Luna Marie er født!

Endelig, i går tidlig, på selveste termindagen den 20. mai, kom den nydelige jenta vår til verden. Hun veide 3028 gram, var 49 cm lang og 34 cm rundt hodet. Alt står bra til med oss alle sammen, og Luna Marie er en fornøyd jente som sover godt og later til å ha matvett. Neema er en særdeles stolt storesøster som blir sjalu når andre får holde hennes baby. Trond Erik og jeg er utrolig takknemlige og glade for at alt har gått bra, og vi føler oss privilegerte som har fått bli foreldre enda en gang.

Fødselen gikk raskt og godt. Det tok i underkant av fire timer, fra de første spede tegnene på at den var i gang til hun var ute. En snau halvtime rakk jeg på fødestuen, før jeg fikk henne på brystet.
Da jeg skjønte at fødselen var i gang, var vi raske med å komme oss på sykehuset. Vi hadde jo erfaringen med Markus som kom i rakettfart. Men etter å ha vært på sjukehuset en drøy time og blitt undersøkt, ble vi sendt hjem (!) kl. 04.25, med beskjed om å slappe av og sove litt. Vi rakk å komme hjem og snu i døra. Kl. 05.56 ble hun født.
Det er fantastisk å ha Luna Marie her hos oss, og vi koser oss ordentlig. Hun er en utrolig skjønn jente, og vi er kjempestolte, glade og takknemlige!

Alt klart!

Torsdag ble jeg ferdig med hentesettet. Jeg kom litt sent i gang med det, fordi jeg skulle ha ferdig en ullbukse til Neema først. Derfor var jeg litt redd for å ikke rekke det, men som dere ser, rakk jeg det med god margin. Gleder meg sånn til å kle på mai-jenta disse klærne og ha henne med hjem.

Alt annet er også klart her hjemme, og har vært det en god stund. Vi er ganske fornøyd med å ha klart å være både prisbevisste og miljøbevisste, og har ikke kjøpt noe særlig mer enn det vi trenger.

Jeg har strikket et vognteppe også. Tror dette kommer til å bli veldig fint oppi den brune TFK-vogna hennes.

Så nå venter vi bare på at vesla skal melde sin ankomst, og du verden som jeg venter. Hver eneste kveld jeg legger meg, håper jeg å våkne opp med rier. Jeg har mye kynnere, og går bare og venter på at de skal bli vonde. Det er nesten så jeg har begynt å glede meg til fødselssmertene, for da vet jeg at det snart er over.

Med Neema ble jeg aldri utålmodig. Jeg var forberedt på å gå over termin, og hun kom dagen før. Med Markus ble jeg i alle fall ikke utålmodig. Han ville jeg egentlig bare beholde inne i magen min, også kom han fem uker før termin. Men denne gangen vil jeg bare ha det overstått. Jeg frykter alt som kan gå galt på slutten. Hele svangerskapet har jeg trodd at jeg kom til å føde før termin. Nå er det bare seks dager igjen, og jo da, jeg kjenner at fødselen nærmer seg, men det kan jo gå både en og to uker. Om hun ikke kommer i løpet av uka eller helgen, tror jeg kanskje jeg skal mase meg til å bli igangsatt, men egentlig vil jeg ikke det. Jeg vil at det skal starte av seg selv. Innbiller meg at det gjør litt mindre vondt da.

Formen er heldigvis fortsatt god, selv om jeg er litt mer sliten enn tidligere og sover litt dårlig om nettene. Hadde det ikke vært for erfaringen med Markus, tror jeg at jeg ville nytt disse siste permisjonsdagene før fødselen i fulle drag. Enn så lenge bestemmer jeg over min egen tid, og disse dagene vil jeg aldri få tilbake. Men nå klarer jeg ikke å slappe av lenger, og jeg klarer bare til en viss grad å nyte dagene. Jeg vil ha jenta mi ut av magen nå!

Snart, snart er hun her!

I går kveld hadde jeg ganske kraftige kynnere, og håpet om å føde i løpet av natta eller morgenen våknet til live. Men i dag morges våknet jeg opp til deilige spark fra vesla, men ingen kynnere. Søndag trodde jeg også, eller håpet er kanskje mer riktig å si, at fødselen var i gang, men da ga det seg også. Så det er nok bare å smøre seg med tålmodighet. Det tar nok noen dager, eller kanskje en uke eller to før hun er ute. Likevel, hver gang jeg kjenner noen ekstra kraftige kynnere, kjenner jeg spenningen i kroppen og håpet om at denne gangen er det fødselen som melder sin ankomst.

Ingen tvil om at jeg er klar for å få henne ut nå. Jeg gleder meg sånn til å treffe henne og bli kjent med henne. Samtidig kjennes det helt uvirkelig ut at hun snart er her. Vi har ventet på henne så lenge, og det føles litt som det er for godt til å være sant at vi snart skal få med oss en levende baby hjem fra sykehuset. Alle de gode forventningene er definitivt blandet med en dose frykt for at det ikke skal gå bra. Heldigvis klarer jeg stort sett å legge de vonde tankene til side og fokusere på at snart, snart har jeg en nydelig liten jente i armene mine.

Ellers nyter jeg deilige permisjonsdager. I dag har Neema fri fra barnehagen og vi planlegger å kose oss skikkelig. Det er jo bursdagen min i dag:)

Bunadsfin Neema

Søndag ble Trond Eriks yngste fetter konfirmert, og vi hadde en veldig fin dag i Østfold. Nå er ikke denne bloggen til for å legge ut skrytebilder, men av og til må jeg gjøre unntak.

 

 

Siden det var konfirmasjon, snart 17. mai og etterhvert dåp for lillesøster, hadde jeg veldig lyst til å kjøpe en ordentlig bunad til Neema. Nå er dette riktignok ikke en ekte bunad, men en ordentlig for seg gjort festdrakt fra Maxemilia, og jeg syns hun er utrolig fin i den.