Hverdagens stress

De siste to-tre ukene har jeg vært sliten, veldig sliten. Først unnskyldte jeg meg med at jeg var forkjølet. Jeg var skikkelig forkjølet en uke der, og selvsagt blir man sliten av å være forkjølet. Men nå er det en stund siden forkjølelsen gav seg, og jeg er fortsatt like sliten.

Jeg har lurt litt på om det har med jobben å gjøre. Det vil si, ikke jobben i seg selv, men det å jobbe. Selv om jeg trives godt på jobb, er det slitsomt å jobbe. Nå jobber jeg fire dager i uka. Kanskje burde jeg ikke jobbet så mye, men det er stort sett deilig å være på jobb, og ved å være der fire av fem dager får jeg den kontinuiteten jeg ønsker meg. Jeg liker jobben min og selv om læreryrket til tider er svært krevende, gir jobben meg et verdifullt pusterom fra sorgen.

Sorgen, selvsagt er det sorgen som gjør meg sliten. Å sørge er en krevende affære. Det er så mye følelser, så mye tanker og så mange knuste drømmer. Dessuten er det sorgen som bestemmer over meg, ikke jeg bestemmer over den. Den kommer kastende akkurat når den vil, og jeg må bare ta imot. For meg som er vant til å ha kontroll både over eget følelsesliv og det meste annet, oppleves det ganske utfordrende å ikke ha det lenger. Likevel ville jeg ikke vært sorgen foruten. Den gjør at Markus fortsatt oppleves nær meg.

For et par helger siden var vi på hytta til Kristine (søsteren min) og familien hennes. Vi koste oss veldig. Lørdag var vi på skitur i strålende sol og med barna våre i pulk. Fantastisk, men da kvelden kom la jeg meg klokka ni. Enda jeg koste meg så masse, la jeg meg klokka ni på lørdagskvelden på hyttetur. Da er jeg sliten. Men Kristine og Ståle var litt slitne de også, enda de koste seg, og selv om de ikke har mistet et barn.

Jeg tror rett og slett det krever sin kvinne og sin mann å jobbe samtidig som man har små barn. De fleste småbarnsforeldre syns jo at livet til tider kan være slitsomt – for slitsomt. Da blir spørsmålet mitt: Er jeg sliten fordi jeg sørger, eller er jeg sliten bare fordi livet generelt er for travelt? Svaret er vel begge deler…

Hvis vi fokuserer litt på det å være sliten fordi man har små barn og samtidig krevende jobber. Er det slik vi vil ha det? Ønsker vi å huske småbarnsperioden som et slit? Ønsker vi at barna våre skal bli mer preget av barnehagen enn av familien sin? Ønsker vi at barna våre skal huske barndommen som en tid da foreldrene alltid var slitne? Det er mulig å ta grep. Trond Erik har gått ned i stillingsprosent og jobber en time mindre hver dag. Min svoger Ståle har fått seg en ny, mindre krevende jobb som ligger nærmere hjemmet. Min søster Hege studerer på halvtid. Jeg er foreløpig delvis sykmeldt, så får vi se hva vi gjør når jeg egentlig burde være klar for å jobbe fullt igjen.

Å ha to barn er sikkert mer slitsomt enn å ha ett, men du verden som jeg skulle ønske jeg hadde hatt det slitet. Jeg skal aldri mer klage på at det er slitsomt å ha barn. Å være sliten fordi man har barn, er tross alt mye bedre enn å være sliten fordi man har mistet et barn.

3 kommentarer til «Hverdagens stress»

  1. Å sørge krever sin kvinne. Som du skriver, sorgen kan du ikke ha kontroll over. Men, barna de levende ja dem kan man sette bort å få pause fra når man har behov for det!
    Sorgen sliter deg helt sikkert, så kanskje du jobber for mye? Ikke noe bra å gå rundt å være sliten hele tiden i allefall. Snart vinterferie nå, og da håper jeg ikke våre barn sliter dere helt ut 🙂 Og etter det så er det ikke lenge til Barcelona, det blir iallefall pusterom.
    Studere 50 % det kan anbefales, vært noen inneholdsrike og spennende skoledager nå! Og nå skal jeg være effektiv så jeg kan ta vinterferie. Det er en av studielivets fordeler, sant?

  2. Hej Ingvild, har varit här inne några gånger utan att kommentera… Ja du, det är nog inte lätt att hitta den där extra lilla energin som man ibland behöver som småbarnssförälder, speciellt inte efter det ni gått igenom. Jag har ju inte gått igenom detsamma som du så det är svårt att förstå, men tror att det är viktigt att acceptera att det är tungt i perioder så att du inte ställer samma «krav» på dig själv vad du ska orka (jämfört med tidigare). Hoppas att ni hittar en bra balans mellan att sörja och gå vidare! Lika viktiga delar. Inte alltid lätt att uttrycka i skrift ibland men hoppas du förstår vad jag menar…. Hälsa familjen, Styrkekramar från Karina

  3. Hei, Ingvild!
    Jeg tror man får et litt annet perspektiv på livet etter å ha mistet et barn. Det føles enda viktigere enn før å ta vare på barna man har, mens man har dem, hverdagen får større verdi. Og jobben mindre.:)
    Klem fra Siri

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *