Fortsatt god jul!

Jeg hadde tenkt til å skrive et ”god jul”- innlegg lille julaften eller i går formiddag, men rakk det aldri. Nå er julen heldigvis ikke over riktig ennå, så derfor vil jeg ønske dere alle en fortsatt fin jul. Håper dere har en avslappende og hyggelig julefeiring.

Vi hadde en kjempekoselig julaften hjemme hos oss selv, sammen med søsteren min (Frøydis) og familien hennes. I dag har vi vært hos svigerforeldrene mine og kost oss med deilig kalkunmiddag. I morgen får vi besøk av mine foreldre og småsøsken, også blir det et par rolige dager før det blir nyttårsfeiring hos Hege og co. Vi gleder oss!

Juleferie – og ordinær ultralyd

Nå har jeg nettopp kommet hjem etter å ha vært på posten og postet årets julekort. Det er fortsatt to dager igjen til jul, så juleforberedelsene er ganske i rute. Nå sitter jeg i sofaen og koser meg med julebrus. Neema er i barnehagen, og jeg hadde tenkt til å ha en skikkelig rolig dag i dag, men leiligheten er absolutt ikke juleklar, så det er vel fare for at jeg må bruke dagen på fornuftige ting likevel. I morgen tar Neema juleferie også, og da hadde jeg håpet at vi kunne bruke dagen på bare å kose oss.

I går var vi på ordinær ultralyd. Fosterlegen gjorde en skikkelig grundig analyse, og alt ser bra ut med den lille i magen:) Babyen startet hele seansen med å vinke til oss, og var ordentlig aktiv under hele kontrollen. Om det var gutt eller jente, var ikke så lett å se, men legen ga oss 60% sannsynlighet for gutt.  Et nydelig lite barn var det i alle fall, og vi gleder oss veldig til å møte den lille om noen måneder.

På tirsdag var siste skoledag før ferien. Jeg trives godt som lærer stort sett hver dag hele året, men enkelte dager er det ekstra deilig å være lærer – som for eksempel siste dag før sommerferien, eller som i går, siste dag før juleferien. Likevel, da jeg satte meg i bilen og skulle kjøre hjemover i går fikk jeg ikke den vanlige ”yes, dette var siste skoledag før ferien”-følelsen. Jeg var urolig. Jeg irriterte meg over at jeg ikke hadde husket å sende med elevene noe halvferdig julepynt hjem. Julepynt er ikke noe stas i januar, så de burde jo fått det med seg hjem for å gjøre det ferdig, men sånne bagateller pleier jeg ikke å henge med opp i. Det var ikke det, og med ett slo det meg. Det var ultralyden den påfølgende dagen som gjorde meg urolig, og jeg forstod at jeg ikke ville kunne ta ordentlig juleferie før den var vel gjennomført. Dessuten hadde jeg kjent litt lite liv de siste dagene, hadde jeg ikke det? Trond Erik mente det skyldtes julestress, noe han sikkert hadde rett i. Heldigvis ga den lille fra seg flere livstegn utover kvelden, og på formiddagen i går var det mye liv, så da vi kom inn til legen var jeg ikke helt på tuppa – bare nesten.

Heldigvis så alt bra ut, og da vi kjørte ut fra Ullevål kjente jeg at både juleroen og julestemningen senket seg. Endelig, nå er det juleferie.

Samfunnets bødler

I Dagsavisen i går hadde Siri et meget godt debattinnlegg der hun peker på at dersom ultralydscreening av alle gravide i uke 11/12 blir innført, vil den gravide bli utsatt for et utilbørlig stort abortpress dersom det oppdages avvik på fosteret. Det er barnets mor som til syvende og sist tar avgjørelsen om at en abort skal utføres, men i realiteten tar hun bare den avgjørelsen som samfunnet, helsevesenet og alle rundt henne har lagt klare føringer for at hun skal ta. Hun står ansvarlig for å fjerne det begynnende livet samfunnet har lagt opp til at hun skal fjerne. På den måten vil downsbarn og andre sydrombarn sakte men sikkert bli rensket bort fra samfunnet vårt, uten at samfunnet blir stående ansvarlig for det. Det er det mødrene til disse barna som blir.

Jeg har mange ganger fundert på hvorfor Trond Erik og jeg vurderte abort når vi fikk greie på at Markus ikke ville kunne leve lenge utenfor magen min. Vi, som egentlig har så klare holdninger på dette området, ble plutselig i villrede om hva vi skulle gjøre. Hvorfor? Det finnes nok mange grunner. En av dem er at vi var i sjokk. Situasjonen var totalt uforberedt, og vi følte at vi trengte å tenke gjennom alle mulige løsninger. En annen grunn var at situasjonen var uutholdelig. Vi kom til å miste babyen vår uansett. Spilte det da egentlig noen rolle hva vi gjorde? Men hovedgrunnen var nok at vi fra legene ble møtt med holdninger om at vi i alle fall måtte vurdere abort, og lydige som vi var, vurderte vi det.

Nå skammer jeg meg ikke over at vi vurderte abort. Egentlig er jeg glad for at vi tok det opp til seriøs vurdering, og så avfeide det. Vi vurderte for og imot og kom fram til at det beste for oss alle ville være å beholde Markus så lenge som mulig. ”Prisen”, å gå gravid noen ekstra måneder, i et forhåpentligvis langt liv, var egentlig ingenting å snakke om. Dessuten ble svangerskapet også en positiv opplevelse, når sjokket hadde gitt seg. Jeg gledet meg over fortsatt å ha Markus hos meg. Premien, å se Markus levende, å høre han gråte, å få han på brystet mitt mens hjertet fortsatt slo og pusten gikk, var så absolutt verdt det. Jeg tror jeg kunne gått gravid i mange år bare for å få oppleve det. Jeg er så utrolig takknemlig for de gode minnene vi har fra han. Selv om de er så altfor få.

I etterpåklokskapens lys er jeg helt overbevist om at vi valgte rett, og jeg er like overbevist om at mange flere burde valgt som oss. Vi sørger over Markus, men sorgen har ingen bismak. Vi gjorde det vi kunne for han. Vi bestemte ikke dødsdagen hans. Vi lot han leve helt til naturen sa stopp, og vi ga han alle den kjærligheten et barn kan ønske seg – både mens han var i magen og den korte tiden vi fikk med han utenfor.

Egentlig er jeg i og for seg ikke imot ultralyd i uke 12. I inneværende svangerskapet har jeg jo vært til ultralydkontroll både i uke 10 og 12. Men når vi vet hvilke holdninger som er rådende i dagens helsevesen, og vi vet at hovedkonsekvensen av å innføre en offentlig ultralydscreening i uke 12, vil være økt abortpress og en påfølgende abortering av mange foster med kromosomavvik og andre avvik, da fungerer ikke ultralydkontrollen etter intensjonene. Ultralydapparatet er jo ment for å redde liv, ikke for å gjøre mammaene til bødler.

Til sist vil jeg bare si at jeg anbefaler alle å lese debattinnlegget til Siri som er å finne på: http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread220442/#post_220442

Tidlig ultralyd

Sitter her og prøver å formulere noen tanker etter at det mandag denne uka ble klart at nasjonalt råd for kvalitet og prioritering i helse- og omsorgstjenesten har gått inn for å tilby tidlig ultralyd (uke 11/12) til alle gravide, med 11 stemmer mot 8. Dette til tross for at alle er enig om at en slik screening ikke vil gi helsegevinst, verken for mor eller barn.

Helt siden tirsdag har jeg tenkt at jeg ville skrive et blogginnlegg om dette, men hjernen min er visst ikke i stand til å formulere så mange klare og kloke tanker om dagen, og da jeg nå satte meg ned og prøvde, stoppet det helt opp. Men dette er et tema som opptar meg veldig, og jeg frykter konsekvensene dersom en slik ultralyd faktisk blir innført. Dessuten blir jeg svært opprørt når folk hevder at dette ikke dreier seg om å skape et sorteringssamfunn. Det handler bare om at alle gravide skal ha de samme rettighetene uansett hvor i landet de er bosatt. Jaha, det er jo nesten bare kromosomavvik som det er lettere å oppdage i uka 12 framfor uke 18.

Som sagt skulle jeg gjerne skrevet mer om dette, og kanskje blir jeg i stand til å gjøre det når jeg går ut i permisjon i mai, eller om jeg skulle bli sykmeldt før den tid. I mellomtiden vil jeg på det varmeste anbefale bloggen til min venninne Siri. Hun skriver mye og godt om dette temaet.