Et halvt år

Lørdag skulle Markus blitt seks måneder. Han skulle ha vært en våken baby som jeg kommuniserte masse med og som smilte og bablet, han skulle begynt å spise noe mer enn morsmelk, jeg skulle ha kjøpt klær til han i str. 74, han skulle ikke sovet hele tiden lenger og kanskje hadde han begynt å sove hele natta. Jeg skulle begynt å glede meg til han kunne sitte selv, til han kunne åle seg fram på gulvet, til han kunne krabbe. Også skulle jeg begynt å bekymre meg for hva vi skulle gjøre når permisjonstiden var over. Skulle jeg vært hjemme noen måneder ekstra? Hadde vi funnet en løsning der noen kunne passe han litt, så jeg kunne jobbet 50 %?

Den bekymringen skulle jeg tatt på strak arm. Vi skulle klart oss på én inntekt resten av livet, om vi bare hadde fått beholde Markus her hos oss. De aller fleste problemer i livet blir små når man har mistet et barn.

Et halvt år har vi levd med sorgen, eller egentlig har vi levd med den enda lenger, siden ultralyden. Likevel var det først etter at han døde, at den virkelig rammet oss. Før det var han jo tross alt her, selv om vi visste det ikke ville vare.

Et halvt år – høsten ble til vinter, vi feiret jul og gikk gjennom en lang vinter, vinteren ble til vår. Det er deilig med lysere dager. Jeg blir glad når jeg kommer hjem fra jobb og ser at sola lyser opp stua – selv om det minner meg om vinduene som burde vært vasket for lenge siden. Det er mye som burde vært gjort. Gravidklærne mine ligger fortsatt i skapet. Det er jo ikke sikkert det er så lenge til jeg trenger dem igjen…  Tanken på et nytt svangerskap skremmer vettet av meg. Samtidig ønsker vi oss flere barn, eller i alle fall et barn til. Det kommer nok til å gå bra. Det gjør som regel det.

Forrige gang gjorde det ikke det. Det gikk så galt som det kunne gå. Den nydelige lille gutten min er ikke her. For noen dager siden skulle han blitt et halvt år. Han ble bare en halv time.

Barcelona

I morgen reiser Hanne, Hege, Neema og jeg til Barcelona. Hanne er Neemas kusine og store forbilde. Hun blir straks fem år. Vi gleder oss skikkelig til turen alle fire, og det ligger an til en ordentlig jentetur med shopping, caféliv, strandliv (dog uten bading), avslapning og kanskje et par attraksjoner.

Det er sjelden jeg har gledet meg så mye til en ferie som det jeg gjør nå, og jeg tror det er sjelden jeg har trengt en ferie så mye som jeg gjør akkurat nå. Om seks dager er det et halvt år siden Markus ble født og døde. Det har vært et tøft halvår. Nå skal det bli deilig med en pause fra hverdagen.  Jeg håper noen dager i Barcelona skal gjøre godt for både kropp og sinn.

Forkjølet, igjen

Jeg husker fenomenet godt fra da vi bodde i Mali. Det var i de periodene vi var mest slitne at vi også ble sjuke. Det illustreres godt med noen av kollegene mine som alltid fikk malaria i mai – da varmen var på sitt verste og myggen nesten fraværende.

Etter at Markus døde har jeg hatt alt for mange runder med forkjølelse og influensa.  Det kjennes som om kroppen min er mottakersentral for alle bakterier og virus som befinner seg i nærheten. Immunforsvaret mitt er visst ikke hva det engang var.  Akkurat nå sliter jeg med en skikkelig vond hals, men det var ingenting å gjøre og bare å ta tiden til hjelp, sa legen i dag. Jaja, jeg trøster meg med at paracet døyver smerten og at jeg bor i en del av verden hvor jeg både har tilgang på paracet og råd til å kjøpe det…

Jeg er så lei av å være sliten, halvsjuk og ordentlig sjuk. Jeg savner meg selv. Jeg savner den glade og sprudlende jenta som ofte var full av energi, som gladelig tok initiativ, som bare var sliten av og til og som tålte en forkjølelse i ny og ne.

Langt inni meg ligger hun gjemt, som en perle jeg må ta godt vare på. En dag vil hun komme til overflaten igjen. Kanskje vakrere enn noen gang?

– Gud er heldig,

kom det spontant fra Neema en kveld vi ba aftenbønn. ”Hvorfor er han det?” spurte jeg. ”Fordi han passer på Markus” svarte hun. Kan det sies vakrere av en storesøster på to og et halvt år som har mistet lillebroren sin?

Jeg tror det er fullt mulig å komme seg helskinnet gjennom tapet av et barn, selv om man ikke tror på Gud, men for oss gjør det sorgen litt mindre uutholdelig å få lov til å tro at gutten vår er hos Jesus. Vi lurer ikke på om Markus har det bra. Han har det bra. Kusinen hans kunne også forsikre oss om det, Gud hadde fortalt henne at Markus har det så bra som det går an. Så er det selvfølgelig mange andre ting jeg lurer på, som f.eks: Vokser han, eller vil han alltid være en baby? Hva bedriver han dagene med? Hva spiser han? Hva slags klær har han på seg? Osv. Men den grunnleggende tryggheten på at han har det bra, den har jeg, og det er det aller aller viktigste.

Å kunne formidle denne tryggheten til Neema, med full integritet, er et privilegium. For henne er det den naturligste ting i verden at Gud passer på Markus.

3-mila i Kollen

Kvart over ti i dag, satte vi oss på banen. Med ull innerst, kakao og flagg i sekken, tålmodighet, pågangsmot og forventning i toppen, håpet vi å rekke fram til Frognerseteren før 3-mila var over. Det gikk over all forventning. Rett over tolv var vi framme.

Trond Erik håpet å få se et glimt av jentene i aksjon, jeg ønsket først og fremst å oppleve stemningen og Neema visste vel ikke hva hun gikk til. Vi håpet hun ville få en av skikkelig god opplevelse. De overdriver ikke på tv når de sier at stemningen i Kollen er fantastisk. Det var utrolig gøy å være der. I det nydelige vårværet koste vi oss alle tre. Da rennet var over og ”Seier’n er vår” runget, var det ingen grunn til å dra hjem. Vi, som alle andre vi traff på i dag, var storfornøyde.

På vei hjem hoppet vi av på National og gikk oppover Karl Johan. Da Neema, sittende i mei-tai på ryggen til Trond Erik, spurte etter flagget for å vifte med det, tenkte jeg fornøyd at vi var godt i gang med å gi den nydelige, lille datteren vår en norsk identitet. Så gikk tankene til elevene mine. Jeg jobber på en skole hvor 98 % av elevene er minoritetsspråklige, men langt over brorparten er født i Norge og norske. Hvor mange av dem har vært i Kollen den siste uka? Hva gjøres for at de skal få en norsk identitet? Og plutselig kjentes jobben min som lærer på den skolen viktigere og vanskeligere ut enn noen gang.

Vel hjemme koste vi oss med taco og så på VM-kveld. Vi var alle enige om at vi hadde hatt en super dag. Da tv-sendingen var over, kjentes alt litt tomt, og savnet etter Markus, som nesten hadde vært fraværende hele dagen, ble brått veldig sterkt. Likevel tenkte jeg, og tenker fortsatt, jeg er heldig. Jeg har en fantastisk familie. Livet er egentlig ganske godt.

I fjor på denne tiden…

…hadde jeg nettopp tatt en positiv graviditetstest og gledet meg til å bli tobarnsmamma.

Så har vi altså kommet dit. Det er et år siden historien til Markus begynte. Et år siden vi glade og forventningsfulle så fram til familieforøkelse. Våren i fjor var fantastisk. Magen vokste, jeg kjente tidlig de første sparkene og alt så ut til å være i skjønneste orden. Men det var det ikke…

2. juni, på rutineultralyd i uke 18, kom sjokket. Den lille nydelige babyen vi ventet, som legene antok var en gutt, ville ikke kunne leve utenfor magen min.

Resten av historien er lang og komplisert, fylt av glede, sorg, etiske valg, sjokk, takknemlighet, støtte, motstand, etc. Listen kan gjøres uendelig lang. Det er historien om et ønsket barn som ikke hadde livets rett, men som likevel fikk leve til han døde en naturlig død på mammas bryst, en halvtime etter fødselen.

Bruddstykker av historien kan du lese i bloggen her, og flere bruddstykker vil komme etter hvert. Jeg har som mål å en eller annen gang få skrevet ned hele historien samlet, men det kan ta sin tid. Akkurat nå orker jeg ikke skrive mer.