Barnebursdag

Neema blir snart fire år, og i barnehagen i dag leverte hun ut bursdagsinvitasjoner. 26 barn har hun invitert. Jeg føler meg litt som en mamma uten grenser når jeg lar henne invitere så mange barn, men akkurat disse grensene har jeg ikke lyst til å sette. Jeg vil at hun skal være en inkluderende jente, og syns ingenting om at barn skal få lov til å bare invitere bestevennene sine. Det var et par gutter fra barnehagegruppa hennes som hun ikke hadde lyst til å be, men det var ikke snakk om. Hun fikk ikke lov til å utelate to stykker. Så da setter jeg visst grenser likevel.

Vi kunne valgt å ikke be så mange og løst det på en annen måte. Ved for eksempel å bare invitere alle jentene på gruppa hennes. Men hun har noen gutter hun leker ganske mye med, og da syns jeg det var dumt at de ikke skulle få lov til å komme i bursdagen hennes. Vi kunne også ha valgt å bare invitere de barna som er født i 2008, men det er kommet en del nye barn som er født i 2009 og da tenkte jeg at det å invitere dem i bursdagen kunne være en fin måte å inkludere dem i gruppa på. Dessuten er det ei av 2009-jentene hun ser ut til å være mye sammen med. Så da inviterte vi hele gruppa, 17 barn + Neema blir det.

Det er tre jenter som har gått på gruppa hennes før og som Neema har lekt mye med, og da syns både Neema og jeg det var litt hyggelig å be dem. Også er det noen barn som bor i nærheten her som vi ofte treffer på lekeplassen, men som ikke går på gruppa hennes. Neema hadde lyst til å invitere dem også, og det var jeg enig, så da ble det fire til. Og når vi først var blitt så mange, slang vi på et par storesøstre som hun er veldig glad i. Sånn ble det 26 barn. Hvis noen av dere nå lurer på hvordan vi skal få til å feire bursdag med 26 barn, så er svaret at vi ikke skal ha det hjemme, men har leid en liten barnehage rett borti hugget her. Det er forresten en genial løsning. Gjorde det i fjor også. Da tror jeg vi ba 22 barn eller no´, og at det var 16 som kom. Ble en fin bursdag det.

Hva syns dere, er det bra å be hele barnehagegruppa, eventuelt velge ut alle jentene/guttene eller alle som er født i visse årstall, eller syns dere barna skal få velge helt fritt hvem de vil ha i barnebursdagen sin?

Nå tror jeg ikke at alle de 26 barna kommer, og selv om det høres deilig ut at det blir litt færre, har jeg samtidig lyst til at alle skal komme. Det er jo derfor vi har invitert dem. Uansett blir det et stort barneselskap, og da tror jeg det er lurt å organisere det litt. Noen som har gode forslag til morsomme leker eller aktiviteter? Det blir flest 4-åringer, noen 3-åringer, et par 5-åringer og to skolejenter.

Tilbake på bloggen

Den nydelige kjolen hennes har venninnen min Jane strikket og teppet hun ligger på var et jeg strikket til Neema.

Da var jeg tilbake igjen, og har planer om å bli værende. Jeg håper dere er mange som har savnet meg her på bloggen, og jeg er veldig spent på hvor mange lesere som fortsatt er innom her av og til. For som dere har skjønt alle sammen, har jeg rett og slett tatt meg tre måneder barselspermisjon. Etter at Luna Marie ble født har blogging kommet nederst på prioriteringslista, sammen med strikking, men nå er jeg veldig klar for å ta opp begge deler igjen.

Jeg ser tilbake på tre herlige måneder. Det er helt fantastisk å igjen ha en levende, liten baby. Riktignok var de seks første ukene tidvis ganske slitsomme, med amming i tide og utide, men det ser ut som jobben har betalt seg. Nå spiser hun godt (og ikke så ofte lenger), sover godt og er stort sett fornøyd med livet. Jeg for min del er også såre fornøyd; hun lever, er frisk og ser ut til å utvikle seg som hun skal. Dessuten er det deilig å kunne gå lange trilleturer uten å stoppe og amme på hver benk, at nattesøvnen kun blir avbrutt av korte matøkter, at det er mulig å både spise og dusje i fred og at hverdagene har en slags rutine og fin rytme.

Tre måneder er en ordentlig herlig babyalder. Hun smiler, babler, spreller og ler til og med av og til. Tenk at det går an å kommunisere så mye med en liten baby. I det siste har jeg tenkt en del på hvor spontane og ærlige babyer er. De gråter når de trenger det, de smiler når de er fornøyd og har de ikke lyst til å snakke med oss, snur de seg bare vekk. Her er ingen falske smil, krokodilletårer eller høflig lyttende holdning. Alt er så ærlig og oppriktig, og nettopp derfor blir smilene enda mer hjertesmeltende og verdigfulle. De varmer langt, langt inn i mammahjerte.

Og der, inne i mammahjerte, bor det også et barn som ble født for snart to år siden. Et barn jeg aldri fikk se smile, et barn jeg aldri måtte roe når det gråt, et barn jeg aldri fikk ammet eller gitt mat, en gutt som både er lillebror og storebror og som gjør vår familie komplett. En gutt jeg aldri vil følge i barnehagen, på skolen, på trening… Men en gutt jeg likevel bærer med meg resten av livet. En gutt som er like høyt elsket som søstrene sine.

For mammahjertet rommer storesøster Neema også. Hun er like nydelig som hun alltid har vært, og syns det er stas med en lillesøster, og du verden så stor hun er blitt etter at hun ble storesøster. Kommentarene og historiene hennes krydrer fortsatt hverdagen vår. Da Luna Marie bare var noen få dager gammel og vi var ute på trilletur sa hun: ”Mamma, dere har tre barn dere.” ”Meg”, sa hun og pekte på seg selv, ”Luna” fortsatte hun og pekte på vogna, ”Også Markus” avsluttet hun og pekte mot himmelen.

Sånn er det. Tre barn i hjertet, to på jord og ett i himmelen.