”Når babyen i magen har kommet ut og er død og…”

I kveld hadde jeg lovet Neema en skitur etter middag. Mens vi sto og laget maten, forklarte jeg at hun kunne gå på ski mens jeg kunne gå på bena, siden det var litt vanskelig for meg å stå på ski med baby i magen. Det forstod hun, også sa hun: ”Men når babyen har kommet ut og er død og har reist opp til Jesus og Gud, da kan du stå på ski igjen.”

Jeg må innrømme at jeg ble ganske satt ut av den kommentaren. Etter at Neema fikk greie på at jeg igjen hadde en baby i magen, har hun snakket mye mer om den nye babyen enn om Markus. Det har jeg sett på som naturlig, og jeg har tenkt at det å få en til lillebror eller en lillesøster ville være bra for henne, også med tanke på at savnet etter Markus ikke skulle bli så stort. Under svangerskapet har jeg hele tiden understreket at denne gangen skal babyen være med oss hjem, og jeg har trodd at hun har trodd på det. Så feil kan en ta. Hun er akkurat like redd som oss for at det skal gå galt denne gangen også. Egentlig er jo ikke det så rart, det er den eneste erfaringen hun har. Hun tror at småsøsken dør og reiser opp til himmelen.

Vi fortsatt samtalen under matlagingen og delvis gråtkvalt fortalte hun at hun ville babyen skulle være hos oss. Hun ville ikke at den skulle reise opp til Gud. Jeg forsikret henne om at denne gangen skal ikke babyen dø. Den skal være med oss hjem. ”Skal den aldri dø?”, spurte hun. ”Ikke før den blir voksen og gammel”, svarte jeg. Hun aksepterte det, og jeg tror hun syntes det hørtes fint ut. Likevel får jeg alltid vondt inni meg når jeg svarer sånn, for jeg kan jo ikke garantere at vi får med oss en levende baby hjem fra sykehuset. Selv om sannsynligheten er svært stor for at alt går bra denne gangen, vet vi alle at muligheten for at det igjen går galt, er tilstede. Men jeg kan jo ikke forklare en treåring at sannsynligheten for at babyen kommer til å leve er kjempestor, men at det er en bitteliten mulighet for at også denne babyen dør. Vi ønsker jo ikke at hun skal gå rundt å være redd for å miste lillebroren eller lillesøsteren sin. Derfor legger vi all vår tyngde i det og forteller henne at denne gangen skal det gå bra, men vi har jo tydeligvis ikke lyktes med å nå helt inn til henne. Kanskje fordi vi ikke helt klarer å tro det selv?

Vi planlegger livet vårt som om babyen kommer og alt går bra, men innerst inne har jeg nok vanskelig for se for meg at vi faktisk får med oss en levende baby hjem fra sykehuset. Det er et mirakel for stort til å tro på.
Jeg syns at jeg, forholdene tatt i betraktning, er ganske rolig i dette svangerskapet, men tanken på alt som kan gå galt ligger under overflaten og ulmer, og holdes nok bare i sjakk av et travelt liv og en vilje som bevisst kutter de negative tankene.

Så det er kanskje ikke så rart at Neema også går rundt og er redd for at babyen skal dø. Under middagen tok jeg igjen opp tråden og spurte om hun trodde vi kom til å få med oss en død eller levende baby hjem. ”Levende” svarte hun da, og var igjen mest opptatt av at hun håpet det var en jentebaby i magen min. Så fort snur barn, men det betyr ikke at hun nå er overbevist om at alt kommer til å gå bra. Som med meg går vel det i bølger for henne også. Kjenner jeg er så utrolig lei meg for at den nydelige jenta mi på tre år skal gå rundt å være redd for å miste lillebroren eller lillesøsteren sin. Også blir jeg enda mer redd for at det faktisk skal gå galt denne gangen også. Tanken på hvor skuffet og lei seg hun ville blitt da, er ikke til å holde ut.
Det er ikke så enkelt å ha en lillebror i himmelen, selv om hun bare var to år da det skjedde.

Må til slutt bare komme med en liten gladmelding også. Neema og jeg hadde en helt magisk kveldsskitur, hun på ski og jeg på bena. Hun snakket i ett fra vi gikk til vi var hjemme igjen og var i så godt humør, også så flink hun er blitt til å stå på ski! Det er bare tre uker siden sist jeg så henne på ski. Hun var flink da også, men etter det har hun vært på skikurs et par ganger, og det har virkelig gjort susen:)

”Ny” blogg

I dag tar det virkelig av her. Jeg er i ferd med å poste mitt andre innlegg for dagen. Tror det er første gang, og jeg lover ikke at det fortsetter, men jeg håper å skrive litt oftere enn jeg har gjort hittil i år.

Dere som har fulgt bloggen min en stund, har kanskje lagt merke til at innleggene om Markus har blitt litt færre de siste månedene og at jeg har skrevet om en del andre ting også. Det skjedde en eller annen gang i sommer. Da begynte jeg å få lyst til å skrive om flere ting som engasjerer meg, og jeg opprettet de ulike kategoriene som ligger i margen til høyre. Helt siden da har jeg tenkt at jeg burde forandre profilen min også, for det var ikke lenger en blogg som «bare» handlet om å bære fram og miste et barn. I dag har jeg oppdatert ”om meg” siden og forandret overskriften. Jeg lurer litt på å bytte ut bildene i overskriften også, men klarer ikke helt å bestemme meg.

Da jeg begynte å få skrivekløe etter å skrive om andre ting enn bare Markus, ble jeg litt glad. Jeg tolket det som et tegn på at jeg var i ferd med å komme meg videre etter den første sorgprosessen. At jeg var i ferd med å bli litt meg selv igjen og bli opptatt av ting som opptok meg før, og sånn var det. Nå kan jeg ha opptil flere tanker i hodet på en gang. Jeg føler jeg har kommet til et punkt der sorgen er til å leve med.
Det betyr selvfølelig ikke at alt kjennes tipptopp igjen. Sorgen og savnet gjør fortsatt vondt og enkelte dager kommer det igjen kastende over meg som en flodbølge, men jeg har på en måte funnet en plass til Markus i livet mitt. Jeg bærer han med meg i hjertet. Der vil han bo resten av livet mitt, og det tror jeg at jeg kan leve godt med.

At bloggen er blitt litt forandret, betyr ikke at Markus kommer til å være fraværende på bloggen min framover. Jeg kommer til å ta han med som en naturlig del av vår familie, og jeg kommer fortsatt til å være opptatt av å fortelle om og promotere valget vi tok. Da jeg nettopp satt og så igjennom noen av blogginnleggene mine, ble jeg igjen slått av hvor utrolig glad jeg er for at vi beholdt han, for at vi ga han livet og for at vi fikk møte han i live. Debatten om tidlig ultralyd engasjerer meg mer enn noen gang, og mandag var jeg på det åpne møtet som ble holdt om temaet. Håper å få skrevet litt om det en av de nærmeste dagene.

Jeg håper at dere som har fulgt bloggen min en stund, kommer til å fortsette med det og at dere vil ha glede av å lese den nå også, selv om den er litt bredere enn tidligere. Nye lesere håper jeg vil ha glede av å lese både gamle og nye innlegg.

Til slutt vil jeg oppfordre dere til å lese innlegget under her også: ”Hvor skal man bo hen da?”, og om noen har noe å komme med vil jeg gjerne at dere deler tanker og eventuelle tips.

Ha en strålende helg!

Hvor skal man bo hen da?

Det er et spørsmål Trond Erik og jeg stiller oss litt for ofte om dagen. Ikke det at vi har noen umiddelbare planer om å flytte, men en gang i framtiden, helst før Neema begynner på skolen om to og et halvt år, skal vi nok det. Trond Erik har satt opp et automatisk søk på FINN, og får rett som det er treff. Når det er visning på interessante boliger i nabolaget vårt, går vi.

Akkurat nå trives vi utrolig godt på Lambertseter og har egentlig ikke lyst til å flytte herifra, men vi vet at det å bo på Lambertseter om ti år med barn som begynner å bli store, er noe helt annet enn å bo her nå. Det er altfor stor utflytting herifra. Da vi kom tilbake hit etter å ha bodd fire år i Mali, hadde nesten alle vi kjente flyttet. I løpet av det halvannet året Neema har gått i barnehagen, kan jeg kjapt telle i alle fall åtte barn som har sluttet bare på hennes gruppe. Jeg tror det er flere, og de er en barnegruppe på atten barn. Etter at vi fikk Neema har jeg fått noen gode venninner på Lambertseter, og noen av dem kommer sannsynligvis til å bli boende. Det veier positivt på vektskålen, med tanke på å bli boende.

Selvsagt er det alt for dyrt med rekkehus her, i alle fall de rekkehusene vi kunne tenke oss å bo i. Grunnen til det er at de fleste småbarnsfamilier trives her og mange ønsker å bli boende, men det er ikke mange nok rekkehus til alle sammen, for ikke å snakke om eneboliger, det finnes ikke. Men om vi virkelig ønsker å bli boende her, er det bare å bo i 3-romsleiligheten vår lenge nok, så vil vi på et eller annet tidspunkt få råd til et rekkehus. Så spørsmålet er: Er det her vi ønsker å bo de neste 10-20 årene?

Vi vet ikke, og hvis vi ikke skal det, hvor skal vi flytte hen da? En ting er sikkert, med mindre det skjer noe drastisk, så blir det i Oslo eller Oslo-området, men Oslo-området er stort.
Trond Erik jobber på Kaldbakken. Det er greit å ikke flytte alt for langt unna det. Jeg jobber på Mortensrud, men kan bytte jobb om reiseveien skulle bli for lang. Vi ønsker å bo i nærheten av en kirke som fungerer godt, og hvor både vi voksne og barna kan trives. Vi er lei av statskirken, og selv om den forhåpentligvis snart ikke vil være en statskirke lenger, har vi liten tro på at det hjelper så mye. Det hadde vært fint å finne en frikirke hvor vi passer inn både sosialt og teologisk, men de beste frikirkene ligger i byen, og vi er ganske enige om at det ikke er et alternativ å flytte inn til sentrum. Så hva skal vi se etter da?

En god skole er viktig. Jeg har lurt på om jeg skulle søke opp resultatene på nasjonale prøver i de aktuelle områdene og kanskje bli litt klokere av det. Som lærer vet jeg at nasjonale prøver på langt nær sier alt, men de sier en del likevel. Skoler som gjør det godt på nasjonale prøver har som regel et godt læringsmiljø og høy trivsel blant elevene. Ting henger jo sammen. Man kan ha høy trivsel og godt læringsmiljø, men likevel gjøre det dårlig på nasjonale prøver.  Da er det som regel en høy andel minoritetsspråklige elever og/eller en høy andel elever med foreldre uten noe særlig utdannelse. Joda, jeg kan se bak tallene, og skal nok klare å orientere meg ganske godt. Hm, er kanskje det jeg må gjøre? Finner jeg ut hvordan skolene er, vet jeg ganske mye boligområdet også.

Kjenner jeg blir irritert av at boligene på Lambertseter er som de er. Hvem er det som har drevet byplanlegging her? Hvorfor bygger man en hel skolekrets nesten utelukkende bestående av små blokkleiligheter? Jeg vet at det skjedde på 50-tallet, men likevel? Hadde boligene i området vært mer varierte, skulle vi blitt boende. Da hadde vi visst at mye av det miljøet vi har rundt oss i dag ville bestått. Nå bygges det riktignok en del nye rekkehus, sikkert for å bøte på etterspørselen, men det skjer på lite attraktive tomter til skyhøye priser. Alle de fine tomtene er jo allerede i bruk, og rekkehusutbyggingen er uansett bare, om ikke en dråpe i havet, så i alle fall ikke mer enn en teskje.

Vet ikke helt om dette var så interessant for dere som leser bloggen min, men det er en ting jeg tenker mye på om dagen. Kanskje noen av dere har noen tips? Hva så dere etter da dere skulle bestemme dere for hvor dere ville bo? Er det noen som har et område å anbefale?

Hehe, dette blogginnlegget passet ikke inn i noen av kategoriene mine, så nå har jeg laget en helt ny kategori som heter «hus og hjem». Lurer på om det blir noen flere innlegg i den kategorien.

Med ønske om et godt 2012

Da har vi kommet over en uke inn i det nye året, og jeg merker at dagene allerede er i ferd med å bli lysere. Det er deilig. Egentlig ser jeg fram til 2012. Jeg tror det kommer til å bli et godt år for oss, og forhåpentligvis også et godt år for Norge og resten av verden.

2011 er allerede svidd inn i vår norske hukommelse som året da ondskapen virkelig nådde oss. Det skal mye til for at 2012 ikke skal bli et bedre år for Norge, og vi håper og ber om at vi ikke igjen skal oppleve slike grufulle hendelser som 22. juli.

Når det gjelder resten av verden, vet jeg ikke helt om jeg skal være optimist eller pessimist. I Europa, eller i alle fall i den sørlige delen av kontinentet vårt, ser det ikke så lyst ut, men jeg klarer liksom ikke å tro noe annet enn at det kommer til å ordne seg. Den arabiske våren vet vi fortsatt ikke hvor vil ende, men jeg tror det vil komme mer godt enn ondt ut av den. I Afrika går det vel fortsatt mer framover enn bakover, men for mange alt for mange vil også 2012 være preget av konflikter, vold, utrygghet og sult. Jeg er særlig bekymret for mitt kjære og trygge Mali som ikke er så trygt lenger etter at Gaddafis leiesoldater har kommet tilbake arbeidsledige. Men jeg vil ikke bare svartmale Afrika. For mange afrikanere vil 2012 være året da de kom seg ut av fattigdommen. Det vil også være tilfelle for mange mennesker i Asia. Men i Nord-Korea tror jeg verken tronskifte eller årsskifte vil føre til forbedringer. På Haiti er man fortsatt i ferd med å bygge opp et land fra ruinene, og i resten av Amerika vet jeg ikke helt hvordan det går. Det betyr vel at det meste går som det pleier – på godt og vondt.

Vi venter familieforøkelse til våren, og for min lille familie trygt plassert i Norges hovedstad, ser framtiden lys ut. Og med det vil jeg ønske dere alle et godt og velsignet 2012.