Av og til orker man ikke fortelle

På vei inn til barnehagen i dag, med Luna Marie liggende i vogna, var det en mamma som spurte Neema om hun hadde en lillebror. Jeg ventet på at Neema, lettere oppgitt, skulle svare: ”Nei, det er en jente. En lillesøster”, men hun sa ingenting. Litt lenger inn i barnehagen spurte moren en gang til, og da Neema ikke svarte nå heller, maste jeg på henne for at hun skulle svare. Hun må lære seg folkeskikk, å svare når noen spør. Men akkurat i det jeg hadde bedt henne svare, slo det meg at hun har jo en lillebror. Og det var nok det hun hadde gått og tenkt på selv også, for hun svarte: ”Jeg har én lillebror og én lillesøster, men lillebroren min er i himmelen. For han er død”.

Mammaen som spurte er ikke så god i norsk, så jeg tror ikke hun helt fikk med seg hva Neema fortalte. Jeg fikk i alle fall ikke det spørrende ”er det sant?” blikket som jeg pleier å få i sånne situasjoner. Og der og da orket jeg ikke utbrodere noe mer jeg heller, så samtalen gled over på andre emner.

Vel hjemme igjen, begynte jeg å tenke litt mer over episoden i barnehagen. Riktignok kan Neema av og til droppe å svare på spørsmål fordi hun går i egne tanker eller ikke gidder, men var det det som skjedde i dag? Kanskje, men jeg lurer på om spørsmålet hun fikk var så direkte at hun begynte å tenke på Markus og lure på hva hun skulle svare, og kanskje hun egentlig ikke hadde så lyst til å fortelle om lillebroren sin som var død i dag? Sånn er det i alle fall for meg av og til. Når jeg snakker med periferte bekjente, er det ikke alltid jeg orker å fortelle om Markus. Jeg har ikke tenkt på at Neema også kan ha det sånn. Som regel snakker hun villig vekk om Markus til fremmede. For eksempel i lekebutikken på 2-årsdagen hans, da fortalte hun jenta i kassa at lekebilene skulle settes på graven til lillebroren hennes, for han hadde bursdag og ble to år. Hun ekspeditøren var forresten kjempeflink, tok Neema på alvor og de hadde en ordentlig fin samtale. Men det er jo ikke så rart om Neema ikke alltid er i ”fortellermodus”. Dessuten begynner hun å bli eldre, og kanskje hun av og til har senset at det ikke alltid blir så godt mottatt når hun forteller om sin døde lillebror? Uansett, jeg fikk i alle fall litt å tenke på i dag. Det er ikke bare bare å forholde seg til omgivelser som ikke vet at man har en lillebror i himmelen.

Meglerbesøk

I dag hadde vi besøk av en eiendomsmegler fra Eiendomsmegler 1. Vi har ingen umiddelbare planer om å selge, men vi er stadig på utkikk etter en større bolig, så da syns vi det var greit å starte å lukte litt på salgsprosessen også. Vi har ikke bestemt oss for hvilket meglerfirma vi skal bruke heller, men han virket til å være en real og bra fyr, han som var her i dag. Også har han nettopp solgt en leilighet tilsvarende vår, rett ned i gata her, til bra pris.

Han mente leiligheten vår er lett omsettelig, og skrøt veldig av beliggenheten og terrassen. Resten av leiligheten syns han også var fin. Vi snakket litt om hva som burde gjøres før en visning. Heldigvis var ikke det så mye. Det var et par-tre småting vi burde fikse opp, samt kaste ut en del møbler, også var det selvfølgelig rydding og vasking. Han gjentok det flere ganger, rydde og vaske. Og jeg som syntes vi hadde det ganske rent og ryddig da han kom, jaja… Ingen tvil om at storrengjøringen av leiligheten må tas før visning og ikke før overtagelse.

Men vi har altså ingen umiddelbare planer om å flytte, og vi diskuterer stadig hvor og hvordan vi egentlig vil bo. Vi stortrives på Lambertseter, og jeg får vondt i magen av å tenke på at vi kanskje må vekk herifra. Selv om vi bare flytter til Manglerud eller Bøler, hvor det finnes betydelig flere rekkehus, kommer vi til å måtte bryte opp fra lokalmiljøet her. Samtidig vet jeg ikke helt hvordan det blir å bli værende heller, for veldig mange flytter, og det er ikke bare bare å bli ”forlatt” til stadighet heller. Men alle flytter jo ikke, og jeg er ganske sikker på at en del av Neemas venner kommer til å bli boende og begynne på skolen her.

Så var det det med bolig da, og der er Trond Erik og jeg litt uenige. For meg er området det viktigste. Jeg kan godt bo litt trangt, mot at vi trives godt i området og at det er sentralt. Trond Erik er mer opptatt av selve huset og drømmer om et lyst og romslig hus med garasje, god bodplass, stor terrasse, liten hageflekk og mye sol. Skal både han og jeg få ønskene våre oppfylt, må vi nok spare noen år til, og kanskje skal vi det? Men da blir vi jo boende på Lambertseter, og her finnes det svært få, om noen, aktuelle boliger. Karslrudområdet har en litt mer variert boligsammensetning, så der kan det være håp.

Kjenner at dette er så vanskelig, for valget er så viktig. Dit vi flytter nå, (eller om to eller fem år), vil mest sannsynlig være der barna våre skal vokse opp, og hvor og hvordan ønsker vi at barna våre skal vokse opp? Det er det som er det store spørsmålet.

 

PS: Til dere som lurer på hvordan dåpen til Luna Marie gikk, vi hadde en kjempefin dag. Har mange fine bilder også, så skal lage et blogginnlegg om det en dag.