3-mila i Kollen

Kvart over ti i dag, satte vi oss på banen. Med ull innerst, kakao og flagg i sekken, tålmodighet, pågangsmot og forventning i toppen, håpet vi å rekke fram til Frognerseteren før 3-mila var over. Det gikk over all forventning. Rett over tolv var vi framme.

Trond Erik håpet å få se et glimt av jentene i aksjon, jeg ønsket først og fremst å oppleve stemningen og Neema visste vel ikke hva hun gikk til. Vi håpet hun ville få en av skikkelig god opplevelse. De overdriver ikke på tv når de sier at stemningen i Kollen er fantastisk. Det var utrolig gøy å være der. I det nydelige vårværet koste vi oss alle tre. Da rennet var over og ”Seier’n er vår” runget, var det ingen grunn til å dra hjem. Vi, som alle andre vi traff på i dag, var storfornøyde.

På vei hjem hoppet vi av på National og gikk oppover Karl Johan. Da Neema, sittende i mei-tai på ryggen til Trond Erik, spurte etter flagget for å vifte med det, tenkte jeg fornøyd at vi var godt i gang med å gi den nydelige, lille datteren vår en norsk identitet. Så gikk tankene til elevene mine. Jeg jobber på en skole hvor 98 % av elevene er minoritetsspråklige, men langt over brorparten er født i Norge og norske. Hvor mange av dem har vært i Kollen den siste uka? Hva gjøres for at de skal få en norsk identitet? Og plutselig kjentes jobben min som lærer på den skolen viktigere og vanskeligere ut enn noen gang.

Vel hjemme koste vi oss med taco og så på VM-kveld. Vi var alle enige om at vi hadde hatt en super dag. Da tv-sendingen var over, kjentes alt litt tomt, og savnet etter Markus, som nesten hadde vært fraværende hele dagen, ble brått veldig sterkt. Likevel tenkte jeg, og tenker fortsatt, jeg er heldig. Jeg har en fantastisk familie. Livet er egentlig ganske godt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *