”Fordi jeg skulle få en jentebaby isteden”

Da jeg skulle levere Neema i barnehagen i dag, traff vi et par gutter fra gruppa hennes i garderoben. Magen min begynner å bli ganske stor, og han ene spurte hva som var i magen min. Jeg svarte at det var en baby. ”Det er en jentebaby”, presiserte Neema, før hun fortalte at vi hadde en guttebaby også. Da lurte han på om guttebabyen var blitt stor, siden vi skulle ha en baby til, og Neema forklarte at han bare var en liten baby. Dette fikk ikke gutten helt til å gå opp, og Neema forklarte at det var fordi guttebabyen hennes var død. ”Sånn er det ikke lov å si”, sa gutten, halvt sjokkert over at Neema kunne si noe sånt. Da fortalte jeg at det var sant at babyen var død, og dette vekket guttens nysgjerrighet.

”Hvordan døde han?”, spurte han Neema. Og Neema fortalte villig at Jesus kjørte på en sky ned fra himmelen for å hente Markus, og at han tok ham med seg opp igjen til Gud i himmelen. ”Og da døde han”, bekreftet gutten i barnehagen. ”Men hvorfor døde han da?”, fortsatt han å spørre. ”Fordi!”, svarte Neema og følte seg svarskyldig, men som sin mor liker hun ikke å føle seg svarskyldig, og etter å ha tenkt seg om litt svarte hun: ”Fordi jeg skulle få en jentebaby isteden!”.

 

Fødselspermisjon

Da har jeg fylt ut søknaden om fødselspermisjon. Tankene gikk ganske mye tilbake til da vi satt og fylte ut skjemaet for Markus sin fødsel. Det var en absurd opplevelse. Vi fylte ut skjemaet som om alt stod bra til og Markus kom til å leve opp, men vi visste jo at fedrekvoten aldri kom til å bli aktuell og at jeg bare ville få en brøkdel av de permisjonsukene jeg søkte om. Likevel måtte vi søke som alle andre, og jeg forstår jo det. Det finnes ikke et eget skjema som er beregnet på svangerskap der barnet kommer til å dø rett etter fødselen. Men det var tøft å fylle ut den søknaden og se svart på hvitt alle de månedene vi kom til å gå glipp av med den lille gutten vår.

Denne gangen håper og tror jeg at vi vil få alle de fine permisjonsmånedene med jenta vår.
Søknadsskjemaet var nytt, og bedre og mer oversiktelig enn forrige gang. Så selv om vi har sittet og lest oss opp på de siste og nyeste reglene og regnet og fintelt, var det en ganske overkommelig jobb. Jeg går ut i permisjon den 29. april, og nedtellingen er så visst i gang. Trond Erik sin fedrekvote starter egentlig litt uti februar neste år, men vi kommer nok til å utsette den litt slik at jeg får litt lengre permisjon (ulønnet) og at han får de fine vår/forsommermånedene med den lille. Litt misunnelig på det, ja, men det er han vel unt, og jeg får jo en hel, lang sommerferie etterpå. Det store spørsmålet er hva vi gjør når vi kommer til midten av august 2013 og all permisjon og ferie er brukt opp. Vi skal i alle fall ikke jobbe fullt begge to, men utover det har vi ikke bestemt oss ennå. Heldigvis er det halvannet år til, men det er et spørsmål som engasjerer meg mye. Både for oss personlig, hva er best for vår familie, og samfunnsmessig, hvordan bør samfunnet legge til rette for at småbarnsfamilier i Norge skal ha det bra. Jeg har allerede et par-tre blogginnlegg om dette i hodet mitt, så får vi se hvor mye av det som kommer ut etterhvert.

Forkjølelse eller influensa?

I løpet av et år pådrar jeg meg gjerne et par-tre runder med forkjølelse. Av og til kan forkjølelsen være ganske kraftig, og da har jeg alltid lurt på om det fortsatt ”bare” er en forkjølelse eller om det er influensa. Nå vet jeg svaret. Jeg har ikke hatt influensa på mange år, ikke før jeg fikk det nå i helgen. Influensa er veldig mye verre enn selv den kraftigste forkjølelse. Når man er skikkelig forkjølet kan man fortsatt vurdere å gå på jobb, i alle fall etter en dose Paracet. Når man har influensa kan man vurdere å karre seg i dusjen etter en dobbel dose Paracet.

Neema hadde influensa hele forrige uke. Jeg syntes tidvis hun var ganske sutrete, men nå, etter å ha kjent sykdommen på kroppen selv, syns jeg hun var kjempeflink. Det skal jeg huske på neste gang hun er syk og grinete. Sutringen kommer faktisk ikke uten grunn. Dessuten skal jeg gi henne enda mer Paracet. Det er det eneste som hjelper. Hun er ikke overbegeistret over å få en ”romperakett”, og tar seg ofte skikkelig sammen i håp om å slippe. Men hun har skjønt nytten. I går kveld sa hun nemlig til meg, etter at jeg hadde ligget og døst på sofaen hele dagen: ”Men hvorfor tar du ikke en stikkpille da, mamma?”

Det hadde jeg gjort, eller dvs. Paracet i tablettform da, men siden jeg er gravid tør jeg ikke overskride den anbefalte doseringen på 3*2*500mg i døgnet, og tro meg, det var ikke nok til å holde influensaen i sjakk. I dag er formen heldigvis bedre, og forhåpentligvis er jeg helt frisk til helgen. Da er det vinterferie, med hyttetur og Trondheimstur på programmet.

Det er ei jente!

Og det er vi veldig fornøyd med:) Hvilket kjønn babyen har, er egentlig ganske underordnet i dette svangerskapet, men da legen på ultralyden i dag var helt sikker, kjente jeg at det var deilig å få greie på det. Alt ble litt mer virkelig da. Nå er det mye enklere å se for meg hvordan barseltiden blir, og jeg ser for meg at det blir helt fantastisk å gå trilleturer med ei nydelig jente liggende i vogna. Jeg gleder meg også veldig til å finne fram alle de fine klærne etter Neema og kunne bruke dem en gang til. Strengt tatt tror jeg ikke jenta i magen trenger et eneste nytt plagg på mange år, men jeg ”må” nok kjøpe litt likevel.

Jeg ble rett og slett veldig glad over å få greie på at vi venter nok ei jente, og sannsynligvis ville jeg blitt akkurat like glad om vi hadde fått greie på at det var en liten gutt der inne. Det som gledet oss aller mest var at alt så bra ut med jenta i magen. Jeg var ikke så redd for at de skulle finne noen organfeil i dag. Det hadde de sannsynligvis oppdaget forrige gang, om det hadde vært noen, men jeg var litt redd for vekstavvik. Så langt har jeg nemlig ikke gått opp mer enn tre kilo i svangerskapet. Noe jeg først og fremst er veldig fornøyd med, jeg har jo litt å ta av, men for et par uker siden begynte jeg å bli bekymret for at babyen ikke fikk lagt på seg det den skulle. Heldigvis har hun det, og alle målene i dag var supre og stemte helt overens med terminen. Den er forresten 20. mai. Jeg har fått både 20. og 22. mai som termin, men nå forholder jeg meg til 20. mai, og det betyr at jeg i dag er 24 uker og 5 dager på vei.

Da vi fikk greie på at det det var ei jente, begynte vi å fundere på om hva slags personlighet jenta vår får. Vil hun bli ei skikkelig prinsessejente, ei guttejente eller noe i midten, sånn som Neema? Søsken pleier ofte å være veldig forskjellig, men jeg ser likevel for meg at Neemas lillesøster blir en liten kopi av henne, og Neema kommer sikkert til å gjøre en iherdig innsats for at hun skal bli det også. Neema var forresten veldig fornøyd med at det var en lillesøster i magen. På ultralydbildene syns jeg kanskje jenta i magen ligner mer på Markus enn på Neema. Det hadde vært utrolig fint om jeg kunne se litt av Markus i henne, og siden hun er ei jente, vil jeg uansett i liten grad sammenligne henne med Markus. Og akkurat det er jeg egentlig litt glad for. Hadde det vært en gutt, tror jeg jeg ville vært litt redd for at han hele tiden skulle få meg til å tenke på Markus.

Navn må vi også finne, og det er litt deilig at vi bare trenger å tenke på jentenavn. Det finnes mange fine jentenavn, men jeg har ikke kommet på noe som er like fint som Neema Christine, men det finnes nok.

Det var mange gode tanker i dag. Jeg er så utrolig glad og lettet over at alt så bra ut og at jeg har ei lita prinsesse i magen:)