Alt jeg ikke kan si

På lørdag var en venninne og jeg hos frisøren for å sette opp håret og bli sminket før vi skulle i bryllup. Frisøren mente det var lurt å nappe litt øyebryn hos meg også. De som kjenner meg, vet at napping av øyebryn ikke er hverdagskost her i huset, og jeg må innrømme at det gjorde ganske vondt. Jeg måtte ta meg skikkelig sammen og tårene piplet. Frisøren kommenterte det og lurte på hvordan det gikk. Jeg fikk lyst til å svare, litt sånn halvhumoristisk, at jeg hadde vært igjennom to fødsler, så dette gikk fint. Men det kunne jeg jo ikke si, for da hadde hun selvfølgelig begynt å spørre om barna mine. Egentlig snakker jeg mer enn gjerne om både Markus og Neema, men denne morgenen i frisørsalongen hadde jeg ikke lyst til å komme med en lang utgreining om hvorfor jeg hadde vært gjennom to fødsler, men bare hadde ett barn hos meg. Jeg hadde bare lyst til å si at sett i perspektiv, er smertene ved å nappe øyebryn ganske overkommelige.

Etter at Markus døde, eller rettere sagt, etter at vi fikk greie på at han kom til å dø, har jeg vært veldig tilbakeholden med å si ting til fremmede mennesker som gjør at jeg etter hvert ”må” fortelle om Markus. Når jeg kommer i snakk med foreldre på lekeplassen for eksempel, og vi har utvekslet navn, alder, barnehage etc på barna våre som leker sammen, spør jeg aldri om de har flere barn. Selv om jeg egentlig er supernyssgjerrig på akkurat det, og det er en ting jeg spurte om rett som det var før. Av en eller annen grunn tror jeg en del merker at jeg vil unngå det temaet. Så de spør ikke de heller. En av sykepleierne på sorggruppa spurte en gang om hvorfor det var sånn. Hadde jeg hatt noen negative erfaringer ved å nevne det? Nei, jeg hadde i grunn ikke det, men likevel.

I sommer snakket jeg litt med svigerinnen min om det samme også, og hun lurte på om det var av hensyn til meg selv eller av hensyn til de jeg snakket med. Et godt spørsmål, som jeg ikke hadde helt svaret på. Nå har jeg fundert litt på det, og jeg tror jeg har funnet svaret: Jeg vet aldri hvordan den andre personen reagerer. Av og til vil den andre personen, som plutselig har fått høre om mitt livs krise, bare snakke om det så lenge som høyst nødvendig. Andre ganger vil han eller hun vite ”alt” og jeg blir stående å fortelle i en time. Og selvsagt er ikke den andre personen alltid synkron med meg. Av og til vil jeg fortelle ”alt”. Andre ganger er egentlig ikke Markus sin historie poenget og jeg har ikke lyst til å fortelle så mye om han der og da, jeg vil for eksempel bare fortelle at sammenlignet med en fødsel, er det ikke vondt å nappe øyebryn.

Det er det som er så vanskelig. Markus er en del av meg, en del av vår familie sin historie. Daglig skjer det ting som gjør at jeg blir minnet om han, og av og til får jeg lyst til å fortelle om det, men ofte er det altfor komplisert, så jeg lar heller være. Men det gjør vondt, for jeg vil at minnet hans skal være levende, at han fortsatt skal være en naturlig del av livet vårt. Nettopp derfor er det kjempeviktig å ha nær familie og gode venner som lar Markus være et naturlig samtaleemne. Mennesker det går an å fortelle at i dag har jeg vært en tur på kirkegården, også trenger vi ikke snakke mer om det, hvis ikke jeg vil. Heldigvis har jeg noen sånne mennesker rundt meg. Takk til dere!

PS: Til dere som lurte på det, vi ble rett og slett vakre etter frisørtimen begge to, og det var et veldig flott bryllup:)

 

2 kommentarer til «Alt jeg ikke kan si»

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *