Skolestart

Etter tre dager som førsteklasselærer konkluderer jeg med tre ting. Elevene er utrolig herlige, de er akkurat så formbare som jeg hadde håpet på og livet som kontaktlærer i første klasse er minst like slitsomt som jeg hadde fryktet.

Når jeg kommer opp på kontoret etter at elevene har gått hjem, sånn i halv to – totida, er jeg helt utladet. Ikke lett å skulle planlegge neste skoledag da. Dagene er utrolig intense –så mye å huske på, så mye å holde oversikt over, men først og fremst så spennende og utfordrende å være sammen med sytten nyssgjerrige og lærevillige barn. Ansvaret oppleves av og til tyngende. Kan ikke disse barna lese, skrive og regne til våren, er det faktisk min skyld. Men kan de det, og det regner jeg med at de fleste av dem kommer til å kunne, er det min fortjeneste:)

 

”Så fint å se at du er gravid likevel”

Sommeren er på hell, og jeg ser tilbake på en flott sommer der vi har vært mye på farta, vært mye sammen med andre familier og hatt det ordentlig fint.

Årets sommer har vært veldig forskjellig fra fjorårets, men jeg har faktisk mange gode minner fra fjorårets sommer også. Midt oppi den utrolig tøffe tiden vi da gikk igjennom, husker jeg mange gode opplevelser, og heldigvis er det de gode minnene som har satt dypest spor i meg.

I fjor var også sommeren da jeg oppdaget hvor mange bekjente jeg har. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg traff på noen som jeg kjente litt og som selvfølgelig spurte hvordan det gikk med graviditeten. Hver gang vurderte jeg hva jeg skulle si, og som oftest fortalte jeg ærlig at ting egentlig ikke var særlig bra. Reaksjonene var ulike, men jeg opplevde å få mye støtte på at vi valgte å bære fram Markus – også fra hold der jeg ikke hadde ventet det. Noen utmerket seg mer enn andre, og jeg husker særlig denne episoden:

Jeg var på senteret og prøvde å gjøre et skokupp da jeg oppdaget at mammaen, i en familie vi da var i ferd med å bli kjent med, gjorde det samme. Etter å ha utvekslet noen hverdagslige fraser, spurte hun hvordan det gikk med svangerskapet. Det var vel også i utgangspunktet et hverdagslig spørsmål, men svaret var jo alt annet enn trivielt. Da jeg hadde fortalt ferdig husker jeg hun sto, med tårer i øynene, bak et bord med masse sko på tilbud, og sa: ”Så fint å se at du er gravid likevel”. Jeg stusset litt over utsagnet før det gikk opp for meg hva hun mente. Da ble jeg så rørt og glad, og syns det var utrolig vakkert sagt. Vi snakket mer om valget vi hadde tatt og situasjonen vi stod oppi, og det var godt å møte en bekjent som, selv om hun aldri hadde opplevd noe lignende og ikke kunne sette seg inn i hvordan jeg hadde det, likevel var så på linje med meg i refleksjonene rundt valget.
Siden den gang har vi hatt mer og mer kontakt med denne nydelige familien, og vi er nå blitt gode venner.

 

Perspektiv

Når en tenker på foreldre som har mistet barna sine under massakren på Utøya, er det lett å tenke at jeg tross alt er litt heldig. Jeg fikk være hos sønnen min da døden kom og hentet han. Det var ingen sin skyld at han døde – det var naturens gang. Han levde ikke i dødsangst i sine siste minutter – han sovnet rolig inn. Han hadde ikke smerter.

Når jeg tenker på mødrene på Afrikas Horn som må velge å etterlate sitt svakeste barn for å dø, i håp om å redde de andre, oppleves selv valget om selektiv abort eller ei overkommelig. Barn har blitt etterlatt og har dødd av sult og utmattelse under et tre – kanskje alene, kanskje har noen fremmede sittet hos dem. Kanskje har fluene og maurene kommet og spist på dem. Kanskje har noen fremmede begravd dem, kanskje har ingen begravd dem. Mammahjertet mitt gråter når jeg tenker på Markusen min som snart skulle blitt ett år. Men hvordan har de mammaene det? De fikk ikke sitte hos barnet sitt da det døde – de måtte forlate det. De fikk ikke laget en verdig og fin begravelse. De har ikke en gang en grav å gå til. Resten av livet må de leve med vissheten om at de forlot barnet sitt da det trengte mammaen sin som mest. Jeg håper de klarer å ikke bebreide seg selv altfor hardt. De gjorde det i håp om å redde brødrene og søstrene til det døende barnet. Det er ufattelig. Jeg forstår ikke at verden kan være så brutal, og sett i dette perspektivet føler jeg meg faktisk privilegert.

Jeg har aldri sett en hungersnød sånn som den som nå utspiller seg på Afrikas Horn, men jeg har bodd i Mali i Vest-Afrika og sett mye og hørt enda mer. I en stor del av verden er det at barn dør ganske dagligdags – men jeg er likevel sikker på at det gjør like vondt der som her. Da vi var på UL og fikk greie på at Markus kom til å dø, var det som om verden raste sammen og jeg klarer ikke å beskrive hvor lei meg jeg var. Etter noen dager begynte jeg å tenke på at i globalt perspektiv er det ganske vanlig å miste et (eller flere) barn – ofte under mer tragiske omstendigheter enn mine. Jeg visste at veldig mange mennesker på kloden hadde det verre enn meg, men det hjalp meg ingenting. Min sorg var fortsatt uoverkommelig stor, og det ga meg heller dårlig samvittighet enn trøst å tenke på at mange i verden hadde det verre enn meg. På den tiden kom jeg heldigvis over et dikt som satte ord på dette på en veldig god måte. Diktet er en del år gammelt, men det er bare å bytte ut massegraver i Kosovo med jordskjelvofre på Haiti for eksempel, og diktet er fortsatt like aktuelt.

 

Perspektiv

Massegraver
funnet i Kosovo
Hele familier
er gått tapt
Jeg maner frem
enkeltpersonene
bak tallene
men må gi opp

Perspektiv
gjør ikke ditt liv
eller min sorg mindre –
men deres tragedie
så ufattelig mye større.

 

(Jeg har funnet diktet på etbarnforlite.no)

 

Alt jeg ikke kan si

På lørdag var en venninne og jeg hos frisøren for å sette opp håret og bli sminket før vi skulle i bryllup. Frisøren mente det var lurt å nappe litt øyebryn hos meg også. De som kjenner meg, vet at napping av øyebryn ikke er hverdagskost her i huset, og jeg må innrømme at det gjorde ganske vondt. Jeg måtte ta meg skikkelig sammen og tårene piplet. Frisøren kommenterte det og lurte på hvordan det gikk. Jeg fikk lyst til å svare, litt sånn halvhumoristisk, at jeg hadde vært igjennom to fødsler, så dette gikk fint. Men det kunne jeg jo ikke si, for da hadde hun selvfølgelig begynt å spørre om barna mine. Egentlig snakker jeg mer enn gjerne om både Markus og Neema, men denne morgenen i frisørsalongen hadde jeg ikke lyst til å komme med en lang utgreining om hvorfor jeg hadde vært gjennom to fødsler, men bare hadde ett barn hos meg. Jeg hadde bare lyst til å si at sett i perspektiv, er smertene ved å nappe øyebryn ganske overkommelige.

Etter at Markus døde, eller rettere sagt, etter at vi fikk greie på at han kom til å dø, har jeg vært veldig tilbakeholden med å si ting til fremmede mennesker som gjør at jeg etter hvert ”må” fortelle om Markus. Når jeg kommer i snakk med foreldre på lekeplassen for eksempel, og vi har utvekslet navn, alder, barnehage etc på barna våre som leker sammen, spør jeg aldri om de har flere barn. Selv om jeg egentlig er supernyssgjerrig på akkurat det, og det er en ting jeg spurte om rett som det var før. Av en eller annen grunn tror jeg en del merker at jeg vil unngå det temaet. Så de spør ikke de heller. En av sykepleierne på sorggruppa spurte en gang om hvorfor det var sånn. Hadde jeg hatt noen negative erfaringer ved å nevne det? Nei, jeg hadde i grunn ikke det, men likevel.

I sommer snakket jeg litt med svigerinnen min om det samme også, og hun lurte på om det var av hensyn til meg selv eller av hensyn til de jeg snakket med. Et godt spørsmål, som jeg ikke hadde helt svaret på. Nå har jeg fundert litt på det, og jeg tror jeg har funnet svaret: Jeg vet aldri hvordan den andre personen reagerer. Av og til vil den andre personen, som plutselig har fått høre om mitt livs krise, bare snakke om det så lenge som høyst nødvendig. Andre ganger vil han eller hun vite ”alt” og jeg blir stående å fortelle i en time. Og selvsagt er ikke den andre personen alltid synkron med meg. Av og til vil jeg fortelle ”alt”. Andre ganger er egentlig ikke Markus sin historie poenget og jeg har ikke lyst til å fortelle så mye om han der og da, jeg vil for eksempel bare fortelle at sammenlignet med en fødsel, er det ikke vondt å nappe øyebryn.

Det er det som er så vanskelig. Markus er en del av meg, en del av vår familie sin historie. Daglig skjer det ting som gjør at jeg blir minnet om han, og av og til får jeg lyst til å fortelle om det, men ofte er det altfor komplisert, så jeg lar heller være. Men det gjør vondt, for jeg vil at minnet hans skal være levende, at han fortsatt skal være en naturlig del av livet vårt. Nettopp derfor er det kjempeviktig å ha nær familie og gode venner som lar Markus være et naturlig samtaleemne. Mennesker det går an å fortelle at i dag har jeg vært en tur på kirkegården, også trenger vi ikke snakke mer om det, hvis ikke jeg vil. Heldigvis har jeg noen sånne mennesker rundt meg. Takk til dere!

PS: Til dere som lurte på det, vi ble rett og slett vakre etter frisørtimen begge to, og det var et veldig flott bryllup:)

 

Savn

Nå har jeg nettopp kommet hjem etter å ha vært på utdrikkingslag.

Da vi etter mye moro var på vei for å grille hjemme hos ei av de som arrangerte, tenkte jeg på Markus og konkluderte med at sorgen min hadde tatt seg en pause. Ikke det at jeg ikke savner han, det gjør jeg jo fortsatt hele tiden, men det har vært få tunge dager denne sommeren. Sorgen er ikke så altoppslukende for tiden, men jeg vet den vil komme tilbake med full styrke når vi kommer til september og nærmer oss ett-årsdagen hans.

Alle disse tingene rakk jeg å tenke på mens jeg gikk opp trappa, og jeg gledet meg over at det meste var ganske greit om dagen. Men vel inne i leiligheten var en bitteliten guttebaby det første som møtte meg. En herlig liten gutt på to og en halv uke, og han minnet meg sånn om Markus. Blåst bort var alle tanker om at sorgen hadde tatt seg pause, for dette gjorde fryktelig vondt. Han minnet meg på alt det jeg ikke fikk oppleve med Markus. Når jeg møter på babyer som er omtrent ti måneder, tenker jeg at sånn ville Markus vært, men som regel går det helt fint og jeg får ikke alt for mange vonde følelser. Men denne lille guttebabyen som var der Markus var da jeg mistet han, vekket til live savnet, og det gjorde fryktlig vondt. For det er jo det jeg savner, alt det jeg ikke fikk oppleve med Markus. Jeg vet han snart skulle blitt ett år, og jeg ser han for meg som ettåring, men akkurat nå kjenner jeg at jeg mest av alt savner å ha den nyfødte lille guttebabyen min liggende på brystet mitt.

Nå er jeg heldigvis (?) en person som som regel har kontroll på følelsene mine. Jeg tok meg sammen og fikk hilst på både babyen og moren, som faktisk var en studievenninne av meg som jeg ikke har hatt kontakt med siden vi studerte. Det ble veldig hyggelig, og jeg fikk snakket med moren og fortalt om Markus og alt. Og det ble en veldig hyggelig kveld også. Her jeg nå sitter hjemme i min egen stue, ser jeg tilbake på et veldig fint utdrikkingslag hvor jeg hygget meg ordentlig, men det stikker i hjertet når jeg tenker på den lille guttebabyen som hadde det så fint hos mammaen sin.