De skulle vært to, snart tre

I går morges, mens Neema så på barne-tv og vi slumret i senga, tenkte jeg på hvor deilig det var at hun er blitt så stor at hun faktisk kan se litt barne-tv alene på morgenen. Så begynte jeg å tenke på barnet i magen og hvor gammel h*n kommer til å være når h*n kan se barne-tv alene sammen med Neema, mens Trond Erik og jeg får oss noen minutter ekstra slumring en lørdagsmorgen. Jeg konkluderte med at det kanskje kan skje når h*n har passert året. Da vil Neema være nesten fem år og en ordentlig stor storesøster.

Jeg rakk ikke å tenke så mye mer på det, før jeg kom på at så stor skulle Markus vært nå, og jeg så for meg han og Neema i sofaen. Han ville nok ikke sittet stille veldig lenge, men tenk så koselig det hadde vært for Neema å ha en å sitte sammen med. Hun har blitt så stor de siste månedene, og hun hadde nok vært enda mer ”voksen” om hun hadde hatt lillebroren sammen med seg. Nå hadde vi kanskje flyttet dem inn på samme rom. Jeg er sikker på at Neema ville vært en fantastisk storesøster for han. Det gjør så vondt å tenke på at de aldri vil få vokse opp sammen, og i går slo det meg nok en gang hvor mye glede de ville hatt av hverandre. Nå ville Markus vært så stor at de kunne lekt sammen, at de kunne bablet sammen, at de kunne ledd sammen, spist sammen, kranglet med hverandre. Det er så mye Neema går glipp av, så mye vi går glipp av. For ikke å snakke om alt Markus går glipp av, men jeg håper og tror at han har det så fint der han er, at det går bra for hans del.

Vi ønsket oss to barn tett, og fikk det, men de får ikke vokse opp sammen. I ettertid har jeg har tenkt at det kanskje ville vært krevende å ha en 2-åring og en baby samtidig. Det ville det sikker vært, men først og fremst tror jeg det ville vært veldig fint, og vi skulle taklet det strevet greit. I går, da jeg så for meg Neema og Markus sammen, tenkte jeg at muligens ville det første året vært litt strevsomt, men det andre året, det som vi skulle vært i nå, hadde vært helt supert. Neema har blitt tre år og stor jente som klarer det meste selv, om hun hadde hatt lillebroren hos seg, ville hun klart enda mer. Markus ville vært ett år, en herlig tid. Jeg skulle ikke ha jobbet fullt, og vi skulle ha laget oss en god hverdag. Uff, som jeg savner det livet vi skulle hatt. Jeg skulle så gjerne ha fulgt begge barna mine gjennom oppveksten.

Nå er jeg gravid. Om Markus hadde fått leve, ville jeg sannsynligvis ikke vært gravid nå, men det er ikke umulig at jeg hadde vært det. Heldigvis, det er litt godt å tenke på. Jeg husker legen sa, den dagen på UL da vi fikk greie på at Markus var veldig syk, at etter en abort vil man raskt kunne bli gravid igjen. For meg var den tanken helt absurd. Tenk om vi hadde valgt å avslutte svangerskapet med Markus, også hadde jeg blitt gravid igjen så kjapt at jeg ville visst at det ikke hadde vært mulig om jeg hadde båret fram Markus. Jeg vet at en del opplever det. For meg ville det vært uutholdelig, tenk alle de følelsene jeg da ville blitt slitt mellom. Jeg er så glad for at vi valgte å la naturen gå sin gang, og for at vi ble gravide igjen, på naturlig vis.

Vi vil aldri få det livet vi så gjerne ville hatt sammen med Markus. Forhåpentligvis vil vi oppleve at Neema får vokse opp sammen med den lillebroren eller lillesøsteren som er på vei nå. De kommer til å få det fint sammen. Vi kommer til å få det fint alle sammen. Vi vet ikke hvordan det første året med babyen blir, men Neema kommer nok til å være en hjelpsom storsøster som går opp trappa selv, tisser på do og vet at bare babyer bruker smokk. Likevel, når tredjemann kommer skulle jeg så gjerne ønske at h*n i tillegg til sin fantastiske storesøster også hadde fått vokse opp sammen med sin like fantastiske storebror – selv om det hadde betydd to bleiebarn og to barn som ikke kunne gå opp trappa.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *