Kjærligheten seirer

Ord blir fattige. Tragedien har rammet oss så hardt. Jeg får vondt inni hele meg når jeg tenker på alle de som nå har mistet et barn, et søsken, en mamma, en pappa, en ektefelle, en venn, en slekting … Jeg vet hvor fryktelig vondt det er å miste noen.

Samtidig kjenner jeg meg stolt over å være norsk i disse dager. Stolt over måten lederne våre takler tragedien på. Stolt over alle de som har gjort og fortsatt gjør en fantastisk innsats i redningsarbeidet. Stolt over at vi som folk ikke møter hatet med mer hat, men med kjærlighet.

Jeg kom på en sang som lillesøsteren min sang i kirken da vi giftet oss for elleve år siden, og jeg fikk lyst til å dele den sangen med dere.

Kjærligheten seirer,
overvinner alt.
Kjærligheten håper,
og den tåler alt.
Ondskapen må vike,
hatet smelter ned.
Vi vil velge livet,
vi vil velge kjærlighet.

Sangen er skrevet av Arnold Børud og her synger Carola den.

 

 

Bilferie i Europa

I dag kom vi hjem etter å ha vært tre uker på bilferie i Europa. Jeg har hatt veldig lyst til å blogge om ferien både før vi reiste og underveis, men jeg har hørt at det ikke er så lurt å annonsere på Internett at leiligheten står tom i tre uker, så derfor har jeg latt det være. Og i løpet av ferien har jeg faktisk ikke vært på Internett i det hele tatt.

Dette blir ingen lang reisedagbok, men noen stikkord har jeg lyst til å komme med: Euro Disney, Kiel-ferga, La Rochelle, Alpene, slottene i Füssen, motorveier, GPS (hvordan fant man fram uten egentlig?) sol, sommer, bading, Settlers, hyggelig reiseselskap og fornøyde og greie barn (og voksne). Med dvd-spiller i baksetet gikk kjøringen overraskende bra for Neema også. Vi har hatt en flott ferie, og det var så deilig å være på reisefot og se litt av verden igjen. Dessuten fikk jeg bekreftet at fransken nesten sitter som støpt og at tysken fortsatt fungerer så godt at tolleren på grensen ut av Østerrike ikke gikk over til engelsk da han krevde 120 Euro av oss fordi vi ikke hadde fått med oss at vi skulle ha kjøpt en vignett.
Kort fortalt, en opplevelsesrik og spennende ferie som absolutt ga mersmak.

Likevel håper jeg det blir noen år til neste gang. Vi har virkelig begynt å ønske oss en liten en til her i huset nå, og for å dra ut på en sånn tur, burde yngstemann være så stor at han eller hun har ordentlig glede av å se på dvd. Det er rart å tenke på at om Markus hadde levd, hadde vi aldri reist på denne ferien, og det er enda merkeligere å tenke på at vi begynte å snakke om denne turen allerede i fjor sommer mens han fortsatt var i magen min.

Livet går virkelige videre uten Markus, men du verden som jeg savner han. På ferien har ikke savnet vært så trykkende – selv om jeg har tenkt på han hver eneste dag, men da jeg kom inn i leiligheten i dag, kom minnene strømmende på. Her skulle han ha levd sammen med oss. Ti måneder skulle han snart ha vært nå. Han skulle ha krabbet eller ålt seg rundt, og Neema skulle ha løpt rundt og passet på han som en ordentlig storesøster. Det gjør fortsatt så immari vondt å tenke på alt som skulle vært. Heldigvis er ikke savnet like trykkende hele tiden – jeg har faktisk nettopp hatt en veldig fin ferie.