Av og til orker man ikke fortelle

På vei inn til barnehagen i dag, med Luna Marie liggende i vogna, var det en mamma som spurte Neema om hun hadde en lillebror. Jeg ventet på at Neema, lettere oppgitt, skulle svare: ”Nei, det er en jente. En lillesøster”, men hun sa ingenting. Litt lenger inn i barnehagen spurte moren en gang til, og da Neema ikke svarte nå heller, maste jeg på henne for at hun skulle svare. Hun må lære seg folkeskikk, å svare når noen spør. Men akkurat i det jeg hadde bedt henne svare, slo det meg at hun har jo en lillebror. Og det var nok det hun hadde gått og tenkt på selv også, for hun svarte: ”Jeg har én lillebror og én lillesøster, men lillebroren min er i himmelen. For han er død”.

Mammaen som spurte er ikke så god i norsk, så jeg tror ikke hun helt fikk med seg hva Neema fortalte. Jeg fikk i alle fall ikke det spørrende ”er det sant?” blikket som jeg pleier å få i sånne situasjoner. Og der og da orket jeg ikke utbrodere noe mer jeg heller, så samtalen gled over på andre emner.

Vel hjemme igjen, begynte jeg å tenke litt mer over episoden i barnehagen. Riktignok kan Neema av og til droppe å svare på spørsmål fordi hun går i egne tanker eller ikke gidder, men var det det som skjedde i dag? Kanskje, men jeg lurer på om spørsmålet hun fikk var så direkte at hun begynte å tenke på Markus og lure på hva hun skulle svare, og kanskje hun egentlig ikke hadde så lyst til å fortelle om lillebroren sin som var død i dag? Sånn er det i alle fall for meg av og til. Når jeg snakker med periferte bekjente, er det ikke alltid jeg orker å fortelle om Markus. Jeg har ikke tenkt på at Neema også kan ha det sånn. Som regel snakker hun villig vekk om Markus til fremmede. For eksempel i lekebutikken på 2-årsdagen hans, da fortalte hun jenta i kassa at lekebilene skulle settes på graven til lillebroren hennes, for han hadde bursdag og ble to år. Hun ekspeditøren var forresten kjempeflink, tok Neema på alvor og de hadde en ordentlig fin samtale. Men det er jo ikke så rart om Neema ikke alltid er i ”fortellermodus”. Dessuten begynner hun å bli eldre, og kanskje hun av og til har senset at det ikke alltid blir så godt mottatt når hun forteller om sin døde lillebror? Uansett, jeg fikk i alle fall litt å tenke på i dag. Det er ikke bare bare å forholde seg til omgivelser som ikke vet at man har en lillebror i himmelen.

6 kommentarer til «Av og til orker man ikke fortelle»

  1. Herlige Neema!!! Og kjenner igjen følelsen «du fikk faktisk ett spørsmål», der har en Hanne og. Flott at jenta i lekebutikken så fine Neema!
    Hun begynner å bli stor lille Neemamor…

    1. Ja, sant det er irriterende når barna ikke svarer på spørsmål de får.
      Hun jenta i lekebutikken var helt super. Det et varmet et mammahjerte på en trist dag.

  2. Veldig fint å lese. Så fine svar Neema gir på spørsmål om Markus! Dere er utrolig gode rollemodeller for henne! Enig med Hege – så flink butikkdame! Det synes jeg var imponerende! Håper jeg kan lære av Neema, dere og den damen. Og håper je kan tørre å respondere og tro på et barn som forteller noe uventet og vondt! Takk for at du deler, Ingvild!

  3. Nei, det er neimen ikke lett – og helt sikkert ikke lett for de små heller å måtte forholde seg til andre mennesker og døden.
    Jeg mistet en liten gutt i august og min lille datter har -i likhet med din -mistet en lillebror. Det er tøft og utfordrende på alle vis.

    Oppdaget bloggen din først nå, men kommer nok til å titte innom av og til.
    Klem fra også englemamma.

    1. Så trist at dere også har mistet en lillebror. Det er ikke alltid lett å være storesøster til et barn som ikke er her lenger. Nå som vi har fått en lillesøster, tror jeg det er mye som er blitt lettere for eldstejenta vår.
      Har vært inne på bloggen din og lest, og det gjøre så vondt å se hva dere går gjennom. Det er fint at du deler, og det har hjulpet meg masse å få lufte litt tanker her på bloggen.
      Klem

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *