Siste ultralyd

I dag har jeg vært på siste planlagte ultralyd. Før jeg dro følte jeg meg ganske sikker på at jeg ikke ville få noen ubehagelige overraskelser. Alle de andre ultralydene har jo vært fine og jeg kjenner jevnlig mye liv. Så da dro jeg faktisk uten Trond Erik. Han er på kurs hele uka, og ville helst slippe å være borte halve dagen i dag. Det ville vært ekstra kjipt og fått dårlige nyheter om han ikke var der, men heldigvis fikk jeg ikke det. Alt så fint ut med jenta i magen. Hun har fortsatt mye fostervann og turner rundt. De indre organene så ut til å virke som de skulle, og blodgjennomstrømningen i navlesnoren var god. Det jeg var mest spent på i dag, var størrelsen hennes. Hun ligger midt på kurven, og legen målte henne til å være rett under 2 kilo. Om han har rett, er hun allerede 100 gram større enn Markus var da han ble født. Om hun fortsetter med samme vektøkning som nå, vil hun være mellom 3300g og 3500g når hun blir født.

Det var utrolig herlig å se jenta vår igjen. Hun så så ”ferdig” ut, og legen sa at hun var helt ”ferdig”. Nå skal hun bare legge litt på seg. Kjempenydelig var hun. Hun lå og hvilte hodet sitt på armen og åpnet og lukket munnen akkurat som om hun snakket. I dag syntes jeg hun lignet mest på Neema. Skal bli veldig spennende å se når hun kommer ut.

Om dagene tenker jeg mye på hvem den lille jenta våres er. Egentlig kan jeg ikke tro at vi skal være så heldige og få en jente til som er like perfekt som Neema, og samtidig er jeg helt sikker på at det er akkurat det vi kommer til å få – annerledes, men like perfekt. Jeg gleder meg sånn til å møte henne, se henne vokse opp og se hvilken personlighet hun har. Jeg innbiller meg at hun vil være litt mørkere enn Neema, det skal jo ikke så mye til, og at hun vil være litt mer aktiv, i alle fall som baby. Og etter å ha sett henne pludre på skjermen i dag, tror jeg hun kommer til å bli like flink til å snakke som Neema.

Om nettene, særlig i det jeg er i ferd med å sovne eller våkne, drømmer jeg mye om babyen. Da er hun en blanding av gutt og jente. Det vil si, hun er ikke gutt og jente samtidig. Av og til ser jeg henne for meg som jente i en av Neemas kjoler. Andre ganger ser jeg henne for meg som gutt i dåpskjole med lyseblått sløyfebånd. Jeg fikk jo aldri oppleve at Markus levde opp, og jeg tror det er mange av situasjonene som jeg så for meg med han, som møter meg i drømme. Men det er ikke Markus jeg ser i drømmene. Det er babyen i magen. En natt drømte jeg at jeg fikk firlinger, og det var det ingen som hadde sett på ultralyd. Det var helt crazy og fullstendig kaos, og jeg var så lei meg fordi vi ikke hadde navn klart til alle sammen. Ikke klarte jeg å huske hvem som var hvem heller. Jeg var bra sliten da jeg våknet etter den drømmen.

Ellers er formen fortsatt god. Jeg begynner å kjenne meg litt mer sliten og litt stor, men etter at snøen forsvant og jeg har gått med joggesko hver dag, har jeg stort sett ikke hatt vondt verken i ryggen eller beina. Magen er som sagt stor, men jeg har bare lagt på meg ca seks kilo så langt. Er så fornøyd med det, at jeg må skryte litt. Om alt går bra resten av svangerskapet, slipper jeg kanskje unna med under ti kilo.

Jeg innbiller meg at jeg kommer til å føde før termin. Det er litt skummelt, for plutselig går jeg over. Men Neema kom dagen før termin og Markus kom fem uker før, så jeg ser liksom ikke for meg at jeg skal gå over denne gangen. Hadde det ikke vært for at jeg vet at hun har det best inni magen min i noen uker til, skulle jeg gjerne født i dag. Jeg er så klar for å bli ferdig med svangerskapet. For hver dag som går kommer jeg uansett en dag nærmere fødselsdagen hennes, og snart får jeg henne lagt på brystet mitt for første gang.

Telefonløs helg

Det var da Neema og jeg tok oss et stopp på lekeplassen på vei hjem fra barnehagen i går, at jeg oppdaget det. Jeg skulle bare ta en kjapp telefon til Trond Erik for å høre hvordan han lå han. Han skulle utføre noen ærender i byen etter jobb, og jeg ville vite når han regnet med å være hjemme. Men telefonen lå ikke på sin faste plass i veska. Den lå ikke et annet sted i veska heller, ei heller i en av jakkelommene mine. Jeg hadde rett og slett glemt den igjen på jobb.

Da vi kom hjem en halvtime senere, savnet jeg fasttelefonen for første gang på mange år. Trond Erik var ikke kommet hjem, og jeg regnet ganske sikkert med at han hadde prøvd å få tak i meg. At han var veldig bekymret, regnet jeg ikke med, han er vant til at jeg ikke er så flink til å høre telefonen, men ganske småirritert, var han nok. Da kom jeg på en god idé. Jeg kunne bare sende en sms fra nettet. Det var dessverre enklere sagt enn gjort. For å få lov til det, måtte jeg registrere meg som bruker, og for å bli registrert som bruker måtte jeg motta et passord på, ja nettopp, min egen mobil. Jeg vurderte å ringe han via Skype, men konkluderte med at det var unødvendig. Så jeg sendte en mail, og tenkte at om han skulle bli bekymret ville han vel kanskje tenke på å sjekke mailen.

Halv sju kom han hjem. Småirritert fordi jeg ikke hadde svart på telefonen, og oppgitt over hvor lang tid ting tar i byen. Jeg hadde vurdert om jeg skulle gidde å reise tilbake til jobben for å hente telefonen. Ikke det at det tar så lang tid, sju minutter med bil, men var det nødvendig liksom? Jeg fant ut at det kunne være greit. En hel helg uten telefon kunne jo bli litt tungvint. Så mens Trond Erik tok kveldsstellet med Neema, reiste jeg tilbake til jobben. Bare for å oppdage at nattlåsen var låst, og den hadde jeg ikke nøkkel til. Det skulle visstnok være en kveldsvakt på skolen fram til klokka ni, men han var ikke å se noe sted. Så da bar det hjem igjen, med uforrettet sak.

Mobilen ligger trygt forvart på pulten min på kontoret, ikke det at den er så verdifull heller. Jeg ønsker meg forresten ny til bursdagen min i mai, og jeg tror Trond Erik kommer til å kjøpe det til meg med glede. Tenk å kunne utforske ti forskjellige mobiler for å finne ut hvilken som passer best til kona. Jeg for min del er glad han kan finne ut av det, så jeg slipper. Kanskje ender det opp med at han gir meg valget mellom to-tre modeller.

Uansett, den gamle telefonen duger både til å ringe med å sende sms, men denne helgen får jeg ikke gjort noen av delene. Foreløpig er det ikke noe stort savn. Det kan være at noen prøver å få tak i meg i løpet av helgen, men de fleste er vant til at jeg ikke er så god på å svare. Så om jeg ikke tar telefonen eller svarer på sms i løpet av et par dager, regner jeg ikke med at noen blir verken bekymret eller fornærmet. Og skulle det være noe viktig, er det alltids mulig å få tak i Trond Erik.

Militærkupp i Mali

Jeg har hatt en litt slitsom dag på jobb i dag, så jeg lå og sløvet på sofaen da Trond Erik fortalte meg at det var statskupp i Mali. Da ble jeg med ett lys våken. Han hadde vært inne og lest nyheter. Her skriver nrk.no om saken.

Bakgrunnen for kuppet er at soldatene er misfornøyd med regjeringens håndtering av situasjonen nord i landet. Der har tuaregene lenge gjort opprør, og etter at Gadaffis leiesoldater kom tilbake med våpen, har situasjonen ekspandert. Den maliske hæren, som har blitt sendt for å slå ned opprøret i nord, har vært totalt underlegne tuaregopprørerne. Nå har de fått nok av det de opplever som manglende handlekraft fra regjeringen og bestemt seg for å ta saken i egne hender. Natt til i dag avsatte de presidenten og regjeringen. De har overtatt det nasjonale tv-selskapet, innført portforbud, stengt flyplassen og alle grensene.

Normisjon, organisasjonen som vi jobbet for i Mali, har for tiden 19 misjonærer og 5 barn i landet. Flere av dem kjenner vi godt, de var våre kolleger da vi jobbet i Mali. Det er rart å tenke på at det kunne vært oss som satt fast i Mali, hadde vi blitt ute noen år til eller hadde vi reist ut noen år senere. Mali opplevdes så trygt da vi var der, og det vi var mest redd for, med god grunn, var bilulykker. Nå har situasjonen i landet vært spent noen måneder, og jeg har sittet her i Norge og tenkt at situasjonen oppleves mer skremmende sett fra Norge, enn slik jeg ville opplevd den om vi hadde bodd i Bafoulabé. Sånn håper jeg det oppleves nå også, og uti fra det jeg har lest, høres det ut som situasjonen ikke er så veldig truende for folk flest. Men, en stor matvarekrise er i ferd med å innta Mali, og en matvarekrise sammen med et militærkupp, høres ut som en svært dårlig kombinasjon.

Norge har, som de fleste andre land, fordømt kuppet. Selvsagt gjør man det. Et militærkupp er et helt uakseptabelt virkemiddel. Likevel kan jeg til en viss grad forstå kuppmakerne. Det er ingen som liker å bli sendt i krig uten tilstrekkelig våpen og mulighet til å slå ned fienden. Egentlig skulle det vært presidentvalg i Mali i slutten av april. Kuppmakerne sier de skal arrangere demokratiske valg så snart det lar seg gjøre. Jeg er spent på hvordan det kommer til å gå. Mali er et ungt demokrati, og militærkupp pleier vel sjelden å ende i demokratiske valg? Men jeg håper, håper at kuppmakerne faktisk skal lykkes i det de sier de skal gjøre.

Velferdsgoder

På torsdager begynner jeg litt sent på jobb. Så i dag hadde Neema og jeg en rolig morgen. Jeg la merke til at hun var litt pjusk, og tenkte hun hadde en dårlig dag. Mens vi spiste frokost funderte jeg på om de i barnehagen oppdager det når hun har en dårlig dag. Jeg legger nemlig ikke alltid merke til det om noen av mine elever har en dårlig dag på skolen, men jeg tror ting er litt annerledes i barnehagen. De har i alle fall høyere voksentetthet og er mer sammen med barna.

Uansett, da vi gikk på badet for å pusse tenner og flette håret, begynte hun å klage over vondt i øret. Hun pleier ikke å klage over sånt uten å ha vondt, men jeg regnet med at det ville gi seg. Som regel gir det seg kjapt. Vi gikk ut i gangen og begynte å ta på yttertøyet. Hun klagde fortsatt på øreverk. Jeg hadde ikke lyst til å bli hjemme fra jobb i dag, for jeg skulle ha konferansetimer etter undervisningen, men etter hvert la jeg sammen to og to. Hun hadde vært i dårlig form hele morgenen. Så kvart på ni, en time før jeg skulle ha første undervisningsøkt, ringte jeg jobben og sa at jeg ble hjemme med sykt barn. Jeg visste det ville skape litt trøbbel med så sen beskjed, men jeg er ikke blant dem som stapper inn en stikkpille og leverer ungen i barnehagen. Og selvsagt klarer de å skaffe en vikar. Det går alltid.

Etter å ha snakket med jobben, ringte jeg foreldrene og sa vi måtte utsette de planlagte konferansetimene. De var hyggelige og imøtekommende, så det gikk smertefritt, og jeg begynte å reflektere over hvor heldige vi er som bor i Norge. I løpet av et år har Trond Erik og jeg rett på å være hjemme med sykt barn 20 dager – med full lønn. Det er rett og slett bare å ringe jobben og si at datteren min er syk, også fikser de vikar. Vel tilbake på jobb får jeg verken stygge blikk eller mistroiske kommentarer, men derimot hyggelige spørsmål om hvordan det går med henne nå. Alle vet og godtar at småbarnsforeldre må være hjemme med syke barn av og til. Er det ikke godt med et velferdssystem som fungerer? Og når jeg først er i skrytehjørnet, siden midten av januar har jeg vært sykemeldt 25% på grunn av svangerskapet. Jeg får full lønn, og jobben får refundert 25% av lønnen min fra nav. Snart skal jeg ut i fødselspermisjon. Til sammen får vi 47 uker med 100% lønnet permisjon. Det er mulig mange tar disse godene som en selvfølge. Jeg gjør ikke det, og derfor er jeg blant dem som betaler min skatt med glede.

Og til slutt, Neema har hatt mye vondt i øret i dag, og etter hvert fikk hun feber også. Så ingen tvil om at det var godt for henne å være hjemme sammen med mamma i dag.