To år

 I dag er det to år siden Markus ble født. To år siden vi reiste på sykehuset i all hast, uforberedt tidlig, jeg var bare i uke 35. To år siden jeg fødte ham og ble så utrolig glad for å se han, høre han og få han lagt på brystet mitt. Jeg kan fortsette kjenne på den intense gleden jeg opplevde i den lille tiden vi fikk med han før han døde. Det var så uforberedt. Vi visste han kom til å dø, og jeg var så forberedt på at det bare ville bli trist, men det var ikke det. Det var rett og slett helt fantastisk å sette han til verden. Jeg har aldri, verken før eller siden, kjent en så sterk morsfølelse og lykkefølelse. Det var akkurat som om alt det jeg skulle gitt ham gjennom et langt liv, måtte ut i løpet av den lille halvtimen. Skulle ønske noen kunne fortalt meg det mens jeg gikk gravid, at det ville bli fantastisk å møte han, selv om vi visste det ikke ville vare. For det var en fantastisk, intens og vakker halvtime.

Men det varte ikke, og i dag er det også to år siden Markus døde. To år siden det lille hjertet sluttet å slå. To år siden den vakre lille gutten vår forlot oss. To år hvor vi har levd med sorg, savn, minner og tanker omkring alt som kunne vært. Vi har to fantastiske jenter, og i mellom der er det en gutt. En gutt som alltid kommer til å mangle i vår familie. Han vil aldri synes på familiebilder. Nye mennesker vi blir kjent med, vil aldri se han. De vil bare vite om han dersom vi forteller. Omgangskretsen vår husker på han, i alle fall av og til. Han blir regnet med når vi teller opp antall barn, søskenbarn og barnebarn, men han fikk aldri oppleve et familieselskap. Når Luna Marie skal døpes til søndag, vil han mangle. Han er ikke hos oss, han er i himmelen.

I dag har Trond Erik hjemmekontor. Akkurat nå ligger Luna Marie og sover. Jeg koser meg med After-Eight og skriver blogg. Neema er en liten tur i barnehagen. Vi skal hente henne tidlig. Så skal vi ta oss en tur på senteret hvor hun skal velge seg ut en ting å sette på graven til Markus og jeg skal finne noen fine blomster. Deretter reiser vi og pynter litt ekstra på graven, før det blir lunch/ middag på restaurant. Vel hjemme igjen, skal Neema og jeg bake bursdagskake.

Tror nok det blir en fin dag, men tenk så mye finere den skulle vært – med en toåring som løp rundt, åpnet pakker og spiste kake.

9 kommentarer til «To år»

    1. Tusen takk. Er så glad for at barna våre kan tro han er i himmelen og ha gode tanker rundt det.
      Likevel, skulle så indelig ønske de kunne lekt sammen her på jorda, når vi besøker hverandre, når vi er på ferie sammen, når det er famlieselskap…

  1. Varme tanker til dere, litt på etterskudd etter Markus sin dag. Tror jeg har kjent litt av det du skriver om, kanskje den sterkeste opplevelsen livet kan gi, mamma i liv og død… Morskjærligheten nok for et liv som må overføres på kort tid. Håper dere fikk en fin Markus-minnedag.

    Klem fra Hanne

    1. Tusen takk, og vi fikk en fin minnedag:) Utrolig trist at du også har opplevd å miste et barn. Tror du har helt rett i at dette er noe av det sterkeste vi kan oppleve. Mamma i liv og død…
      En klem til deg også.

  2. Ja, tårene triller igjen…
    «det lille hjertet»
    «Det var akkurat som om alt det jeg skulle gitt ham gjennom et langt liv, måtte ut i løpet av den lille halvtimen»
    Sterkt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *