Tidlig ultralyd

De siste ukene har det pågått en debatt om innføring av tidlig ultralyd for alle gravide. Den 23. mars presterte Magne Horn å skrive følgende i Dagsavisen: ” Det mest overbevisende argumentet fra fostermedisinerne er at man ved tidlig UL kan påvise misdannelser uforenlig med liv, som uansett vil føre til senabort eller dødfødsel. Det er lett å se helsegevinsten i at kvinnen slik kan få utført en tidligere og mer skånsom abort – men livreddende er det ikke.”

Nei, livreddende er det ikke, men er det så lett å se helsegevinsten i det? Jeg syns ikke det. Det syns ikke Siri heller, en mamma jeg har blitt kjent med som også valgte å bære fram barnet sitt, og hun har skrevet et veldig bra debattinnlegg som sto på trykk i Dagsavisen i går. Det kan også leses på bloggen hennes på www.evykristine.com

Jeg blir ganske provosert når folk hevder at det å ta en tidlig abort er en enklere og bedre løsning enn å bære fram, når man venter et dødssykt barn. For noen kvinner er det kanskje det, men for mange av oss er det faktisk ikke det. Jeg har fortsatt til gode å høre om kvinner som har valgt å bære fram og som har angret på det valget, men det er mange som syns det er vanskelig å leve med at de valgte abort.

Hva magisk er det som skjer i uke 12 av svangerskapet? Riktignok er de fleste gravide lettet når de har kommet så langt, fordi sjansen for spontanabort er betydelig redusert, men utover det går det jo ingen logisk grense her. Jeg klarer ikke helt å se verken den prinsipielle eller følelsesmessige forskjellen mellom å velge bort barnet sitt i uke 12 og i uke 20. Som mor vil jeg uansett ha valgt dødsdagen til mitt eget barn, selv om selve abortinngrepet ville vært mindre smertefullt i uke 12. Babyen vil selvfølgelig også være mindre i uke 12, men det er like fullt en baby med et hjerte som slår.

Da jeg gikk gravid med Neema i Mali, var vi på ultralyd i uke 11. Jeg kan ikke huske at vi reflekterte veldig over det valget, vi fulgte vel bare prosedyrene for ”de rike” i landet. Jeg var vel litt bekymret for at legen skulle finne noe galt med barnet, men jeg tror ikke jeg regnet med at det var så mye de kunne oppdage så tidlig. Det jeg derimot husker at jeg var bekymret for, var at hun ikke skulle finne noen baby i det hele tatt. Selv om jeg både hadde testet positivt på graviditetstesten og ikke hatt mensen på tre måneder, var det på en måte for godt til å være sant at jeg faktisk hadde en baby i magen. Men selvfølgelig hadde jeg det, og det var fantastisk å se henne slå salto og turne inni magen min. For Trond Erik var ultralyden kanskje enda viktigere. Han fikk et helt annet forhold til babyen og graviditeten min etter det.

Da jeg ble gravid med Markus, vurderte jeg å ta en tidlig, privat ultralyd, men jeg følte ikke behov for det. Jeg regnet med at alt var i orden, og om det ikke skulle være det, ville det ikke hjelpe noe å vite det så tidlig. Man får jo ikke gjort noe på det tidspunktet uansett. Dessuten skulle jeg på ultralyd 2. juni. Det var ikke så lenge til. Og bare så det er sagt, det var ikke økonomien som hindret oss i å ta en ekstra ultralyd. Den tusenlappen hadde vi, og den tusenlappen har de aller fleste i Norge. Så økonomiargumentet holder ikke mål. Da får man heller sponse de få som ikke har råd.

Men hadde vi blitt tilbudt tidlig ultralyd som en del av svangerskapsomsorgen, er jeg ganske sikker på at vi hadde benyttet oss av det. Vi gjorde jo det med Neema i Mali. Den dødsdommen som Markus fikk på ultralyden i uke 18, ville han nok ikke fått i uke 12. Sannsynligvis ville alt sett bra ut da, men om dødsdommen hadde kommet så tidlig, tror jeg ikke det ville vært enklere å ta abort. Tvert imot tror jeg faktisk det ville vært vanskeligere, fordi usikkerheten knyttet til funnene ville vært større. Vi stilte oss jo spørsmålet i uke 18. Kunne legene være helt sikre? Det spørsmålet ville vi i enda større grad stilt i uke 12.

Selv om vi visste at Markus kom til å dø, var det godt å følge han på mange ultralyder gjennom svangerskapet. Selv om det var trist, var det på en måte godt å se at det gikk slik som legen hadde forutsett. Det var helt tomt for fostervann i uke 20, og det kom ingenting i uke 25 eller 30 heller. Han vokste og utviklet seg fint gjennom hele svangerskapet, og det var godt å se at han utviklet seg normalt og at han hadde det bra. Det var bare lungene og nyrene som ikke hadde de livsvilkårene de trengte. Å kjenne sparkene og se at magen vokste, var også utrolig fint. Alt dette hadde jeg ikke opplevd om jeg hadde tatt abort i uke 20, og jeg hadde i alle fall ikke opplevd det om jeg hadde tatt abort i uke 12.

Når, jeg er redd det er et spørsmål om ”når” og ikke ”hvis”, tidlig ultralyd blir innført, tror jeg abortpresset på fostre som ikke er friske, vil være enda større enn det er i dag. Det er jo så tidlig, at da kan det vel ikke være så vanskelig å ta abort? Etter en så tidlig abort vil man dessuten raskt kunne bli gravid med et nytt barn igjen. For noen virker det kanskje så enkelt, men det er det ikke, og det burde man forstå selv om man ikke har opplevd det selv. Men jeg frykter, og den frykten er nok dessverre ikke ubegrunnet, at enda flere kvinner enn i dag vil føle seg presset til å ta abort når ting blir oppdaget allerede i uke 12. Derfor er det kjempeviktig at holdninger på dette område endres, særlig hos helsepersonell, før man innfører tidlig ultralyd for alle gravide. Det bekymrer meg at vi har fått et samfunn der det ”naturlige” er å kvitte seg med den lille i magen dersom det oppdages en form for avvik. At det er vi som velger å la naturen gå sin gang, vi som velger å la barnet vårt leve så lenge som mulig, som må stå opp og forsvare valget vårt.

Å miste barnet sitt, uansett om det er spontanabort, dødfødsel, sykdom eller ulykke, er kjempetrist, men å velge bort sitt eget barn er noe helt annet, selv om babyen er syk og det skjer før magen er synlig.

3 kommentarer til «Tidlig ultralyd»

  1. Godt formulert!
    Jeg er ikke i mot tidlig UL, mange tar jo det uansett.
    Men, jeg er mot grunnlaget «for å fjerne annerledesheten».
    Altså det er faktisk annerledes sånn som det er i dag, UL blir brukt som et første møte med babyen! Alle er bare opptatt av at hjerte skal slå og forventer ikke at UL skal gi noe mer informasjon!
    Og før dette blir innført så bør det jobbes med fagfolksholdninger, løsningen skal ikke bli presset på. Man må ha retningslinjer og «oppskrift» for begge løsningene. Alle må bli ivaretatt.

  2. Godt skrevet, Ingvild!
    Og så er jeg redd det ikke er bare fagfolks holdninger som virker inn, men hele samfunnet endres i den retningen at det naturlige valget blir å ta abort. Det er trist at samfunnet går i den retningen, trist at barn som våre ikke lenger er velkomne. Trenden kan gå så langt at vi til og med blir ansvarliggjort for å bære fram et ressurskrevende barn, når vi hadde mulighet til å vite og til å fjerne. Det er skummelt.

  3. Tusen takk for fine kommentarer:)
    Det er så sant det dere skriver, og jeg håper virkelig at holdningene, både i samfunnet generelt og hos fagfolk, endres før tidlig UL blir innført. Å alene skulle stå ansvarlig for å bære fram et ressurskrevende barn en kunne kvittet seg med i uke 12, er et fremtidsscenario jeg håper verken vi eller de som kommer etter oss vil oppleve.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *