”Jeg får lov av Markus”

Siden 17. mai har Neema snakket mye om Markus. Jeg vet ikke helt hva som utløste det, men lurer litt på om det kan være det at jeg på kvelden den 16. mai sa: ”I dag har du feiret 17. mai med barnehagen din, og i morgen skal du feire sammen med familien din.” Når hun forteller hvem som er i familien sin, er jo det mamma, pappa, Markus og henne selv, men Markus skulle ikke være med å feire 17. mai. ”Markusen min er borte”, sa hun. Da Markus døde hadde hun nettopp fylt to år, og hun visste ikke hva det ville si å dø. Nå tror jeg gradvis det er i ferd med å gå opp for henne at lillebroren hennes er borte og ikke kommer tilbake.

Til kvelds i dag ville Neema ha havregryn, det vil hun nesten alltid. Hun ville ha med yoghurt på, det vil hun forresten også alltid, men i kveld måtte hun nøye seg med melk (og syltetøy!)fordi hun allerede hadde spist en yoghurt i dag. Hun prøvde å argumentere, men nådde ikke fram. Hun så på Trond Erik og holdt på å si at hun fikk lov av han, men hun tok seg i det og prøvde seg på denne i stedet: ”Jeg får lov av Markus”. Jeg måtte gi henne rett i at han nok var veldig enig med henne, men det hjalp så lite. Har mamma sagt nei, så har hun sagt nei. Men i dag var det rett før jeg ombestemte meg, hun var jo så søt og kreativ og inkluderte lillebroren sin på en herlig måte.

Markus sin historie

Helt siden jeg startet denne bloggen, har jeg planlagt å legge en knapp øverst på siden hvor jeg forteller historien vår sammenhengende. Det er lenge siden jeg startet med å skrive historien, men den er fortsatt ikke ferdig.

Her en dag for et par uker siden, begynte jeg å kjenne på at det egentlig hastet litt med å få lagt ut historien. Særlig med tanke på nye lesere, tenkte jeg at det ville være kjekt. Så da fant jeg ut at jeg kunne skrive historien i kortversjon. Det har jeg nå gjort, selv om noen sikkert synes den er lang også;) Etter hvert håper jeg å bli ferdig med og få lagt ut den lange versjonen også. Uansett – håper både dere som kjenner historien og dere som ikke gjør det, får «glede av» å lese den.

Snart 17. mai

17. mai 2010
17. mai 2010

I dag har vi vært på Plantasjen. Vi har plantet blomster på graven til Markus, og i blomsterkassen på balkongen. På fredag var jeg og kjøpte noen nye flagg. To av dem skal pynte graven til Markus til tirsdag.

Det blir ikke bunad på Neema i år, men jeg har kjøpt en nydelig kjole til henne – som var altfor dyr. Men siden jeg bare har ett barn å pynte og skulle hatt to, har jeg vel råd til det? Tenk så gøy det hadde vært å kle dem opp matchende.

Det blir feiring i Askim i år også, sammen med familien til Trond Erik. 17. mai er selvfølgelig best i Oslo, men med små barn er det lettvint å feire på et lite sted, også er det jo hyggelig å feire sammen med familien. Etter at dagen er over og Neema sover søtt i sengen sin (forhåpentligvis), har vi invitert noen venner – det gleder jeg meg til.

Ellers gruer jeg meg litt til 17. mai i år. Jeg husker så godt fjorårets 17. mai. Jeg var 16 uker på vei, i god form, kjente mye liv og vi gledet oss til ultralyden et par uker senere… Vi var en lykkelig familie og jeg følte meg kjempeheldig. Lite ante vi om hva som var i vente.

17. mai er barnas dag. Det er sikkert en av grunnene til at det gjør så immari vondt at et av barna mine ikke er her. Samtidig prøver jeg å fokusere på at Neema skal ha det gøy til tirsdag. Dette er den første 17. mai’en hun kommer til å huske. Til neste år kommer hun til å snakke om hva vi gjorde i fjor. Det er viktig at hun får en fin dag og en flott opplevelse, og hvis hun har det bra, blir det vel ikke så verst for meg heller? Det er lov å håpe. Jeg skal i alle fall greie å sette på meg en fin maske.

Dikt

Her en kveld jeg ikke fikk sove, skrev jeg dette lille diktet. Fikk lyst til å dele det med dere.


Kjære Markus

Jeg visste ikke hva det ville si å miste,
før jeg mistet deg.
Jeg ante ikke hva sorg var,
før du døde.
Jeg forsto ikke rekkevidden av ”savner deg”,
før du var borte.

Nå vet jeg så alt for godt hva disse ordene rommer.
Jeg skulle ønske jeg ikke visste.

Søsken

I går våknet Neema alt for tidlig – lysvåken. Siden barne-tv ikke hadde startet ennå, foreslo jeg at hun kunne leke på rommet sitt. Det var hun med på, men sa: ”Jeg vil leke med noen”. Kvelden før hadde vi hatt besøk, og hun husket hvor gøy det var å leke med barna. Verken Trond Erik eller jeg var interessert i å stå opp kvart over seks på en lørdag, så jeg sa hun fikk leke selv og at hun kunne komme opp i senga vår hvis hun ville være sammen med oss. Etter et kvarters tid kom hun tuslende, bærende på ”snakke-dokka” si. Det var det nærmeste hun kom en lekekamerat den morgenen.

Da stakk det ordentlig i hjertet mitt. Neida, jeg hadde ikke dårlig samvittighet for ikke å ha stått opp, men det gjorde så vondt å tenke på at hun ikke hadde et søsken å leke med. Markus ville fortsatt ikke vært gammel nok til at de to kunne lekt alene mens Trond Erik og jeg slumret videre, men om en stund ville han faktisk vært det. Det er så trist å tenke på at Neema aldri vil kunne leke med lillebroren sin som skulle vært to år yngre enn henne. De skulle hatt så mye glede av hverandre.

Da vi etter hvert satt ved frokostbordet alle tre, spurte jeg Neema om hun ønsket seg en lillebror eller lillesøster til. ”Nei”, svarte hun ganske kontant. ”Men ønsker du deg en lillebror eller lillesøster som ikke reiser opp til himmelen, men som blir her sammen med oss da?” ”Ja”, sa hun. ”Kan jeg få det i dag?”