Kidnapping og bilran i Mali

Tre vestlige personer er kidnappet og en drept i Timbuktu i Nord-Mali. Dette er i en helt annen del av landet enn der Normisjon driver sitt arbeid, og følgelig også langt unna av der vi bodde. Likevel går det skikkelig inn på meg at dette skjer i Mali. Sikkerhetssituasjonen har alltid vært dårligst nord i landet, og sånn sett utgjør ikke dette noen stor fare for resten av landet og den delen av landet som jeg kjenner. Likevel sitter jeg med en uggen følelse av at Mali er i ferd med å bli mindre trygt enn tidligere. Jeg har pløyd en del maliske nettaviser, og det er helt tydelig at en del av Kaddafis leiesoldater er kommet hjem og blitt tatt godt i mot, og de har våpen, tunge våpen. Hmm…

Vi fikk nettopp nyhetsbrev fra noen tidligere misjonærkolleger som fortsatt jobber i Mali. De fortalte at det den siste tiden hadde vært flere bilran på veien mellom Bamako og Tambaga. Den veien kjørte vi ofte når vi bodde i Mali. Ranene hadde skjedd om natten. Vi kjørte aldri bil om natten, men det hendte av og til at vi kom frem en time eller to etter mørkets frembrudd. Jeg kan aldri huske at jeg ble redd, selv om mørket falt på.

Å sitte her i Norge og lese om kidnapping og bilran i Mali, tre år etter at vi forlot landet, gjør utrolig inntrykk på meg. Jeg husker Mali som et trygt og godt land, og kan ikke komme på en eneste episode der jeg følte meg utrygg. Slik ønsker jeg at det skal fortsette å være, men er den tiden forbi?

Før disse nyhetene dukket opp, hadde jeg faktisk begynt å leke litt med tanken på å reise tilbake til Mali for å jobbe der igjen – et par år kanskje. Jeg lurte på når det ville være best for barna å bo der, og konkluderte med at barneskolealder ville være supert. Nå blir det fire skoleår mellom Neema og maibarnet, så den logistikken ble litt vanskelig. Første klasse burde man jo også gå i Norge… Men om det blir aktuelt om noen år, skal vi nok klare å finne en løsning. Hvis vi reiser ut igjen, er jeg ganske bestemt på at jeg vil bo i Bamako, hovedstaden. Også vil jeg så veldig gjerne at barna mine skal gå på fransk, og ikke engelsk eller amerikansk skole. Jeg vil at de skal lære seg ett av de språkene som snakkes rundt dem og at de skal få relasjoner utover det norske og internasjonale miljøet. Men det med fransk skole er vanskelig. De vil ikke snakke godt nok fransk til å komme inn på de (eller den?) gode franske skolene, og hva gjør vi da? Så lenge de kommer inn på en skole som er trygg og hvor de har det godt sosialt, innbiller jeg meg at vi skal takle det faglige med litt ekstra skoleinnsats hjemme. Men vi får se…

Da Trond Erik og jeg reiste til Mali, var jeg veldig glad for at vi ikke hadde barn. Det var mye lettere å ta valget om å reise ut da, men jeg kjenner at reisefeberen av og til griper tak i meg likevel. Har man først vært ute og kjent på hvordan det er, er det ikke så lett å slå seg til ro med at man skal bo i Norge resten av livet. Dessuten er det mye ”jobb” som gjenstår i Mali. Jeg skulle gjerne reist ut igjen og gjort en innsats for den maliske kirken og for at enda flere kunne fått øye på hvem Jesus er. Men med nyheter om kidnapping og bilran friskt i minne, virker det stadig med urealistisk.

De første sparkene

Den siste uka har jeg kjent mange herlige, fjærlette bevegelser i magen. Det er fantastisk. Svangerskapet kommer i en ny epoke. Nå kan jeg kommunisere med den lille i magen, og det er godt å få bekreftet rett som det er at babyen lever og trives.

Samtidig syns jeg det er vemodig. Med Markus visste jeg ikke sikkert om det var liv der inne eller ei, før jeg kjente de første klare sparkene  i uke 14. Da de kom, ble jeg utrolig glad. Jeg visste det var et godt tegn. Ikke det at jeg hadde vært så fryktelig bekymret før, men det var utrolig deilig å få en bekreftelse på at alt ”var i orden”. Jeg pustet lettet ut.

Da jeg kom inn til jordmoren på ultralyd i uke 18, spurte hun om jeg hadde kjent liv, og jeg kunne bekrefte: ”Ja, masse”. Men det var ikke nok. Markus levde og hadde det fint i magen min, men han var ikke i stand til å leve utenfor den.

Derfor beroliger ikke sparkene meg like mye nå som de gjorde tidligere. Jeg vet fortsatt at det er et godt tegn, og jeg vil gjerne kjenne dem mange ganger om dagen, men det at babyen beveger seg og lever, betyr ikke at den kommer til å overleve.

Sparkene i magen får meg til å tenke på Markus. Det var en av de få gode tingene jeg fikk oppleve sammen med han. Det er veldig rart, trist og godt på samme tid, å oppleve det en gang til, nå med lillebroren eller lillesøsteren til Markus.

Den første vinterdagen

Vi skriver bare 16. november og den første snøen har ennå ikke falt. På jobb i dag fikk jeg likevel en ordentlig fornemmelse av at dette var årets første vinterdag. Elevene var så yre og glade da de, påtvunget dresser eller boblebukser (for første, men ikke siste gang i år), kom ut til dagens første friminutt. Bakken var full av rim og de lekte skøytebane på lekeplassen og sklei ned fjellskrentene. Jeg hadde kledd meg godt, og frøys bare litt der jeg gikk rundt og observerte mye fin lek. Vi ble lenge ute. Det var nesten som om den første snøen hadde falt.

Vellykket ultralyd nummer 2

I dag var vi tilbake på Ullevål og fikk sjekket den lille i magen. 63mm er h*n blitt, og alt så bra ut 🙂 Legen mente til og med at han hadde sett h*n tømme blæren sin. Babyen sov da undersøkelsen startet. H*n beveget litt på armen, men lå ellers ganske rolig. Jeg syntes det var litt kjedelig å ikke se noe mer bevegelse. Legen sa at hvis jeg hostet litt, ville h*n nok våkne, og det skal jeg si h*n gjorde. Da begynte h*n å snu på seg og vifte med armer og bein. En fantastisk avslutning på en vellykket ultralyd.

Vi vet fortsatt ikke om det er en gutt eller jente. Når vi skal tilbake på ultralyd rett før jul, vil vi kanskje få greie på det, men termindatoen ble spikret i dag. Den ble satt til 22. mai, og er akkurat samme dag som menstruasjonsterminen. Det kjennes bra.

Vi ble tilbudt duotest i dag. Det vil si at vi kunne få en blodprøve i tillegg til ultralyden for å se på sannsynligheten for kromosomavvik. Vi kjente at vi egentlig ikke hadde så lyst på det og takket nei, men vi lot legen sjekke både nesebein og nakkefolder. Begge deler så bra ut. Da ultralyden var ferdig, bekreftet fosterlegen nok en gang at alt så veldig bra ut, og at sannsynligheten for at babyen vår vil bli født levende og frisk, er veldig høy. Det var veldig deilig å høre.

Han lurte på om vi ville at han skulle regne ut sannsynligheten for om det likevel var kromosomavvik på babyen. Jeg svarte at det trengte han ikke, og han sa at den uansett var under en promille. Jeg må innrømme at jeg stusset litt over alt dette maset om kromosomavvik. Hvorfor er det så viktig for dem å undersøke det? Ikke det at vi følte oss presset på noen måte. Vi fikk god aksept for at vi nøyde oss med ultralyd, og han ville nok også akseptert det om vi ikke ønsket å undersøke nesebein og nakkefolder. Men selv om han undersøkte alle organer, telte fingre og alt, følte jeg liksom at han var litt ekstra på jakt etter indikatorer på kromosomavvik. Ikke det at han ønsket å finne dem, og legen virket veldig glad over at alt så bra ut, men kanskje de føler at de ikke har gjort jobben sin når barn blir født med kromosomavvik som ikke er blitt oppdaget under svangerskapet?

For all del, som foreldre tror jeg det er godt å vite det på forhånd dersom barnet har Down eller Trisomi. Det ville jeg også ønsket å vite, men likevel var ikke den følelsen av at de var ute etter å screene det særlig god. Med debatten om innføring av ultralyd til alle gravide i uke 12 friskt i minne, syns jeg faktisk det var litt skremmende.

Kjenner jeg har lyst til å skrive litt mer om disse tingene, men det får bli en annen dag. Nå kaller sengen, og jeg gleder meg til å legge meg med vissheten om at alt så bra ut på ultralyd i dag også 🙂