Tid for permisjon

I dag hadde jeg min siste dag på jobb før jeg går ut i permisjon. Selv om det er veldig deilig at permisjonen har startet, var det ganske rart og litt vemodig å dra fra jobb i dag. Det kjentes litt som å forlate et halvferdig prosjekt, og det er jo det jeg gjør. Til uka fortsetter livet i 1c som før, men jeg er ikke en del av det lenger. Jeg har fulgt disse barna siden de startet på skolen i august i fjor, og jeg har trivdes veldig godt og aldri gruet meg til å gå på jobb. Da jeg ryddet papirene mine og så tilbake på året som har vært, syns jeg rett og slett det er imponerende å tenke på alt det de har lært. Seksåringer er lærevillige, ingen tvil om det. Selv om jeg tror at jeg etter hvert ønsker meg et stykke høyere opp i klassetrinn, jeg egner meg nok egentlig bedre der, har året gitt skikkelig mersmak. Jeg er så glad for at jeg fikk prøve meg i første klasse dette året og at jeg har fått jobbe sammen med dyktige kolleger. Jeg tror nok jeg må se om jeg ikke kan få første klasse en gang til, når jeg etter hvert skal tilbake fra permisjonen.

Vi hadde en kjempefin avslutningsdag i dag. En av klassekontaktene kom, helt overraskende for meg, innom med to fat bugnende av oppskjært frukt, også hadde hun med seg litt sjokolade. ”Så kan dere kose dere litt, siden det er din siste dag”, sa hun. Og det gjorde vi!

Elevene var nok litt preget av at det var min siste dag i dag. Jeg har jo vært tryggheten deres på skolen i ni måneder. Heldigvis har vi fått til en god overlapping med læreren som skal overta etter meg, og jeg er sikker på at det kommer til å gå veldig bra. Når jeg først skal ut i permisjon sånn på tampen av skoleåret, er det utrolig deilig å vite at elevene får en så hyggelig og flink lærer. De kommer til å få det minst like bra med henne som de har hatt det med meg.

Og nå er det altså tid for permisjon. Fordi jeg vet at elevene mine er i trygge hender, tror jeg at jeg skal klare å legge jobben bak meg ganske fort og fokusere på det som kommer. Tenk, snart er fødselen unnagjort og jeg har en liten, nydelig jentebaby hos meg. Akkurat nå kjennes det milelangt unna, men jeg vet jo at det snart vil skje. I dag er jeg 37 uker på vei. Egentlig syns jeg dette svangerskapet har vært veldig langt og tidvis ganske tøft psykisk, men i dag som permisjonen har startet, tenker jeg at jeg nesten er i mål. Om formen fortsetter å være fin, tror jeg ikke de siste ukene kommer til å kjennes så veldig lange. Med mindre jeg går over termin da, men det tror jeg ikke at kommer til å skje. Jeg håper på fødsel ca 10. mai, men ser for meg at det kommer til å skje i 17. mai –helgen… Uansett, i morgen tror jeg at jeg må pakke sykehusbagen, for nå kan det faktisk skje når som helst.

Nasjonale kartleggingsprøver

Før påske gjennomførte elevene mine nasjonal kartleggingsprøve i regning, og i går tok de kartleggingsprøven i lesing. Prøvene er selvfølgelig allerede rettet. Jeg var så spent på resultatene at jeg rettet dem så fort jeg rakk det. I dag sitter jeg med en god følelse. ”Eksamen” er vel overstått og jeg kan ta fødselspermisjon med god samvittighet.

Riktignok skal jeg jobbe fram til og med fredag neste uke, men det blir bare kos. Jeg har veldig gode dager på jobb nå. Hun læreren som skal overta etter meg kom nemlig tilbake fra sin fødselspermisjon etter påske, og fra da og fram til jeg går ut i permisjon, jobber vi sammen. Det er rett og slett en utrolig god løsning. Jeg får en rolig avslutning før permisjonen starter, hun får bli kjent med elevene, sett hvordan vi har jobbet og kommet inn i rutinene før hun overtar ansvaret alene, og elevene får god tid til å bli kjent med den nye læreren før jeg forsvinner.

Det er en del lærere som syns det er alt for mye prøvemas i Oslo-skolen. Jeg er ikke blant dem. Jeg elsker alle disse kartleggingsprøvene og nasjonale prøvene, og det er ikke så mange – cirka en i året i basisfagene. Nå mener jeg at det er de nasjonale prøvene som er på 5., 8. og 9. trinn som gir det beste bildet av hvordan det står til med kunnskapene og ferdighetene til elevene, men kartleggingsprøvene som er på de andre trinnene er også gode.

Jeg var nyutdannet lærer i år 2000, og jeg husker at jeg de to første årene jeg jobbet som lærer var kjempefrustrert fordi jeg ikke ante om elevene mine kunne det de skulle eller ikke. Jeg hadde ikke erfaring nok til å vite hvor lista burde ligge, og lærerplanen var alt for vag til at det gikk an å hente ut informasjon om det der. Slik er det heldigvis ikke lenger. Helt siden august i fjor, da jeg startet med denne førsteklassen, har jeg visst hva de burde ha lært når våren kom, og jeg har kunnet jobbe målbevisst med å nå dit. Nå vet jeg i hvilken grad hver enkelt elev er i mål. Kartleggingsprøvene ga meg ingen store overraskelser, men de bekreftet mye av det jeg visste fra før. Det er godt det også, og de ga meg noen små overraskelser – de fleste positive. Og det er utrolig deilig å kunne avslutte jobben med denne klassen med en dokumentasjon på hvordan det står til faglig sett.

God påske!

Da jeg dro fra jobb på fredag, kjente jeg at det skulle bli deilig med ferie. Nå har jeg tatt det med ro noen dager og formen er stigende. Egentlig har jeg ingenting å klage på. Formen er fin og har vært det hele svangerskapet, men nå kjenner jeg at jeg er høygravid og det tærer på kreftene. Derfor var ferien ekstra kjærkommen.

I morgen reiser vi opp på hytta til søsteren min og familien hennes og blir der et par dager. Det skal bli deilig. Neema gleder seg veldig til å være sammen med fetteren sin igjen. De er jevngamle. Det er skiføre der oppe, så både Neema og Trond Erik skal ta med seg langrennsski. Jeg nøyer meg med å ta med strikketøyet mitt. Det er litt av hvert som helst skal gjøres ferdig før mai-jenta vår kommer.

Første påskedag satser vi på å være tilbake i byen og gå på gudstjeneste i Storsalen. Første påskedag er en dag jeg bare ”må” i kirken. Det er enda viktigere enn julaften, og hadde vi vært på fjellet, skulle jeg funnet en kirke der.
Det finnes ting i bibelen man kan stille spørsmålstegn ved, og leve godt med å ikke vite helt. Ble for eksempel jorda virkelig skapt på seks dager? Men når det gjelder oppstandelsen, er det et enten eller. Enten tror jeg at den er et historisk faktum ellers tror jeg det ikke, og jeg sier som Paulus: ”Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom.” Jesu oppstandelse er selve fundamentet for troen min. Det var der han vant – vant over døden og synden. Det er det som gir meg håp om at jeg en dag skal kunne se Markus igjen, og det er det som gir meg håp om at jeg en dag skal tørre å stå ansikt til ansikt med Gud – uten skyld og skam.

Derfor er det klart vi må feire første påskedag, og jeg gleder meg skikkelig til å gjøre det. Men først skal vi på hyttetur. Det skal bli fint det også. Jeg ønsker dere alle en riktig god påske!