Gravstenen

Endelig har gravstenen kommet opp. Vi har ikke stresset veldig med det, men jeg var utrolig glad for at den kom før 1-årsdagen. Det er mye hyggeligere på graven nå som stenen er der. Syns dette stemningsbildet fra 1-årsdagen var veldig fint.

Vi ble fornøyd med resultatet også, en nydelig liten sten som passer til den nydelige gutten vår.

Nederst, ved siden av føttene som er Markus sine egne fotavtrykk, står det ”Prinsen vår har reist opp til Gud”. I fjor, da vi prøvde å forklare Neema hva som var skjedd, sa vi at Markus hadde reist opp til Gud. Hun tok det til seg og begynte å si: ”Markusen min har reist opp til Gud”. Det stod det også på sløyfa på hjertet fra henne i begravelsen. Og vi tror jo det alle tre, at Markus, den vakre prinsen vår, er hos Gud, og da var det fint å skrive noe om det på gravstenen.

Sommerfuglene falt jeg pladask for da jeg var inne på Internett og tittet på forskjellige gravstener. De var jo til og med lyseblå og symboliserer så fint den lille gutten vår. Han er ikke blitt til ingenting. Han finnes fortsatt, men på et annet sted.

Hjertene ved siden av ”Aatlo”, syns jeg det var fint å få med. Vi hadde i utgangspunktet ikke tenkt på det, men for å få balanse i bildet, fant vi ut at det ville gjøre seg å ha noe der, og da var det veldig fint med hjerter, for å vise hvor utrolig glad vi er i han.

Datoen har vi skrevet inn to ganger, en for fødsel og en for død. Selv om det er den samme datoen, var det viktig for å meg å gjøre det sånn. For å markere at han faktisk levde da han ble født.

Helt øverst, før navnet, står det: ”Vår nydelig lille”, og det var jo akkurat det han var. Vår nydelige, lille, umistelige, elskede baby… Huff, savner han sånn.

Gravstenen kom noen dager før 1-årsdagen, og søndag var vi og plantet og gjorde det fint der. Jeg var veldig fornøyd med å finne den nydelige blå lyngen som dere ser nærmest stenen. En utrolig fin farge, og den stod veldig fint til stenen. De gule blomstene foran har faktisk stått hele sommeren og holdt seg fint. Har ikke peiling på blomster, og vet ikke hva de heter, men hardføre er de i alle fall. Tror vi må satse på dem neste sommer også. Rullestenene som vi har lagt rundt beddet, har vi plukket på hytta til søsteren min.

Jeg syns det er veldig fint på graven nå. Jeg var der en tur i dag også og tente nye lys. Det var godt å komme dit og deilig å se at graven fortsatt var like pen.

1 ÅR

Kjære Markus

I dag er det ett år siden du kom til oss. Ett år siden vi så deg for første gang. Ett år siden vi hørte deg gråte. Ett år siden vi ble så utrolig glad over å ha fått deg. Ett år siden vi ble så usigelig lei oss fordi vi mistet deg.

Jeg lurer på hvordan dere feirer 1-årsdagen i himmelen. Dere er nok ganske mange som blir ett år akkurat i dag, og jeg håper dere har en skikkelig bursdagsfest. Gratulerer med dagen, lille prinsen vår! Nå som du er blitt ett år, lurer jeg på hvor stor du er blitt. Det er så trist at det ikke er vi som får se deg ta dine første skritt, ikke vi som får høre deg si dine første ord, ikke vi som får se deg vokse opp.

I dag er mamma hjemme fra jobben, pappa jobber litt hjemmefra og Neema er en tur i barnehagen. Vi skal hente henne tidlig, og så skal vi dra på graven din alle tre. Nå har gravstenen din kommet opp, og i går var vi der og plantet. Det har blitt veldig fint på graven din. Etter at vi har vært på graven din i dag, skal mamma, pappa og storesøsteren din reise på restaurant og spise. Etterpå det, skal vi ha åpent hus her hjemme. Mamma har skrevet på bloggen sin at alle som har lyst kan komme, og vi lurer litt på hvem som kommer.

Markus, vi savner deg fortsatt veldig mye og vi skulle så gjerne ønske at du hadde vært her sammen med oss. Du må ha en fin 1-årsdag i himmelen, også skal mamma, pappa og Neema prøve å ha en så fin 1-årsdag som vi klarer her nede på jorda. Vi er kjempeglad i deg!

Bursdagsklemmer fra Neema, pappa og mamma

Snart 1-årsdag

I dag har jeg laget et minnebord til Markus. Tenkte jeg skulle ha det stående til over 1-årsdagen hans, og kanskje enda litt lenger. Syns det ble ganske fint, og kjente det var deilig å gjøre noe helt konkret som forberedelse til dagen hans.

Nå har vi fått opp gravstein på graven hans, og i morgen skal vi dra å plante og gjøre graven hans klar også. Jeg har ikke sett gravsteinen ferdig ennå, så det blir veldig spennende å se i morgen hvordan resultatet ble, men tror det har blitt bra.

Til mandag, på 1-årsdagen, har vi åpent hus fra klokka fem og utover. Vi håper dere er mange som har lyst til å ta turen innom. I dette blogginnlegget har jeg skrevet litt  mer om det.

Snart helg

På søndag kveld satt jeg og lurte på hvordan jeg skulle komme meg gjennom denne uka. Det er krevende å være lærer i første klasse, selv om jeg trives utrolig godt og har det bra på jobb. Det var mye som skulle gjøres denne uka også, blant annet en vurdering av hvem av elevene som har behov for særskilt norskopplæring. Det er jo de fleste, men ikke alle, og hvor går egentlig grensen? Vi har diskutert og diskutert, og tilslutt landet, men det var ikke lett.

Men hovedgrunnen til at jeg var bekymret for hvordan uka skulle gå, var at det på søndag kveld var åtte dager igjen til fødsels- og dødsdagen til Markus, og jeg kjente det på hele meg at den dagen nærmet seg. Bladene som faller fra trærne, den kjølige og klare høstluften, de fine fargene – alt minner meg om den lille gutten min som ble født en vakker høstdag i 2010. I dag er det torsdag. Markus ble født på en søndag. Den torsdagen, tre dager før han ble født, var jeg faktisk på jobb. Husker jeg følte meg litt sliten og lurte på om jeg burde ta ut full sykemelding den siste uka før høstferie og permisjonsstart, men så langt kom jeg altså aldri.

På fredagen dro jeg til byen for å kjøpe boken ”Sommerlandet” av Eivind Skeie. Husker at jeg hadde lyst til å shoppe litt også, men jeg ga meg etter to butikker – da var jeg helt utslitt. Det stusset jeg veldig over, at jeg ikke orket å shoppe en gang. I ettertid er det ikke så rart, jeg fødte to dager senere. Det som derimot er litt rart, er at jeg dro for å kjøpe ”Sommerlandet” akkurat denne dagen. Vi hadde bestemt oss for å bruke deler av den teksten i begravelsen, men jeg tenkte fortsatt at det ikke hastet. Det var fem uker igjen til termin, men det hadde slått meg at boken kanskje måtte bestilles, og da var det greit å være tidlig ute. Heldigvis måtte den ikke bestilles, og heldigvis dro jeg og kjøpte den akkurat denne dagen. Da jeg kom hjem, leste jeg boken mens jeg felte mange tårer over den lille gutten min som snart skulle reise til Sommerlandet. En dag til neste uke tror jeg at jeg skal skrive litt mer om ”Sommerlandet”.

Det er rart å tenke på at på akkurat denne tiden i fjor, var Markus en sprell levende baby inne i magen min, og han gjorde seg klar til snart å møte verden. Det møtet ble bare så altfor kort. Men du verden så godt jeg husker det. De er de mest intense minuttene jeg har opplevd i hele mitt liv, og akkurat der og da kjente jeg bare glede. Jeg håper jeg i dagene som kommer kan kjenne litt på den gledesfølelsen også. Den overveldende følelsen av å ha blitt mamma igjen. Men huff, som jeg savner det å ha han liggende på brystet mitt. Det skulle vært starten, men det ble slutten, og enda så godt jeg visste det, lenge før han kom ut, var det ingenting som kunne forberede meg på hvor usigelig trist det var å miste han.

I dag har jeg jobbet lenge og gjort det meste klart for neste uke, så i morgen kan jeg dra tidlig fra jobb. Det skal bli deilig. Da kan jeg ta helg, konsentrere meg om Markus og detaljplanlegge hvordan vi skal markere dagen hans til mandag. Det har virkelig gått i hundre, både på jobb og hjemme de siste ukene, så nå håper jeg vi får roet litt ned og brukt den tiden vi trenger på å sørge, reflektere og savne – og ikke minst glede oss over at vi fikk en nydelig gutt på denne tiden i fjor.

Velkommen til åpent hus på 1-årsdagen

Jeg skulle så gjerne ha skrevet bursdagsinvitasjoner. Jeg skulle så gjerne ha bakt bursdagskake. Jeg skulle så gjerne vært i butikken og kjøpt bursdagsklær til Markus og matchende klær til Neema. Jeg skulle så gjerne ha feiret 1-årsdagen til gutten min. Særlig nå som vi nettopp har feiret Neema opp og ned og i mente, gjør det utrolig vondt å ikke kunne gjøre det samme for Markus.

Om en uke i dag, er det et år siden han ble født og døde.

Jeg har fundert mye over hvordan vi kan markere dagen hans, og nå har jeg funnet fram til en løsning som jeg tror blir bra. På dagen kommer Trond Erik, Neema og jeg til å markere det bare oss tre, mens vi på ettermiddagen/ kvelden håper at mange har lyst til å komme å markere dagen sammen med oss.

Så herved inviteres dere, familie og venner, små og store, til åpent hus hos oss mandag 26. september fra kl.17 og utover. Det er lov å stikke innom en kjapp tur, og det er lov å bli værende lenge. Det vil bli mulig å få seg en kaffe- eller tekopp og kanskje litt kake, men utover det legger jeg ikke opp til noen servering. Jeg vet ikke helt hvordan denne ettermiddagen og kvelden kommer til å arte seg, men vi håper mange kommer og jeg tror det kommer til å bli mer hyggelig enn trist.

Bursdagsjenta vår!

Vi har feiret 3-årsdag i lange baner, og, som bildet viser, har Neema virkelig likt å bli feiret. Jeg syns også det har vært veldig gøy å lage bursdagsfester for henne. Tenk så heldige vi er som har en så nydelig prinsesse å feire!

 

Under feiringen hennes, har jeg ikke tenkt så mye på hvordan det hadde vært å organisere bursdag med en ettåring krabbende rundt, men vi skulle nok klart det fint! Når gjestene har gått hjem derimot, har jeg tenkt på at vi snart skulle ha feiret en ettåring også. Det er så trist at vi ikke får feiret 1-årsdagen til Markus. Det er så trist at vi aldri fikk feiret han.

Når det er sagt, skal vi selvfølgelig ha en markering på 1-årsdagen hans, og det skal jeg skrive mer om snart. Men vi får aldri sett gutten vår smilende og glad, mens han spiser kake og åpner pakker.

”Jeg har også en Markus”

En morgen denne uka da Neema og jeg kom til barnehagen, ble hun stående i garderoben å prate med en pappa mens jeg gikk til skapet hennes for å henge opp noen klær. Denne pappaen skulle levere datteren sin, men han hadde også med seg en baby. Jeg overhørte samtalen på avstand, uten å se verken Neema eller pappaen. Det er alltid fascinerende å observere barna når de ikke tenker på at de blir observert, og denne gangen holdt det i massevis å høre hva Neema hadde å si.

Neema lurte på hva babyen het og fikk til svar at han het Markus. ”Jeg har også en Markus” svarte hun da. ”Åh, har du også en Markusbaby hjemme hos deg?” spurte faren. ”Nei, han er ikke det” svarte hun klart og tydelig. ”Han er hos Gud”. Så hørtes det ut som hun følte at dette trengte en forklaring og fortsatte, litt mindre tydelig nå: ”Han ville ikke være her mer”.

På dette tidspunktet følte jeg at det var på tide å gripe inn i samtalen, men da jeg kom bort til dem var samtalen allerede ebbet ut. Pappaen var i snakk med noen andre, og Neema virket også helt fornøyd med at samtalen var over. Hun var blitt opptatt med andre ting.

Jeg fikk vondt inne i meg. Jeg skulle så gjerne ønske at hun var blitt tatt på alvor da hun fortalte om lillebroren sin. Samtidig forstår jeg denne faren godt. Han trodde sikkert at hun bare fantaserte litt, slik småbarn ofte gjør. Eller kanskje han var for opptatt med sine egne ting til å høre helt hva hun sa. Jeg er på hils med han, men kjenner han ikke. Så det kjentes veldig unaturlig for meg å gå bort å snakke med han når samtalen mellom han og Neema allerede var avsluttet.

Selv om jeg ble ordentlig lei meg over at hun ikke fikk den responsen jeg hadde håpet hun skulle få, ble jeg også utrolig glad over å høre at hun snakket om Markus igjen. Det er en stund siden sist, men hun har definitivt ikke glemt han. Det varmer mammahjertet mitt.

Nå er det bare to og en halv uke igjen til 26. september og Markus sin fødsels – og dødsdag. Så i dagene fremover kommer både Neema og vi til å huske ekstra godt på Markus.

Hudfarge

Neema har nettopp hatt bursdag, og en av gavene hun fikk var en dokke med afrikansk utseende. ”Såå søt”, sa hun da hun pakket den opp, og etter en liten stund ga hun den navnet ”Olise”.

Jeg fant ut at jeg ville benytte sjansen til å snakke om farger og hudfarger, og spurte hvilken farge dokka hadde på huden. ”Brun”, svarte hun, og jeg spurte om hun kjente noen som hadde sånn hudfarge, men det kom hun ikke på. Da jeg spurte om ikke tante Roselyn og Michael hadde det, var hun enig i at det hadde de, og en av jentene i barnehagen også. Så spurte jeg hvilken farge hun hadde på huden, og da var svaret at den var gul og litt ”rosete”. Det var Trond Erik og min hudfarge også. Jeg syns det var gøy å teste henne litt, så jeg fortsatte med å spørre hvilken farge Erik hadde på huden. Jo, huden hans var brun akkurat som dokka. Erik er Neemas fetter. Han har et typisk nordisk utseende, men han blir brun bare han ser sola, og forrige gang Neema så han, var han knallbrun. Dermed hadde hun helt rett i at han var omtrent like brun som dokka.

Så enkelt er det for Neema. Noen har krøller, andre har glatt hår. Noen har lyst hår, andre har mørkt hår. Noen har lys hud, andre har mørk hud. Foreløpig finnes det ikke spor av rasisme å spore hos den oppvakte jenta mi, og jeg skulle så gjerne ønske at det fortsatte sånn resten av livet hennes. At hun vurderer mennesker ut ifra hvordan de er og ikke ut ifra hvordan de ser ut. Men uansett hvor gode vi er på disse holdningene hjemme, og jeg tror vi er ganske gode på det, vil hun møte rasistiske holdninger ute. Jeg vet at til og med i barnehagen hennes finnes det barn med tilløp til rasistiske holdninger, og de må ha det hjemmefra. Barn er ikke født rasistiske.

Jeg har hørt om flaue foreldre som ikke helt vet hvordan de skal takle det når barnet deres sitter på t-banen og teller antall mørkhudede personer. Den vanligste reaksjonen er vel å prøve å dysse det ned. Det er ikke sikkert Neema noen gang kommer til å gjøre det, men om hun gjør det, håper jeg at jeg kommer til å være tøff nok til å se på det som den naturligste ting i verden, og at vi etterpå kan telle hvor mange som har lue og hvor mange som ikke har det.

Jeg tror ikke vi kommer noen vei med å late som om alle ser like ut. Barn oppdager jo at folk ser ulike ut uansett, og hvis det dysses ned, vil de jo i alle fall lure på hva det er for noe. Snakkes det derimot om på en naturlig måte, tror jeg de vil få et naturlig forhold til det. Og tilbake til det med hvordan holdninger skapes. All forskning sier at holdningene man får med seg hjemmefra er de viktigste. Så, så lenge vi gjør vårt og samtidig sørger for at Neema bor et sted der hun får mulighet til å bli kjent med barn fra andre kulturer, tror jeg vi skal lykkes med å oppdra henne til ei inkluderende og antirasistisk jente.