper meg litt på hvordan han ville vært, men det vil jeg aldri få vite.

Uansett vet jeg at han ville vært verdens beste gutt. Åh, som jeg ønsker jeg kunne fått se han vokse opp.

1 kommentar til «På T-banen»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *