Påske

Markus sin kusine på fem år har flere ganger spurt hvorfor Markus ikke kunne dø på korset isteden. Da hadde han jo blitt levende igjen. Jeg syns det er så herlig. Hun forstår ikke hvorfor Markus måtte dø, det er det ingen av oss som gjør, og da prøver hun å komme på gode løsninger som kunne gjort at ting var annerledes. Den eneste hun vet om som døde på et kors, stod jo opp igjen, og da kunne vel Markus ha gjort det samme?

Når det er påske, prøver jeg å tenke litt på de forskjellige dagene, palmesøndag – inntoget i Jerusalem, skjærtorsdag – det siste måltidet, langfredag – korsfestelsen, første påskedag – oppstandelsen. Jeg har prøvd å tenke litt på det i år også, men det har ikke blitt så mye. Jeg har liksom mer enn nok med å forholde meg til min egen sønns død. Når jeg har tid for meg selv, opptar han det meste av tankekapasiteten min. Du verden som jeg savner han! I dag skulle han blitt sju måneder.

Ellers har det vært en nydelig påske i år. Varmt og deilig vær, og vi har kost oss og slappet av, både på hytta til søsteren min og hjemme. Trond Erik har fått trent. Det er avslapning for han. Han har meldt seg inn i sykkelklubb og blitt en skikkelig ivrig syklist denne våren.

Gode språklige uttrykk

Selv om norsk ikke er verdens mest ordrike språk, har vi likevel en del ordentlig gode og beskrivende ord og uttrykk. Ett av dem er ordet ”vettskremt”. For noen blogger siden skrev jeg at tanken på et nytt svangerskap skremmer vettet av meg, og det er jo akkurat det som er tilfellet. Vettet mitt, eller fornuften min, sier at riktignok har jeg ingen garanti, men sannsynligheten for at alt går bra neste gang er veldig stor. Det er ingen faktabasert grunn til at jeg skal bekymre meg mer enn det jeg gjorde da jeg gikk gravid med Neema. Faktisk er det grunn til å bekymre seg mindre. Da gikk jeg jo gravid i Mali i Afrika. Likevel vet jeg at selv om jeg stort sett er et veldig rasjonelt menneske, holder ikke de rasjonelle argumentene denne gangen. Følelsene vil ta overhånd og vettet være delvis fraværende neste gang jeg blir gravid. Men jeg håper det ikke blir så ille som jeg frykter. Om jeg er så heldig å bli gravid igjen da. Det er jo heller ingen selvfølge.

Et annet godt uttrykk er det å bli stilt ovenfor et ”umenneskelig valg”. Når en i løpet svangerskapet får greie på at barnet en bærer på har en alvorlig diagnose, sies det at kvinnen blir stilt ovenfor et umenneskelig valg- valget om avbryte eller fullføre svangerskapet. Nettopp, valget er umenneskelig fordi det ikke er opp til mennesker å ta et slikt valg. Det er ikke opp til mennesker å rå over liv og død. Men der og da, når en plutselig står midt oppi den situasjonen, er man tvunget til å velge og det er ikke lett å se klart. Og, ja, valget føles umenneskelig. Det er derfor jeg valgte å la naturen gå sin gang. Jeg ville i alle fall ikke velge bort barnet mitt.

Det finnes helt sikkert mange flere gode uttrykk, men disse to har jeg tenkt på en stund. De beskriver to ting som jeg er opptatt av for tiden på en presis og god måte.

Barnevogn

I ettermiddag skulle Neema og jeg en tur på senteret. Så da jeg gikk for å hente henne i barnehagen, trillet jeg en tom barnevogn. Det har jeg gjort flere ganger før også, men i dag slo det meg veldig. Den barnevogna skulle ikke vært tom! Markus skulle ha ligget oppi den, og nå skulle han ha vært så stor at han ikke lå i bagen lenger, men i sportsvogna. Oppi den vogna som jeg trillet, som Neema fortsatt bruker og er veldig glad i, skulle det ha ligget en liten guttebaby som nettopp var blitt for stor til å ligge i bagen sin. Han skulle hatt på seg en nydelig hjemmestrikket ulldress med matchende lue, og over seg skulle han hatt det ullpleddet som ligger i kista. Det skulle vært en nydelig vår full av deilige trilleturer. Det skulle vært en vår full av cafébesøk, og på senteret skulle jeg ikke bare ha sett etter jenteklær i størrelse 98, men også gutteklær i størrelse 74. Jeg skulle vært glad og full av overskudd og kjent meg som verdens heldigste tobarnsmamma.

I stedet kjemper jeg meg gjennom hverdagene og teller ned til feriene. Mai blir en hard måned i år. Ingen fridager, bortsett fra 17.mai, og den kan vel knapt regnes som en fridag. Juni blir fin, med både himmelfarten og pinse. Så er det en lang sommerferie, og når skolen starten igjen, sånn godt ut i august en gang, håper jeg at alt er blitt litt bedre. Men det har nok ikke det, for da er det bare en måned igjen til Markus skulle blitt ett år…  Neste sommer kanskje, da vil livet kanskje kjennes fint ut igjen. Da vil jeg kanskje gå på trilletur med baby igjen også.

Tidlig ultralyd

De siste ukene har det pågått en debatt om innføring av tidlig ultralyd for alle gravide. Den 23. mars presterte Magne Horn å skrive følgende i Dagsavisen: ” Det mest overbevisende argumentet fra fostermedisinerne er at man ved tidlig UL kan påvise misdannelser uforenlig med liv, som uansett vil føre til senabort eller dødfødsel. Det er lett å se helsegevinsten i at kvinnen slik kan få utført en tidligere og mer skånsom abort – men livreddende er det ikke.”

Nei, livreddende er det ikke, men er det så lett å se helsegevinsten i det? Jeg syns ikke det. Det syns ikke Siri heller, en mamma jeg har blitt kjent med som også valgte å bære fram barnet sitt, og hun har skrevet et veldig bra debattinnlegg som sto på trykk i Dagsavisen i går. Det kan også leses på bloggen hennes på www.evykristine.com

Jeg blir ganske provosert når folk hevder at det å ta en tidlig abort er en enklere og bedre løsning enn å bære fram, når man venter et dødssykt barn. For noen kvinner er det kanskje det, men for mange av oss er det faktisk ikke det. Jeg har fortsatt til gode å høre om kvinner som har valgt å bære fram og som har angret på det valget, men det er mange som syns det er vanskelig å leve med at de valgte abort.

Hva magisk er det som skjer i uke 12 av svangerskapet? Riktignok er de fleste gravide lettet når de har kommet så langt, fordi sjansen for spontanabort er betydelig redusert, men utover det går det jo ingen logisk grense her. Jeg klarer ikke helt å se verken den prinsipielle eller følelsesmessige forskjellen mellom å velge bort barnet sitt i uke 12 og i uke 20. Som mor vil jeg uansett ha valgt dødsdagen til mitt eget barn, selv om selve abortinngrepet ville vært mindre smertefullt i uke 12. Babyen vil selvfølgelig også være mindre i uke 12, men det er like fullt en baby med et hjerte som slår.

Da jeg gikk gravid med Neema i Mali, var vi på ultralyd i uke 11. Jeg kan ikke huske at vi reflekterte veldig over det valget, vi fulgte vel bare prosedyrene for ”de rike” i landet. Jeg var vel litt bekymret for at legen skulle finne noe galt med barnet, men jeg tror ikke jeg regnet med at det var så mye de kunne oppdage så tidlig. Det jeg derimot husker at jeg var bekymret for, var at hun ikke skulle finne noen baby i det hele tatt. Selv om jeg både hadde testet positivt på graviditetstesten og ikke hatt mensen på tre måneder, var det på en måte for godt til å være sant at jeg faktisk hadde en baby i magen. Men selvfølgelig hadde jeg det, og det var fantastisk å se henne slå salto og turne inni magen min. For Trond Erik var ultralyden kanskje enda viktigere. Han fikk et helt annet forhold til babyen og graviditeten min etter det.

Da jeg ble gravid med Markus, vurderte jeg å ta en tidlig, privat ultralyd, men jeg følte ikke behov for det. Jeg regnet med at alt var i orden, og om det ikke skulle være det, ville det ikke hjelpe noe å vite det så tidlig. Man får jo ikke gjort noe på det tidspunktet uansett. Dessuten skulle jeg på ultralyd 2. juni. Det var ikke så lenge til. Og bare så det er sagt, det var ikke økonomien som hindret oss i å ta en ekstra ultralyd. Den tusenlappen hadde vi, og den tusenlappen har de aller fleste i Norge. Så økonomiargumentet holder ikke mål. Da får man heller sponse de få som ikke har råd.

Men hadde vi blitt tilbudt tidlig ultralyd som en del av svangerskapsomsorgen, er jeg ganske sikker på at vi hadde benyttet oss av det. Vi gjorde jo det med Neema i Mali. Den dødsdommen som Markus fikk på ultralyden i uke 18, ville han nok ikke fått i uke 12. Sannsynligvis ville alt sett bra ut da, men om dødsdommen hadde kommet så tidlig, tror jeg ikke det ville vært enklere å ta abort. Tvert imot tror jeg faktisk det ville vært vanskeligere, fordi usikkerheten knyttet til funnene ville vært større. Vi stilte oss jo spørsmålet i uke 18. Kunne legene være helt sikre? Det spørsmålet ville vi i enda større grad stilt i uke 12.

Selv om vi visste at Markus kom til å dø, var det godt å følge han på mange ultralyder gjennom svangerskapet. Selv om det var trist, var det på en måte godt å se at det gikk slik som legen hadde forutsett. Det var helt tomt for fostervann i uke 20, og det kom ingenting i uke 25 eller 30 heller. Han vokste og utviklet seg fint gjennom hele svangerskapet, og det var godt å se at han utviklet seg normalt og at han hadde det bra. Det var bare lungene og nyrene som ikke hadde de livsvilkårene de trengte. Å kjenne sparkene og se at magen vokste, var også utrolig fint. Alt dette hadde jeg ikke opplevd om jeg hadde tatt abort i uke 20, og jeg hadde i alle fall ikke opplevd det om jeg hadde tatt abort i uke 12.

Når, jeg er redd det er et spørsmål om ”når” og ikke ”hvis”, tidlig ultralyd blir innført, tror jeg abortpresset på fostre som ikke er friske, vil være enda større enn det er i dag. Det er jo så tidlig, at da kan det vel ikke være så vanskelig å ta abort? Etter en så tidlig abort vil man dessuten raskt kunne bli gravid med et nytt barn igjen. For noen virker det kanskje så enkelt, men det er det ikke, og det burde man forstå selv om man ikke har opplevd det selv. Men jeg frykter, og den frykten er nok dessverre ikke ubegrunnet, at enda flere kvinner enn i dag vil føle seg presset til å ta abort når ting blir oppdaget allerede i uke 12. Derfor er det kjempeviktig at holdninger på dette område endres, særlig hos helsepersonell, før man innfører tidlig ultralyd for alle gravide. Det bekymrer meg at vi har fått et samfunn der det ”naturlige” er å kvitte seg med den lille i magen dersom det oppdages en form for avvik. At det er vi som velger å la naturen gå sin gang, vi som velger å la barnet vårt leve så lenge som mulig, som må stå opp og forsvare valget vårt.

Å miste barnet sitt, uansett om det er spontanabort, dødfødsel, sykdom eller ulykke, er kjempetrist, men å velge bort sitt eget barn er noe helt annet, selv om babyen er syk og det skjer før magen er synlig.