Et halvt år

Lørdag skulle Markus blitt seks måneder. Han skulle ha vært en våken baby som jeg kommuniserte masse med og som smilte og bablet, han skulle begynt å spise noe mer enn morsmelk, jeg skulle ha kjøpt klær til han i str. 74, han skulle ikke sovet hele tiden lenger og kanskje hadde han begynt å sove hele natta. Jeg skulle begynt å glede meg til han kunne sitte selv, til han kunne åle seg fram på gulvet, til han kunne krabbe. Også skulle jeg begynt å bekymre meg for hva vi skulle gjøre når permisjonstiden var over. Skulle jeg vært hjemme noen måneder ekstra? Hadde vi funnet en løsning der noen kunne passe han litt, så jeg kunne jobbet 50 %?

Den bekymringen skulle jeg tatt på strak arm. Vi skulle klart oss på én inntekt resten av livet, om vi bare hadde fått beholde Markus her hos oss. De aller fleste problemer i livet blir små når man har mistet et barn.

Et halvt år har vi levd med sorgen, eller egentlig har vi levd med den enda lenger, siden ultralyden. Likevel var det først etter at han døde, at den virkelig rammet oss. Før det var han jo tross alt her, selv om vi visste det ikke ville vare.

Et halvt år – høsten ble til vinter, vi feiret jul og gikk gjennom en lang vinter, vinteren ble til vår. Det er deilig med lysere dager. Jeg blir glad når jeg kommer hjem fra jobb og ser at sola lyser opp stua – selv om det minner meg om vinduene som burde vært vasket for lenge siden. Det er mye som burde vært gjort. Gravidklærne mine ligger fortsatt i skapet. Det er jo ikke sikkert det er så lenge til jeg trenger dem igjen…  Tanken på et nytt svangerskap skremmer vettet av meg. Samtidig ønsker vi oss flere barn, eller i alle fall et barn til. Det kommer nok til å gå bra. Det gjør som regel det.

Forrige gang gjorde det ikke det. Det gikk så galt som det kunne gå. Den nydelige lille gutten min er ikke her. For noen dager siden skulle han blitt et halvt år. Han ble bare en halv time.

2 kommentarer til «Et halvt år»

  1. Hei Ingvild!
    Tårer i øynene av å lese dette. Du er fantastisk til å sette ord på følsene og får meg virkelig til å forstå at ting som er en selvfølge i min hverdag, faktisk ikke er det. Fort gjort at man glemmer å sette pris på at alt er som det skal og skulle, men i steden henge seg opp i små uvesentlige bagateller. Og ikke nok med det, når du skriver at det allerede har gått et 6 mnd. synes jeg det også er trist at vi ikke har fått truffet hverandre litt mere. Det synes jeg vi bør gjøre noe med! Mange gode klemmer!

  2. Det syns jeg også! Tiden løper litt fra oss, men det er ingen unnskyldning. Kanskje vi skulle fått i gang strikkeklubben vår?
    Takk for koselig kommentar:) Klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *