Savn

Nå har jeg nettopp kommet hjem etter å ha vært på utdrikkingslag.

Da vi etter mye moro var på vei for å grille hjemme hos ei av de som arrangerte, tenkte jeg på Markus og konkluderte med at sorgen min hadde tatt seg en pause. Ikke det at jeg ikke savner han, det gjør jeg jo fortsatt hele tiden, men det har vært få tunge dager denne sommeren. Sorgen er ikke så altoppslukende for tiden, men jeg vet den vil komme tilbake med full styrke når vi kommer til september og nærmer oss ett-årsdagen hans.

Alle disse tingene rakk jeg å tenke på mens jeg gikk opp trappa, og jeg gledet meg over at det meste var ganske greit om dagen. Men vel inne i leiligheten var en bitteliten guttebaby det første som møtte meg. En herlig liten gutt på to og en halv uke, og han minnet meg sånn om Markus. Blåst bort var alle tanker om at sorgen hadde tatt seg pause, for dette gjorde fryktelig vondt. Han minnet meg på alt det jeg ikke fikk oppleve med Markus. Når jeg møter på babyer som er omtrent ti måneder, tenker jeg at sånn ville Markus vært, men som regel går det helt fint og jeg får ikke alt for mange vonde følelser. Men denne lille guttebabyen som var der Markus var da jeg mistet han, vekket til live savnet, og det gjorde fryktlig vondt. For det er jo det jeg savner, alt det jeg ikke fikk oppleve med Markus. Jeg vet han snart skulle blitt ett år, og jeg ser han for meg som ettåring, men akkurat nå kjenner jeg at jeg mest av alt savner å ha den nyfødte lille guttebabyen min liggende på brystet mitt.

Nå er jeg heldigvis (?) en person som som regel har kontroll på følelsene mine. Jeg tok meg sammen og fikk hilst på både babyen og moren, som faktisk var en studievenninne av meg som jeg ikke har hatt kontakt med siden vi studerte. Det ble veldig hyggelig, og jeg fikk snakket med moren og fortalt om Markus og alt. Og det ble en veldig hyggelig kveld også. Her jeg nå sitter hjemme i min egen stue, ser jeg tilbake på et veldig fint utdrikkingslag hvor jeg hygget meg ordentlig, men det stikker i hjertet når jeg tenker på den lille guttebabyen som hadde det så fint hos mammaen sin.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *