Sommerferie

Fredag hadde vi siste skoledag før ferien, og du verden så deilig det er å tenke på at nå har jeg sju uker fri. Jeg skjønner godt at det er mange som misunner lærerne de lange feriene. De er virkelig gull verdt, men de er fortjent også. De aller fleste lærerne jeg kjenner jobber 45 timers uker og vel så det. Jeg liker lærerjobben min veldig godt, men det er mange tøffe dager, og både elevene og vi trenger litt pause innimellom.

I fjor fikk jeg aldri den følelsen av at ”yes, nå er det sommerferie”. Ultralyden til Markus var to og en halv uke før ferien startet, og det ble ikke noe mer jobbing på meg det skoleåret.
Sommerferien ble spesiell. Alle de opprinnelige ferieplanene ble skrinlagt, men vi laget nye planer og jeg syns vi var flinke til å finne på hyggelig ting sammen som familie. Jeg husker fjorårets sommer som en god tid, tross alt. Det var tøft – knalltøft, men vi hadde Markus fortsatt hos oss og klarte tidvis å nyte det.

De to siste skoleårene har jeg fulgt den samme klassen gjennom tredje og fjerde klasse – en herlig gjeng med unger. De har fulgt meg gjennom et svangerskap som ikke endte godt. De delte gleden med meg da jeg fortalte at jeg var gravid. De ventet nyssgjerrig på om UL’en ville vise en jente eller en gutt. I stedet fikk de beskjed om at babyen var syk – veldig syk. Kollegaene mine og jeg spilte med åpne kort, og da jeg kom tilbake på jobb etter fjorårets sommerferie visste elevene at jeg bar på en gutt som ikke ville overleve utenfor magen min. Da Markus ble født og døde, fikk jeg kjempekoselige brev fra alle elevene i posten. Jeg glemmer aldri den mottagelsen elevene gav meg da jeg var tilbake på jobb første gang etter fødselen. De var oppriktig glade for å se meg. Derfor vet jeg at den klassen jeg nå slutter med, alltid vil ha en spesiell plass i hjertet mitt.

Det er mulig noen er uenig, men jeg tror ikke elevene har hatt vondt av å oppleve svangerskapet mitt. Så vidt jeg kan se har de taklet det fint og barn forholder seg så naturlig til sånne ting. Generelt tror jeg også det er mye bedre for barn å vite enn å leve i uvisshet.
Når det gjelder abortspørsmålet, har det overhode ikke vært naturlig å snakke med elevene om det. Barn skal slippe å ta stilling til sånne ting, og tanken på at jeg faktisk kunne ha avbrutt dette svangerskapet, tror jeg ikke har streifet dem. Men en eller annen dag kommer det til å gå opp for dem at jeg faktisk hadde det valget. Hva tenker de da? Når de kommer på ungdomsskolen og skal diskutere abort, vil historien min bli plassert i en sammenheng. Da håper jeg å ha sådd et frø om at abort ikke er et selvsagt valg i en sånn situasjon.

Til høsten skal jeg være kontaktlærer i første klasse, og det gleder jeg meg til, men først skal jeg ha en deilig sommerfeire. Vi har en del planer, så jeg vet ikke hvor mye bloggskriving det blir, men forhåpentligvis kommer det en blogg i ny og ne.

Ønsker dere alle en riktig god sommer!!

 

Sommerfest med jobben

I dag var det sommerfest med jobben. Helt siden plakaten kom opp for to måneder siden har jeg telt på knappene om jeg skulle gå eller ikke. Bare det i seg selv er ganske spesielt. Tidligere har det aldri vært et spørsmål. Selvsagt er jeg med. Men i år meldte jeg meg ikke på. Jeg hadde rett og slett ikke lyst. Orket ikke.

Festen begynte tidlig, og glade og fornøyde dro kollegene av gårde en etter en og noen i lag. Litt før klokka tre var jeg siste kvinne ut av skolebygningen, og da jeg syklet hjemover var jeg så lei meg. Jeg angret ikke på at jeg ikke skulle på fest. Det valget hadde jeg tatt helt selv, og jeg orket ikke tanken på den festen. Dessuten, det å gå glipp av en fest er ingen stor ting, men jeg var så lei meg fordi jeg ikke orket å gå på fest. Lei meg fordi livet har tatt en helt annen vending enn jeg skulle ønske. Lei meg fordi ting som tidligere var en fornøyelse nå er et ork. Sorgen etter Markus bringer ikke bare med seg savnet etter gutten min, det påvirker så mye annet også – hele livet mitt egentlig.

Også lurer jeg på når det snur. Når går det over liksom? Men jeg har skjønt at det ikke kommer til å gå over. Sorgen og savnet kommer til å være der bestandig, og jeg må bare finne en måte å leve med det på. Det er det jeg prøver på nå, og da lurer jeg litt på om jeg burde presset meg til å gå på den sommerfesten likevel.

 

Et år siden ultralyden

Også i fjor var 2. juni en nydelig forsommerdag. Trond Erik og jeg møttes glade og fornøyde på Ullevål og rakk å ta oss en lunsj før vi skulle inn til ultralyd. Da vi gikk inn til jordmoren hadde jeg i bakhodet at denne rutinekontrollen ikke var for å fortelle oss om vi ventet en gutt eller jente, men for å sjekke om ting så bra ut med den lille. Men å si at jeg var bekymret, er en overdrivelse. Jeg hadde kjent mye liv og visste det var et godt tegn. Dessuten var vi i Norge og her kan jo det meste fikses.

Etter litt småprat med jordmoren hvor jeg var mest opptatt av å få levert fra meg alle spørreskjemaene jeg hadde svart på, satt jeg meg opp på UL-benken. Det første som møtte meg på skjermen var et stort svart hull. Jeg lurte fælt på hva det var, men dro ikke den slutningen at noe kunne være galt av den grunn. Etter litt tid så vi hodet også, og jeg husker jeg kommenterte til Trond Erik at det bare var en der inne. Magen hadde blitt fort stor og det var mye liv, så jeg hadde lurt litt på om vi ventet tvillinger.

Det tok nok litt tid før jordmoren sa noe, men jeg tenkte ikke over det. Da hun skulle si noe, strøk hun meg forsiktig på hånda og sa at her var det noe som ikke var som det skulle. Hun fortalte at det var svært lite fostervann og at babyen hadde en stor cyste i magen, sannsynligvis var det blæren. Vi ble redde, men tok det hele med fatning. Vi ante jo ikke hva dette innebar, og det ville ikke jordmoren fortelle oss heller. Vi fikk time hos en fosterlege to timer senere. Utover cysten og mangelen på fostervann, fortalte jordmoren at alt så bra ut med den lille. Terminen ble satt til to dager etter mensterminen – akkurat som med Neema.

Det ble to timer i friluft på Ullevål hvor jeg så for meg alle mulige scenarioer av hva som kunne være galt med babyen. Vi snakket mye sammen, og var forsiktig optimistiske. Jeg stålsatte meg på å stå imot abortpresset jeg regnet med ville komme.

Å komme inn til fosterlegen, var som å komme inn for å få svaret etter en muntlig eksamen – bare 1000 ganger verre. Etter litt småprat satte jeg meg opp på UL-benken igjen. Legen så raskt hva som var galt og sa: ”Den har en alvorlig sykdom”, før han hentet en kollega å konfirmere med. Så undersøkte han en del til, men sa ingenting før han skrudde av UL-apparatet og vi satte oss i stolene. Jeg husker ikke helt hvordan han ordla seg, men jeg mener at noe av det første han sa var: ”Den vil ikke kunne leve opp”. Så fortalte han at babyen vår ikke klarte å tisse, sannsynligvis på grunn av en klaff i urinveiene. Dette var grunnen til at blæren nå var full av væske. Han mente blæren bare ville fortsette å vokse og til slutt ta kverken på hjertet. Hvor lang tid dette ville ta, visste han ikke, for i de tilfellene han hadde vært borti tidligere, hadde foreldrene valgt å avbryte svangerskapet, men han antydet at det var snakk om uker.

Alvoret gikk opp for oss med en gang, og vi fornektet det ikke. Vi hadde jo selv sett den store blæren. Men det var et kjempesjokk, og dette scenarioet var ikke blant dem jeg hadde forestilt meg da vi satt i sola rett før. Den lille gutten i magen min kom til å dø der inne. Det var ingenting å gjøre med det. Det kom ikke til å bli et svangerskap der jeg måtte være veldig forsiktig, det kom ikke til å bli mange uker på nyfødtintensiven, vi trengte ikke selge leiligheten vår og kjøpe oss et hus over et plan for å ta vare på et funksjonshemmet barn. Derimot begynte jeg å tenke på begravelsen.

Vi snakket en stund med legen og jeg prøvde å stille alle de spørsmålene jeg kunne kommer på. Prøvde å tenke rasjonelt. Spørsmålet om abort ble brakt på bane. Han ba oss tenke over det og ga oss ny time seks dager senere.

Da vi kom gråtende ut på gangen, traff vi hun jordmoren vi hadde vært hos først. Hun stoppet opp og trøstet oss. Det var godt.
Vi hadde reist kollektivt begge to. Trond Erik lurte på om han skulle sende meg i taxi hjem, men jeg mente det skulle gå greit å ta banen, og det gjorde det. Trond Erik reiste for å hente Neema hos dagmammaen. Dit orket ikke jeg å bli med. Jeg orket ikke å treffe noen, og bestemte meg for å sette meg i et hjørne på banen og overse alle eventuelt kjente.

Vel hjemme begynte jeg å tenke over hva som hadde skjedd. Jeg var helt oppløst i sorg og skulle ta stilling til abort eller ei. Jeg veide for og imot, men innerst inne visste jeg at jeg aldri ville kunne leve godt med selv å ha avsluttet livet til den lille i magen.

Mens jeg satt og ventet på Trond Erik og Neema, ringte Hege, søsteren min. Hun visste vi hadde vært på UL og lurte på hvordan det hadde gått. Hun var ikke forberedt på de dårlige nyhetene, hvem er vel det? Men hun tok det med fatning, selv om hun selvfølgelig ble kjempe lei seg. Hege var den første jeg fortalte det til. Dagmammaen til Neema var den første Trond Erik fortalte det til. De skulle ikke bli de siste. Det var utrolig tøft å fortelle det, men samtidig godt å bli møtt med støtte og omsorg.

Jeg avsluttet telefonsamtalen med Hege da Trond Erik og Neema kom inn. Det var så utrolig deilig å se henne. Resten av dagen husker jeg ikke så mye av, men jeg tror vi prøvde å oppføre oss så normalt som mulig til Neema var i seng. Etterpå det satt vi vel og gråt og pratet…

Det ble starten på et tøft år. Det gikk ikke helt som legen hadde trodd den dagen. Allerede på neste UL var bildet forandret. Hvis jeg orker, skal jeg prøve å følge opp denne bloggen og skrive litt om hvordan vi opplevde de neste dagene og ukene også.

Det er rart å tenke på at det har gått et år. Et år som har lært meg så mye. Et år som har gjort meg så sårbar. Et år hvor prinsipper, verdier og holdninger har fått møte det virkelige livet. Et år hvor jeg opplevde den fantastiske gleden over å få et barn og den bunnløse sorgen over å miste et barn. Et år som er risset inn i hukommelsen min for alltid. Jeg er så utrolig glad for at vi fikk Markus, men jeg skulle så veldig gjerne ønsket vi fortsatt hadde han her hos oss