Samfunnets bødler

I Dagsavisen i går hadde Siri et meget godt debattinnlegg der hun peker på at dersom ultralydscreening av alle gravide i uke 11/12 blir innført, vil den gravide bli utsatt for et utilbørlig stort abortpress dersom det oppdages avvik på fosteret. Det er barnets mor som til syvende og sist tar avgjørelsen om at en abort skal utføres, men i realiteten tar hun bare den avgjørelsen som samfunnet, helsevesenet og alle rundt henne har lagt klare føringer for at hun skal ta. Hun står ansvarlig for å fjerne det begynnende livet samfunnet har lagt opp til at hun skal fjerne. På den måten vil downsbarn og andre sydrombarn sakte men sikkert bli rensket bort fra samfunnet vårt, uten at samfunnet blir stående ansvarlig for det. Det er det mødrene til disse barna som blir.

Jeg har mange ganger fundert på hvorfor Trond Erik og jeg vurderte abort når vi fikk greie på at Markus ikke ville kunne leve lenge utenfor magen min. Vi, som egentlig har så klare holdninger på dette området, ble plutselig i villrede om hva vi skulle gjøre. Hvorfor? Det finnes nok mange grunner. En av dem er at vi var i sjokk. Situasjonen var totalt uforberedt, og vi følte at vi trengte å tenke gjennom alle mulige løsninger. En annen grunn var at situasjonen var uutholdelig. Vi kom til å miste babyen vår uansett. Spilte det da egentlig noen rolle hva vi gjorde? Men hovedgrunnen var nok at vi fra legene ble møtt med holdninger om at vi i alle fall måtte vurdere abort, og lydige som vi var, vurderte vi det.

Nå skammer jeg meg ikke over at vi vurderte abort. Egentlig er jeg glad for at vi tok det opp til seriøs vurdering, og så avfeide det. Vi vurderte for og imot og kom fram til at det beste for oss alle ville være å beholde Markus så lenge som mulig. ”Prisen”, å gå gravid noen ekstra måneder, i et forhåpentligvis langt liv, var egentlig ingenting å snakke om. Dessuten ble svangerskapet også en positiv opplevelse, når sjokket hadde gitt seg. Jeg gledet meg over fortsatt å ha Markus hos meg. Premien, å se Markus levende, å høre han gråte, å få han på brystet mitt mens hjertet fortsatt slo og pusten gikk, var så absolutt verdt det. Jeg tror jeg kunne gått gravid i mange år bare for å få oppleve det. Jeg er så utrolig takknemlig for de gode minnene vi har fra han. Selv om de er så altfor få.

I etterpåklokskapens lys er jeg helt overbevist om at vi valgte rett, og jeg er like overbevist om at mange flere burde valgt som oss. Vi sørger over Markus, men sorgen har ingen bismak. Vi gjorde det vi kunne for han. Vi bestemte ikke dødsdagen hans. Vi lot han leve helt til naturen sa stopp, og vi ga han alle den kjærligheten et barn kan ønske seg – både mens han var i magen og den korte tiden vi fikk med han utenfor.

Egentlig er jeg i og for seg ikke imot ultralyd i uke 12. I inneværende svangerskapet har jeg jo vært til ultralydkontroll både i uke 10 og 12. Men når vi vet hvilke holdninger som er rådende i dagens helsevesen, og vi vet at hovedkonsekvensen av å innføre en offentlig ultralydscreening i uke 12, vil være økt abortpress og en påfølgende abortering av mange foster med kromosomavvik og andre avvik, da fungerer ikke ultralydkontrollen etter intensjonene. Ultralydapparatet er jo ment for å redde liv, ikke for å gjøre mammaene til bødler.

Til sist vil jeg bare si at jeg anbefaler alle å lese debattinnlegget til Siri som er å finne på: http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1018/thread220442/#post_220442

3 kommentarer til «Samfunnets bødler»

  1. Jeg prøvde skrive noen fornuftige ord her, men det er visst litt for sent på kvelden. Prøvde egentlig å si at for min del førte forventningspresset om abort til at jeg var livredd for å bli stående alene med ansvar for videre svangerskap og fødsel. Jeg var til og med redd for at jeg ikke ville få lov til å føde ved sykehus engan, jeg som var så rar at jeg valgte å bære fram et så håpløst tilfelle som vår baby. Helt absurd at man skal bli så redd.
    Varm klem fra Siri

  2. Ja Siri, det er helt absurd at man skal bli så redd fordi man velger å ikke avslutte livet til den lille i magen. Det som er naturlig – å bære fram barnet, blir sett på som unaturlig. Jeg kan bare forestille meg hvordan det må ha vært for deg å gå gravid og ikke engang vite om du fikk lov til å føde ved et sykehus. Det er helt uholdbart.
    Klem

  3. Hei! Jeg heter Marianne Eidem og er masterstudent i folkehelsevitenskap på Universitetet på Ås. Jeg skriver masteroppgaven min om tidlig ultralyd, og er interessert i å inkludere dine to blogginnlegg om tidlig ultralyd i min analyse. Jeg hadde satt pris på om du kunne sende meg en mail, slik at jeg kan sende deg mer informasjon. Din kontaktinformasjon vil behandles konfidensielt av meg, jeg vil ikke gi navnet og e-post-adressen din videre til andre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *