Hudfarge

Neema har nettopp hatt bursdag, og en av gavene hun fikk var en dokke med afrikansk utseende. ”Såå søt”, sa hun da hun pakket den opp, og etter en liten stund ga hun den navnet ”Olise”.

Jeg fant ut at jeg ville benytte sjansen til å snakke om farger og hudfarger, og spurte hvilken farge dokka hadde på huden. ”Brun”, svarte hun, og jeg spurte om hun kjente noen som hadde sånn hudfarge, men det kom hun ikke på. Da jeg spurte om ikke tante Roselyn og Michael hadde det, var hun enig i at det hadde de, og en av jentene i barnehagen også. Så spurte jeg hvilken farge hun hadde på huden, og da var svaret at den var gul og litt ”rosete”. Det var Trond Erik og min hudfarge også. Jeg syns det var gøy å teste henne litt, så jeg fortsatte med å spørre hvilken farge Erik hadde på huden. Jo, huden hans var brun akkurat som dokka. Erik er Neemas fetter. Han har et typisk nordisk utseende, men han blir brun bare han ser sola, og forrige gang Neema så han, var han knallbrun. Dermed hadde hun helt rett i at han var omtrent like brun som dokka.

Så enkelt er det for Neema. Noen har krøller, andre har glatt hår. Noen har lyst hår, andre har mørkt hår. Noen har lys hud, andre har mørk hud. Foreløpig finnes det ikke spor av rasisme å spore hos den oppvakte jenta mi, og jeg skulle så gjerne ønske at det fortsatte sånn resten av livet hennes. At hun vurderer mennesker ut ifra hvordan de er og ikke ut ifra hvordan de ser ut. Men uansett hvor gode vi er på disse holdningene hjemme, og jeg tror vi er ganske gode på det, vil hun møte rasistiske holdninger ute. Jeg vet at til og med i barnehagen hennes finnes det barn med tilløp til rasistiske holdninger, og de må ha det hjemmefra. Barn er ikke født rasistiske.

Jeg har hørt om flaue foreldre som ikke helt vet hvordan de skal takle det når barnet deres sitter på t-banen og teller antall mørkhudede personer. Den vanligste reaksjonen er vel å prøve å dysse det ned. Det er ikke sikkert Neema noen gang kommer til å gjøre det, men om hun gjør det, håper jeg at jeg kommer til å være tøff nok til å se på det som den naturligste ting i verden, og at vi etterpå kan telle hvor mange som har lue og hvor mange som ikke har det.

Jeg tror ikke vi kommer noen vei med å late som om alle ser like ut. Barn oppdager jo at folk ser ulike ut uansett, og hvis det dysses ned, vil de jo i alle fall lure på hva det er for noe. Snakkes det derimot om på en naturlig måte, tror jeg de vil få et naturlig forhold til det. Og tilbake til det med hvordan holdninger skapes. All forskning sier at holdningene man får med seg hjemmefra er de viktigste. Så, så lenge vi gjør vårt og samtidig sørger for at Neema bor et sted der hun får mulighet til å bli kjent med barn fra andre kulturer, tror jeg vi skal lykkes med å oppdra henne til ei inkluderende og antirasistisk jente.

 

4 kommentarer til «Hudfarge»

  1. Herlig! Hun er nå bra god da! Men, jeg håpet da på å få se bildet av hun sjarmerende 3-åringen jeg da 🙂
    Husker tilbake da vi bodde hjemme, Eirik skulle i bursdag til Abdullah eller noe sånt. Jeg spurt om han var norsk, vent litt jeg må bare tenke etter først var svaret jeg fikk. og jepp, jeg angret for at jeg hadde stilt spørsmålet. Husker det så godt, og det må da være i allefall godt over 10 år siden.

  2. Jeg kan tenke meg hvordan det føltes å ha stilt det spørsmålet… Det er fort gjort å tenke i de baner, men vi burde være rause med hva vi putter i båsen norsk. Jeg har en kollega hvor både hun og mannen er født og oppvokst i Norge, og følgelig er deres to barn det. De snakker flytende norsk, går vestlig (og stilig) kledd, og føler seg norske. De er norske. Likevel får barna stadig spørsmål om hvor de kommer fra. Hva skal til for å bli «skikkelig» norsk da?

    Apropos bilder: Der har denne bloggen et stort forbedringspotensiale, men jeg tror rett og slett jeg er alt for lite interessert. Når jeg leser andre blogger, er jeg betydelig mer interessert i å lese hva de skriver enn i å se på bildene, men jeg har på følelsen av at jeg tilhører mindretallet der. Uansett, vi har jo tatt mange fine bursdagsbilder, så skal se om jeg ikke får lagt ut ett etterhvert.

  3. Hei 🙂 sååå søtt! Litt artig er det også Ingvild, da vi var i Tyrkia i sommer, var det en eldre indisk mann med tørkler rundt hodet og kroppen og litt…. kall det gjerne uvanlig syn for vår lille Julian, som du kjenner til er jo han en litt artig kar, og jeg var litt spent på om denne lille kroppen kunne finne på å si noe 🙂 Nå har jo han både lyse , brunere og litt mørkere barn rundt seg til daglig i bhg. Noe jeg er veldig glad for! Det er viktig at han lære, at de som muligens ikke ser helt lik ut som han, faktisk ikke er så veldig ulik han. 🙂 tilbake til denne Indiske… vi sitter og spiser middag en kveld, og plutselig hører jeg Julian klart og tydelig si:- der er nissen!!! Denne veldig mørke mannen hadde jo kritt- hvitt laaaangt skjegg, og forsatt pakket inn i tørkler som var veldig laaaangt unna en nissedrakt. Så syntes jeg det var litt gøy at Julian med mye rart i toppen, kom frem til at dette måtte være nissen:)

    Har også vært fin 3års-feiring-er her!! Hadde vært hyggelig å treffes snart, men neste helg er vi på Lhmr-tur. Håper vi snart finner en annen dag som passer vennen! Klem!!

    1. Så herlig at han assosierte denne indiske mannen med nissen 🙂 Det beviser at barn tenker helt annerledes enn voksne. Jeg syns jeg ser dere for meg på under den middagen i Tyrkia… 🙂
      Enig at vi må treffes igjen snart. Begynner å bli en stund siden den laaange sykkelturen vår 😉 Klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *