”Når babyen i magen har kommet ut og er død og…”

I kveld hadde jeg lovet Neema en skitur etter middag. Mens vi sto og laget maten, forklarte jeg at hun kunne gå på ski mens jeg kunne gå på bena, siden det var litt vanskelig for meg å stå på ski med baby i magen. Det forstod hun, også sa hun: ”Men når babyen har kommet ut og er død og har reist opp til Jesus og Gud, da kan du stå på ski igjen.”

Jeg må innrømme at jeg ble ganske satt ut av den kommentaren. Etter at Neema fikk greie på at jeg igjen hadde en baby i magen, har hun snakket mye mer om den nye babyen enn om Markus. Det har jeg sett på som naturlig, og jeg har tenkt at det å få en til lillebror eller en lillesøster ville være bra for henne, også med tanke på at savnet etter Markus ikke skulle bli så stort. Under svangerskapet har jeg hele tiden understreket at denne gangen skal babyen være med oss hjem, og jeg har trodd at hun har trodd på det. Så feil kan en ta. Hun er akkurat like redd som oss for at det skal gå galt denne gangen også. Egentlig er jo ikke det så rart, det er den eneste erfaringen hun har. Hun tror at småsøsken dør og reiser opp til himmelen.

Vi fortsatt samtalen under matlagingen og delvis gråtkvalt fortalte hun at hun ville babyen skulle være hos oss. Hun ville ikke at den skulle reise opp til Gud. Jeg forsikret henne om at denne gangen skal ikke babyen dø. Den skal være med oss hjem. ”Skal den aldri dø?”, spurte hun. ”Ikke før den blir voksen og gammel”, svarte jeg. Hun aksepterte det, og jeg tror hun syntes det hørtes fint ut. Likevel får jeg alltid vondt inni meg når jeg svarer sånn, for jeg kan jo ikke garantere at vi får med oss en levende baby hjem fra sykehuset. Selv om sannsynligheten er svært stor for at alt går bra denne gangen, vet vi alle at muligheten for at det igjen går galt, er tilstede. Men jeg kan jo ikke forklare en treåring at sannsynligheten for at babyen kommer til å leve er kjempestor, men at det er en bitteliten mulighet for at også denne babyen dør. Vi ønsker jo ikke at hun skal gå rundt å være redd for å miste lillebroren eller lillesøsteren sin. Derfor legger vi all vår tyngde i det og forteller henne at denne gangen skal det gå bra, men vi har jo tydeligvis ikke lyktes med å nå helt inn til henne. Kanskje fordi vi ikke helt klarer å tro det selv?

Vi planlegger livet vårt som om babyen kommer og alt går bra, men innerst inne har jeg nok vanskelig for se for meg at vi faktisk får med oss en levende baby hjem fra sykehuset. Det er et mirakel for stort til å tro på.
Jeg syns at jeg, forholdene tatt i betraktning, er ganske rolig i dette svangerskapet, men tanken på alt som kan gå galt ligger under overflaten og ulmer, og holdes nok bare i sjakk av et travelt liv og en vilje som bevisst kutter de negative tankene.

Så det er kanskje ikke så rart at Neema også går rundt og er redd for at babyen skal dø. Under middagen tok jeg igjen opp tråden og spurte om hun trodde vi kom til å få med oss en død eller levende baby hjem. ”Levende” svarte hun da, og var igjen mest opptatt av at hun håpet det var en jentebaby i magen min. Så fort snur barn, men det betyr ikke at hun nå er overbevist om at alt kommer til å gå bra. Som med meg går vel det i bølger for henne også. Kjenner jeg er så utrolig lei meg for at den nydelige jenta mi på tre år skal gå rundt å være redd for å miste lillebroren eller lillesøsteren sin. Også blir jeg enda mer redd for at det faktisk skal gå galt denne gangen også. Tanken på hvor skuffet og lei seg hun ville blitt da, er ikke til å holde ut.
Det er ikke så enkelt å ha en lillebror i himmelen, selv om hun bare var to år da det skjedde.

Må til slutt bare komme med en liten gladmelding også. Neema og jeg hadde en helt magisk kveldsskitur, hun på ski og jeg på bena. Hun snakket i ett fra vi gikk til vi var hjemme igjen og var i så godt humør, også så flink hun er blitt til å stå på ski! Det er bare tre uker siden sist jeg så henne på ski. Hun var flink da også, men etter det har hun vært på skikurs et par ganger, og det har virkelig gjort susen:)

8 kommentarer til «”Når babyen i magen har kommet ut og er død og…”»

  1. Kjære deg. Aner ikke hvordan jeg ramlet inn på denne bloggen, men har blitt værende her og har lest mye. Tårene renner. Du skriver så nydelig, så sårt og så sterkt og det gjør meg uendelig vondt å høre hva du/dere har gått gjennom og den frykten det bringer med seg….
    Barn skjønner også så mye mer enn vi tror og stiller de underligste, nydeligste spørsmål noen ganger…
    Jeg ønsker deg en velsignet uke videre og masse, masse lykke til med svangerskap! God klem

  2. Lilla Neema! Toppen att hon kan sätta ord på sina funderingar ändå, så hon slipper gå med såna tankar alldeles för sig själv! Det är inte alla barn i den åldern som kan. Hur många veckor är det kvar nu? Ta hand om er, kram Karina

  3. Det er helt sant, Karina. Jeg er veldig glad for at hun uttrykker en del av tankene og følelsene sine, og jeg er sikker på at det hjelper henne. Ved frokostbordet morgenen etter sa hun at da hun kom ut av magen til mamma reiste hun ikke opp til Jesus og Gud, men ble værende hos oss. Og hun var enig i at det skulle babyen i magen gjøre også:)
    Nå er jeg 24, snart 25 uker på vei, så det betyr vel at det er ca 15 uker igjen. Det kjennes lenge ut, men går forhåpentligvis fort, også har jeg på følelsen at jeg kommer til å føde litt før termin, men vi får nå se.
    Koselig å høre fra deg:) Klem

  4. Neema har fått noen viktige erfaringer som de fleste andre får først langt senere i livet. Utrolig bra at hun setter ord på det! Det må være veldig tungt å være vitne til hennes sorg, men det høres ut som at hun bearbeider den på en sunn måte. Hun har vanskelig for å tro på deres forsikringer, kanskje fordi hun faktisk forstår at heller ikke dere har noen 100 % garanti å gi, men når hun får en levende og frisk lillesøster som vokser og utvikler seg som en lillesøster skal, da vil hun gå videre i livet med en ny erfaring, nemlig at Jesus også lar oss få ha søsken som blir værende her. Neema er allerede ei klok lita jente, som ikke tar det for gitt at alt alltid går som vi vil. Jeg får så lyst til å treffe henne snart og få lytte til hennes tanker og funderinger!

  5. Ja, det er utrolig bra at hun klarer å sette ord på litt av sorgen og tankene sine, og jeg er heldig som får gå litt av denne veien sammen med henne, selv om det som mamma er tøft å være vitne til at hun fortsatt kjenner på disse tingene. Som foreldre vil vi gjerne skåne barna våre fra alt som er vondt og vanskelig, men livet er tidvis vondt og vanskelig, og vi kan ikke skåne dem fra det.
    Men livet har heldigvis også mye godt å by på, og Gud er en far som først og fremst ønsker å gi oss gode gaver. Jeg gleder meg til Neema skal få oppleve å få en søster hun kan vokse opp sammen med.
    Lille Neema’en min. Sykdom, død og himmelen er begreper mange bare har et abstrakt forhold til, men som du fikk konkrete erfaringer med allerede da du var to år. Lurer på hvordan det kommer til å påvirke deg gjennom livet…

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *