Sommerfest med jobben

I dag var det sommerfest med jobben. Helt siden plakaten kom opp for to måneder siden har jeg telt på knappene om jeg skulle gå eller ikke. Bare det i seg selv er ganske spesielt. Tidligere har det aldri vært et spørsmål. Selvsagt er jeg med. Men i år meldte jeg meg ikke på. Jeg hadde rett og slett ikke lyst. Orket ikke.

Festen begynte tidlig, og glade og fornøyde dro kollegene av gårde en etter en og noen i lag. Litt før klokka tre var jeg siste kvinne ut av skolebygningen, og da jeg syklet hjemover var jeg så lei meg. Jeg angret ikke på at jeg ikke skulle på fest. Det valget hadde jeg tatt helt selv, og jeg orket ikke tanken på den festen. Dessuten, det å gå glipp av en fest er ingen stor ting, men jeg var så lei meg fordi jeg ikke orket å gå på fest. Lei meg fordi livet har tatt en helt annen vending enn jeg skulle ønske. Lei meg fordi ting som tidligere var en fornøyelse nå er et ork. Sorgen etter Markus bringer ikke bare med seg savnet etter gutten min, det påvirker så mye annet også – hele livet mitt egentlig.

Også lurer jeg på når det snur. Når går det over liksom? Men jeg har skjønt at det ikke kommer til å gå over. Sorgen og savnet kommer til å være der bestandig, og jeg må bare finne en måte å leve med det på. Det er det jeg prøver på nå, og da lurer jeg litt på om jeg burde presset meg til å gå på den sommerfesten likevel.

 

6 kommentarer til «Sommerfest med jobben»

  1. Jeg forstår at du valgte å ikke gå, minnene fra når fjorårets fest var er nok litt for nære. Og du har nok helt rett i at du noen ganger nå må presse deg når du egentlig har lyst til å si nei. Men, det betyr ikke at du skal presse deg alle gangene du vil si nei! Sorgen går ikke over, savnet vil alltid være der, men den sosiale gnisten kommer ikke til å være sliten hele tiden for det altså! Bare en uke til ferie nå… Det blir godt det 🙂

    1. Ja, jeg husker godt fjorårets sommerfest. Da var den i slutten av mai og vi var på båttur. Jeg var gravid med en godt synlig mage – lykkelig uvitende om hva som var i vente.
      Og gleder meg veldig til ferie jeg også 🙂

  2. Kjære Ingvild.
    Jeg synes ikke du burde presset deg til å gå på den sommerfesten. Jeg hadde nok heller ikke kommet til å gå, og jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver.
    Jeg har også takket nei til å delta i sosiale sammenhenger, som jeg tidligere hadde sett på som en glede. Rett og slett fordi jeg ikke orker. Og jeg tror det er rett å lytte til kroppen. Sorgen er ennå så ny. Det har ikke gått et år ennå siden dere mistet Markus. Det er kort tid i denne sammenheng. For sorgarbeid er hardt arbeid.
    Og sorgen påvirker jo hele livet vårt…som du skriver. Vi må lære oss å leve videre, med sorgen og savnet etter den vi har mistet. Men det tar tid å klare det og det er en lang vei å gå…og den veien prøver vi å finne ut av nå.
    Inntil videre er det lov å ikke orke…så kommer det nok en dag igjen hvor det føles greit å delta på sommerfesten og at du deltar fordi du har lyst…selv om du har savnet etter gutten din med deg 🙂
    Klem,Siw

  3. Jeg forstår godt at du ikke orket å gå, og det er ingen vits i å presse seg. Sorg tar tid, det går i bølger, du må få lov til å kjenne på det selv, når det blir for overveldende. Så er trøsten at det blir lettere med sosiale tilstelninger med tiden. Første året er aller værst. 🙂
    Klem, Siri

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *