”Jeg har også en Markus”

En morgen denne uka da Neema og jeg kom til barnehagen, ble hun stående i garderoben å prate med en pappa mens jeg gikk til skapet hennes for å henge opp noen klær. Denne pappaen skulle levere datteren sin, men han hadde også med seg en baby. Jeg overhørte samtalen på avstand, uten å se verken Neema eller pappaen. Det er alltid fascinerende å observere barna når de ikke tenker på at de blir observert, og denne gangen holdt det i massevis å høre hva Neema hadde å si.

Neema lurte på hva babyen het og fikk til svar at han het Markus. ”Jeg har også en Markus” svarte hun da. ”Åh, har du også en Markusbaby hjemme hos deg?” spurte faren. ”Nei, han er ikke det” svarte hun klart og tydelig. ”Han er hos Gud”. Så hørtes det ut som hun følte at dette trengte en forklaring og fortsatte, litt mindre tydelig nå: ”Han ville ikke være her mer”.

På dette tidspunktet følte jeg at det var på tide å gripe inn i samtalen, men da jeg kom bort til dem var samtalen allerede ebbet ut. Pappaen var i snakk med noen andre, og Neema virket også helt fornøyd med at samtalen var over. Hun var blitt opptatt med andre ting.

Jeg fikk vondt inne i meg. Jeg skulle så gjerne ønske at hun var blitt tatt på alvor da hun fortalte om lillebroren sin. Samtidig forstår jeg denne faren godt. Han trodde sikkert at hun bare fantaserte litt, slik småbarn ofte gjør. Eller kanskje han var for opptatt med sine egne ting til å høre helt hva hun sa. Jeg er på hils med han, men kjenner han ikke. Så det kjentes veldig unaturlig for meg å gå bort å snakke med han når samtalen mellom han og Neema allerede var avsluttet.

Selv om jeg ble ordentlig lei meg over at hun ikke fikk den responsen jeg hadde håpet hun skulle få, ble jeg også utrolig glad over å høre at hun snakket om Markus igjen. Det er en stund siden sist, men hun har definitivt ikke glemt han. Det varmer mammahjertet mitt.

Nå er det bare to og en halv uke igjen til 26. september og Markus sin fødsels – og dødsdag. Så i dagene fremover kommer både Neema og vi til å huske ekstra godt på Markus.

3 kommentarer til «”Jeg har også en Markus”»

  1. Søte søte Neema!:) Jeg tror jeg kan høre henne for meg der hun står å forteller denne pappaen om Markusen sin.
    Jeg skjønner så godt at du ble lei deg og jeg kjenner så godt igjen den følelsen.
    Jeg får vondt inni meg jeg også av å tenke på det.
    Vi vil jo så gjerne at de små barna våre skal bli hørt og tatt på alvor når de snakker om de små babyene sine som de har mistet. Neema hadde jo fortjent det!
    Jeg har nok i perioder syntes at Emma sin sorg over Linea har vært vanskeligere å takle enn min egen. Jeg synes så utrolig synd på henne. Når hun er fryktelig lei seg på kveldene fordi hun savner lillesøster… når hun stille smyger seg ned til Linea’s klesskap for bare å stå der å se…eller når hun stolt og velvillig forteller ukjente at hun ER storesøster…men lillesøsteren hennes døde. Jeg kjenner at det gjør meg så inderlig vondt og jeg skulle så gjerne ha sett at hun slapp den sorgen i livet sitt.
    Men så fint å oppleve at Neema snakker om Markus! Det gjør jo godt i et mammahjerte det:) Så håper jeg inderlig at Neema,-neste gang hun vil fortelle noen om Markus,- møter noen som vil høre på henne. For det er jo så viktig.

    Tenker mye på dere om dager Ingvild.September er jo Markus sin måned og det er nok mange tanker og minner som kommer opp igjen fra samme tid i fjor. Gleder meg til å se dere igjen på mandag:)

    Klem fra Siw

    1. Takk for en lang og koselig kommentar, Siw.
      September er Markus sin måned, og det er Neema sin måned også. Forrige helg feiret vi 3-årsdagen hennes, og i morgen ettermiddag skal vi feire barnehagebursdag – før sorggruppa, et ambisiøst prosjekt… Kjenner at jeg gleder meg litt til all feiringen hennes er over, slik at jeg kan konsentrere meg mer om Markus sin markering. Selv om det er fantastisk å få lov til å feire 3-årsdagen til datteren vår. Det er ingen selvfølge, også er det så herlig å se hvor mye hun koser seg og hvor glad hun er for all oppmerksomheten.
      Jeg har begynt å gjøre meg en del tanker om markeringen av 1-årsdagen til Markus. Tror jeg skal skrive litt mer om det snart, og jeg tror vi kommer til å ha en form for åpent hus den ettermiddagen/ kvelden.
      Huff, jeg skjønner godt at det for deg tidvis kan være vanskeligere å takle sorgen til Emma enn din egen sorg. Vi ønsker jo barna våre alt godt, og da er det så vondt å se at de ikke har det bra og at det ikke er noe vi kan gjøre med det. Emma er noen år eldre enn Neema og skjønner følgelig mye mer. Foreløpig syns jeg at jeg ser lite sorg hos Neema. Det er mer en type undring og kanskje et slags savn, men jeg tror at savnet og sorgen kan bli større når hun blir litt eldre og forstår bedre hva hun har mistet. Hun bærer det med seg hele livet hun også, sånn som din Emma og alle andre som har mistet et søsken.
      Ble litt lei meg her jeg sitter og tenker på alle som savner et søsken. Begynte også å tenke på alle som savner et søskenbarn, et tante- eller onkelbarn, et barnebarn og selvfølgelig alle oss som savner barnet vårt. Sorgen er en del av livet, men vi skulle så gjerne vært den foruten.
      Gleder meg til å treffe dere i morgen jeg også. Klem

  2. Så vakkert og så vondt å lese om Neema som stolt prøver å fortelle om lillebroren sin, uten å tas på alvor. Opplever av og til liknende situasjoner med Guro, det gjør vondt! Også er det samtidig så godt at barna våre forteller om og er opptatt av sine småsøsken som ikke lever lenger.:)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *