De skulle vært to, snart tre

I går morges, mens Neema så på barne-tv og vi slumret i senga, tenkte jeg på hvor deilig det var at hun er blitt så stor at hun faktisk kan se litt barne-tv alene på morgenen. Så begynte jeg å tenke på barnet i magen og hvor gammel h*n kommer til å være når h*n kan se barne-tv alene sammen med Neema, mens Trond Erik og jeg får oss noen minutter ekstra slumring en lørdagsmorgen. Jeg konkluderte med at det kanskje kan skje når h*n har passert året. Da vil Neema være nesten fem år og en ordentlig stor storesøster.

Jeg rakk ikke å tenke så mye mer på det, før jeg kom på at så stor skulle Markus vært nå, og jeg så for meg han og Neema i sofaen. Han ville nok ikke sittet stille veldig lenge, men tenk så koselig det hadde vært for Neema å ha en å sitte sammen med. Hun har blitt så stor de siste månedene, og hun hadde nok vært enda mer ”voksen” om hun hadde hatt lillebroren sammen med seg. Nå hadde vi kanskje flyttet dem inn på samme rom. Jeg er sikker på at Neema ville vært en fantastisk storesøster for han. Det gjør så vondt å tenke på at de aldri vil få vokse opp sammen, og i går slo det meg nok en gang hvor mye glede de ville hatt av hverandre. Nå ville Markus vært så stor at de kunne lekt sammen, at de kunne bablet sammen, at de kunne ledd sammen, spist sammen, kranglet med hverandre. Det er så mye Neema går glipp av, så mye vi går glipp av. For ikke å snakke om alt Markus går glipp av, men jeg håper og tror at han har det så fint der han er, at det går bra for hans del.

Vi ønsket oss to barn tett, og fikk det, men de får ikke vokse opp sammen. I ettertid har jeg har tenkt at det kanskje ville vært krevende å ha en 2-åring og en baby samtidig. Det ville det sikker vært, men først og fremst tror jeg det ville vært veldig fint, og vi skulle taklet det strevet greit. I går, da jeg så for meg Neema og Markus sammen, tenkte jeg at muligens ville det første året vært litt strevsomt, men det andre året, det som vi skulle vært i nå, hadde vært helt supert. Neema har blitt tre år og stor jente som klarer det meste selv, om hun hadde hatt lillebroren hos seg, ville hun klart enda mer. Markus ville vært ett år, en herlig tid. Jeg skulle ikke ha jobbet fullt, og vi skulle ha laget oss en god hverdag. Uff, som jeg savner det livet vi skulle hatt. Jeg skulle så gjerne ha fulgt begge barna mine gjennom oppveksten.

Nå er jeg gravid. Om Markus hadde fått leve, ville jeg sannsynligvis ikke vært gravid nå, men det er ikke umulig at jeg hadde vært det. Heldigvis, det er litt godt å tenke på. Jeg husker legen sa, den dagen på UL da vi fikk greie på at Markus var veldig syk, at etter en abort vil man raskt kunne bli gravid igjen. For meg var den tanken helt absurd. Tenk om vi hadde valgt å avslutte svangerskapet med Markus, også hadde jeg blitt gravid igjen så kjapt at jeg ville visst at det ikke hadde vært mulig om jeg hadde båret fram Markus. Jeg vet at en del opplever det. For meg ville det vært uutholdelig, tenk alle de følelsene jeg da ville blitt slitt mellom. Jeg er så glad for at vi valgte å la naturen gå sin gang, og for at vi ble gravide igjen, på naturlig vis.

Vi vil aldri få det livet vi så gjerne ville hatt sammen med Markus. Forhåpentligvis vil vi oppleve at Neema får vokse opp sammen med den lillebroren eller lillesøsteren som er på vei nå. De kommer til å få det fint sammen. Vi kommer til å få det fint alle sammen. Vi vet ikke hvordan det første året med babyen blir, men Neema kommer nok til å være en hjelpsom storsøster som går opp trappa selv, tisser på do og vet at bare babyer bruker smokk. Likevel, når tredjemann kommer skulle jeg så gjerne ønske at h*n i tillegg til sin fantastiske storesøster også hadde fått vokse opp sammen med sin like fantastiske storebror – selv om det hadde betydd to bleiebarn og to barn som ikke kunne gå opp trappa.

Vi venter nummer 3 :)

Mirakelet har skjedd igjen. Inni magen min bor det en sprell levende liten baby, og i dag var vi og så på den lille på ultralyd for første gang. Det var fantastisk 🙂 Alt så bra ut så langt. 

Jeg er drøyt ti uker på vei og har termin i siste halvdel av mai.

Å være gravid etter å ha mistet et barn, er veldig annerledes enn å være det uten den erfaringen. Gleden er like stor, minst, men den inneholder så mange flere forbehold. Jeg vet at det kan gå galt, og selv om jeg både håper og tror at det kommer til å gå bra denne gangen, er frykten for at det ikke skal gjøre det, hele tiden til stedet.

Jeg er også redd for at folk rundt meg skal putte Markus i glemmeboksen, nå som et barn til er på vei. Markus kommer alltid til å være en del av vår familie, uansett hvor mange andre barn vi skulle være så heldige å få. Også er jeg redd for at alle skal tro at alt er bra igjen nå. Slik er det ikke. Sorgen og gleder vandrer hånd i hånd. Selv om jeg gleder meg over barnet i magen, er sorgen over Markus like stor som tidligere, tidvis kanskje større. Å gå gravid bringer fram mange følelser, tanker og minner.

Ellers er formen ganske bra. Jeg er trøtt og sliten, slik jeg har vært i starten av de to andre svangerskapene også, men utover det har jeg ingen svangerskapsplager. Jeg håper det fortsetter slik.

Uansett, å få være gravid er en stor gave, og jeg håper jeg kommer til å klare å kose meg i dette svangerskapet også.

Den skal tidlig krøkes…

…som god samfunnsborger skal bli. Derfor har vi vært ute og gått med bøsse i dag.

Trond Erik snakket i går om at han kanskje skulle gå en runde for TV-aksjonen i dag. Jeg tenkte at det hadde vært fint, da kunne han være familiens gode samvittighet. Å ta med oss Neema og gå alle tre, tenkte jeg egentlig ikke på som en mulighet. Og siden vi tross alt har Neema og ta oss av, kunne jeg være hjemme med god samvittighet. Men under kirkekaffen i dag snakket vi med lederen av Frivillighetssentralen, og han snakket varmt om det å ta med seg barna og gå sammen. Det var jo en veldig god idé, og Neema er slett ikke for liten.

Så litt over halv fire i ettermiddag var vi tilbake i kirken og fikk utdelt rode og bøsse. Neema holdt ut omtrent halve roden, hun ventet tålmodig på at de skulle åpne dørene i rekkehusene og gikk opp og ned blokkoppgangene, og hun syntes det var riktig så gøy når folk puttet penger på bøssen. Jeg tror hun syns det var morsommere med mynter enn sedler, men vi fikk inn rikelig av begge deler. Siste halvdel av roden, satt hun og slappet av i vogna si mens Trond Erik og jeg byttet på å ringe på dørene.

Det ble en flott tur for hele familien, og jeg føler virkelig at vi har gjort noe meningsfylt i dag. Det er en god følelse. Vel tilbake i kirken fikk vi levert fra oss bøssen og servert brus, pølser, tomatsuppe, kaker og kjeks av Frivillighetssentralen. Det satte vi pris på alle tre.

Tid…

Det har vært dårlig med oppdateringer på bloggen i det siste. Det skyldes ikke at jeg mangler ting å skrive om. Inni hodet mitt finnes det opptil flere interessante blogginnlegg, men det krever tid og overskudd å sette seg ned og få det skrevet. Etter at Neema er i seng om kvelden, er hodet mitt rett og slett tomt og ikke helt i stand til å formulere kloke og forståelige tanker.

Men vi har det fint for tiden, om enn litt travelt. Jeg koser meg også på jobb om dagen. Det er utrolig morsomt å se hvor mye elevene har lært i løpet av de ukene som er gått siden skolestart.

Jeg skulle ønske jeg kunne love at de gode blogginnleggene kommer som perler på en snor i tiden framover, men dessverre er ikke utsiktene til det altfor gode. Men som sagt finnes de i hodet mitt, og forhåpentligvis kommer de ut etter hvert også. Så fortsett å følge med 😉

Deilige feriedager

Vi har hatt noen nydelig dager i Spania. Det var sommer, sol og varme, og veldig koselig å være sammen med Tone Iren igjen. Vi har tatt livet ordentlig med ro, badet i bassenget, badet i sjøen og besøkt et par byer. Den ene av dem, Altea, anbefales på det varmeste. Det er

en utrolig sjarmerende spansk småby.

Nå er det tilbake til den norske høsten, og i dag har Trond Erik skiftet til vinterdekk på bilen, så vi er klare! Samtidig må jeg innrømme at etter 1-årsdagen til Markus, har jeg liksom ikke vært helt klar for å jobbe igjen. Jeg som har elsket å gå på jobb hver dag siden jeg startet med den herlig første klassen min for sju uker siden, har plutselig fått mye mer lyst til å være hjemme og stulle. Jeg håper det er et forbigående fenomen.

Vi hadde en fin 1-årsdag

Noen lurer sikkert på hvordan dagen ble for oss. Det ble en veldig fin dag hvor det både var plass til ettertanke, glede og savn. På formiddagen sendte vi Neema i barnehagen. Trond Erik jobbet litt hjemmefra mens jeg så på bilder, mimret og hadde en rolig, fin stund for meg selv. Så hentet vi Neema og reiste bort på graven. Vi tente et lys til, satte ned noen friske blomster og Neema la ned en bamse. Deretter bar det til Ekebergrestauranten hvor vi koste oss vel og lenge med god mat og drikke og avslappet stemning. Neema oppførte seg eksemplarisk og koste seg hun også. Tror vi må gjøre det til en tradisjon å spise der på bursdagen til Markus. Vi rakk akkurat hjem til klokka fem, og en liten stund etterpå ringte de første på døra. Vi ble ikke nedrent av folk, men en del venner og familie var innom. Det var veldig koselig.

Da alle hadde gått, var jeg helt utladet og utslitt, men veldig fornøyd med dagen. Dagene etterpå har vært tøffe og slitsomme, men nå begynner jeg å komme tilbake i normalt modus igjen.

Nå er det fantastisk med høstferie, og i morgen drar vi faktisk til Spania for å besøke Tone Iren. Hun arbeider for Sjømannskirken i Torrevieja. Gleder oss veldig 🙂