Perspektiv

Når en tenker på foreldre som har mistet barna sine under massakren på Utøya, er det lett å tenke at jeg tross alt er litt heldig. Jeg fikk være hos sønnen min da døden kom og hentet han. Det var ingen sin skyld at han døde – det var naturens gang. Han levde ikke i dødsangst i sine siste minutter – han sovnet rolig inn. Han hadde ikke smerter.

Når jeg tenker på mødrene på Afrikas Horn som må velge å etterlate sitt svakeste barn for å dø, i håp om å redde de andre, oppleves selv valget om selektiv abort eller ei overkommelig. Barn har blitt etterlatt og har dødd av sult og utmattelse under et tre – kanskje alene, kanskje har noen fremmede sittet hos dem. Kanskje har fluene og maurene kommet og spist på dem. Kanskje har noen fremmede begravd dem, kanskje har ingen begravd dem. Mammahjertet mitt gråter når jeg tenker på Markusen min som snart skulle blitt ett år. Men hvordan har de mammaene det? De fikk ikke sitte hos barnet sitt da det døde – de måtte forlate det. De fikk ikke laget en verdig og fin begravelse. De har ikke en gang en grav å gå til. Resten av livet må de leve med vissheten om at de forlot barnet sitt da det trengte mammaen sin som mest. Jeg håper de klarer å ikke bebreide seg selv altfor hardt. De gjorde det i håp om å redde brødrene og søstrene til det døende barnet. Det er ufattelig. Jeg forstår ikke at verden kan være så brutal, og sett i dette perspektivet føler jeg meg faktisk privilegert.

Jeg har aldri sett en hungersnød sånn som den som nå utspiller seg på Afrikas Horn, men jeg har bodd i Mali i Vest-Afrika og sett mye og hørt enda mer. I en stor del av verden er det at barn dør ganske dagligdags – men jeg er likevel sikker på at det gjør like vondt der som her. Da vi var på UL og fikk greie på at Markus kom til å dø, var det som om verden raste sammen og jeg klarer ikke å beskrive hvor lei meg jeg var. Etter noen dager begynte jeg å tenke på at i globalt perspektiv er det ganske vanlig å miste et (eller flere) barn – ofte under mer tragiske omstendigheter enn mine. Jeg visste at veldig mange mennesker på kloden hadde det verre enn meg, men det hjalp meg ingenting. Min sorg var fortsatt uoverkommelig stor, og det ga meg heller dårlig samvittighet enn trøst å tenke på at mange i verden hadde det verre enn meg. På den tiden kom jeg heldigvis over et dikt som satte ord på dette på en veldig god måte. Diktet er en del år gammelt, men det er bare å bytte ut massegraver i Kosovo med jordskjelvofre på Haiti for eksempel, og diktet er fortsatt like aktuelt.

 

Perspektiv

Massegraver
funnet i Kosovo
Hele familier
er gått tapt
Jeg maner frem
enkeltpersonene
bak tallene
men må gi opp

Perspektiv
gjør ikke ditt liv
eller min sorg mindre –
men deres tragedie
så ufattelig mye større.

 

(Jeg har funnet diktet på etbarnforlite.no)

 

2 kommentarer til «Perspektiv»

  1. flott dikt! Og det er helt rett, det gjør ikke sorgen mindre!
    Vi hadde naboene våre på besøk her forrige dagen, hun stod lenge og så på bildet av Markus. Først var hun sikker på at det var Erik, for han lignet så veldig, men så hun bildet ved siden av. Det av Markus, Hanne og meg. Fantastisk bildet sa hun! Det er det virkelig, ordentlig flott stemningsbildet, verdig! Og da skjønte hun at det var Markus, så nydelig han er sa hun. Også felte hun noen tårer. Etter det måtte hun igjen si at han var veldig lik Erik. Det er koselig 🙂 Og Erik, ja han er en flott og kul gutt og ligne på. Akkurat nå så er kl. snart 24 og han ligger ved siden av meg i sofaen og ser Brasil-Spania i fotball. Han våknet med så vondt i øret, han har fått en romperakett og nesedråper så søvnen henter han nok snart… Synes det er herlig at han ofte får meg til å tenke på Markus jeg! Skulle virkelig ønske de fikk leke sammen, han snakker ofte om det. Drømmer om at Markus lever også sier han vet du. «Men, mamma du vet Markus lever og, oppe i himmelen. Tror du han blir flinkere enn meg i fotball?» Erik har en veldig tøff fotball, tro om han klarer å sparke den helt opp til Markus… Det er Eriks drøm, og nå tror jeg faktisk at han sovnet!

    1. Tusen takk for en nydelig kommentar, Hege. Den gjorde meg ordentlig glad 🙂 Det er herlig at Markus ligner på den supre fetteren sin 🙂 Han ville nok vært hans store forbilde. Håper øreverket var forbigående og at han er i fin form igjen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *