De første sparkene

Den siste uka har jeg kjent mange herlige, fjærlette bevegelser i magen. Det er fantastisk. Svangerskapet kommer i en ny epoke. Nå kan jeg kommunisere med den lille i magen, og det er godt å få bekreftet rett som det er at babyen lever og trives.

Samtidig syns jeg det er vemodig. Med Markus visste jeg ikke sikkert om det var liv der inne eller ei, før jeg kjente de første klare sparkene  i uke 14. Da de kom, ble jeg utrolig glad. Jeg visste det var et godt tegn. Ikke det at jeg hadde vært så fryktelig bekymret før, men det var utrolig deilig å få en bekreftelse på at alt ”var i orden”. Jeg pustet lettet ut.

Da jeg kom inn til jordmoren på ultralyd i uke 18, spurte hun om jeg hadde kjent liv, og jeg kunne bekrefte: ”Ja, masse”. Men det var ikke nok. Markus levde og hadde det fint i magen min, men han var ikke i stand til å leve utenfor den.

Derfor beroliger ikke sparkene meg like mye nå som de gjorde tidligere. Jeg vet fortsatt at det er et godt tegn, og jeg vil gjerne kjenne dem mange ganger om dagen, men det at babyen beveger seg og lever, betyr ikke at den kommer til å overleve.

Sparkene i magen får meg til å tenke på Markus. Det var en av de få gode tingene jeg fikk oppleve sammen med han. Det er veldig rart, trist og godt på samme tid, å oppleve det en gang til, nå med lillebroren eller lillesøsteren til Markus.

2 kommentarer til «De første sparkene»

  1. Sparking er bra og gøy! Regner med Neema kommer til å synes det er stas når hun kan kjenne det og se det på magen 🙂 Vi gleder oss veldig til referat fra ord. UL… Og når den tid kommer da er det nesten jul og ikke lenge til dere kommer 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *