Fysikktime i heimen

”Mamma, kom og se!”, roper Neema henrykt. ”Det er fargerike prikker på veggen i stua”. Jeg kommer og spør om hun vet hvor prikkene kommer fra. Det vet hun ikke. Så jeg forklarer at når solstrålene går gjennom vinduet og treffer krystallkulene på lampa i taket, sender krystallene lysstrålene videre og når de treffer veggen blir de til fargerike prikker. Etter å ha gitt henne denne forklaringen, tenker jeg tilbake på fysikktimene på videregående og lurer på om det var en habil forklaring. Burde jeg kanskje ha innført begrepet ”reflekterer”? Det er jo det krystallkulene gjør, reflekterer sollyset. Mens jeg står og funderer litt på det, sier Neema fornøyd: ”Så de prikkene kommer fra Gud?” Jeg svarer bekreftende på det, mens vi forsker på hvordan prikkene på veggen beveger seg når vi flytter på lampa.

Hvem var det som sa at Gud ikke hadde noen plass i naturvitenskapen?

Å smile på jobb (og hjemme)

Da jeg sa ”hade” til jentene og Trond Erik 11. mars og dro på jobb, var jeg ikke spesielt fornøyd. Det er ikke det at jeg ikke liker jobben min, for det gjør jeg. Jeg trives veldig godt, men jeg hadde hatt det så fint i permisjonstiden og ville gjerne at den skulle vare litt lenger. Jeg hadde ikke savnet jobben min ett sekund, men storkost meg som hjemmeværende mamma.

Likevel hadde vi bestemt at Trond Erik skulle overta roret da. Han måtte jo ta ut sin del av permisjonen en gang, og hadde lyst til å gjøre det på våren. Det unnet jeg ham. Dessuten var det greit å få to inntekter igjen, nå som vi nettopp hadde flyttet til nytt hus og hadde en del utgifter. Og jeg gledet meg til en ting; å få penger inn på kontoen igjen, etter noen uker ulønnet permisjon. Objektivt sett var jeg fornøyd med valget vårt. Det gagnet familien, selv om jeg ikke var klar for det.

Å komme tilbake som lærer midt i et skoleår, er egentlig ikke å anbefale. Det var mye å sette seg inn i: Nye elever, nye årsplaner, nye lærerbøker, ukjente rutiner… De to første ukene var ganske kaotiske, men takket være gode og hjelpsomme kolleger og greie elever, gikk det seg til. Nå begynner jeg å ha kontroll.

Denne uka var vi i operaen og så Robin Hood sammen med mange andre 5. klasser i Oslo. Det var kjempestas! Dagen etter snakket vi om forestillingen og elevene skrev om det de hadde opplevd. Da var det en av elevene som spurte meg om hvorfor jeg smilte hele tiden. Jeg kontret med å spørre om han syntes jeg skulle kjefte mer, og fikk et unisont ”neei” fra klassen. Også spurte jeg om han ikke syntes det var hyggelig med en lærer som var blid og smilte. Jo da, han syntes det, men det var litt skummelt også. Da kjente jeg etter og merket at gliset virkelig satt klistret i ansiktet mitt. Jeg klarte ikke la være å smile. Kanskje var det fordi vi hadde hatt det så bra i operaen? Kanskje var det fordi jeg hadde hatt fire fine timer tidligere på dagen der jeg følte jeg virkelig hadde klart å lære elevene noe? Jeg hadde i alle fall hatt en fin natt uten mange avbrytelser forut for denne dagen, og det er jo nok til å være i godt humør. Dessuten skinte solen slik den har gjort i det siste og det var snart helg. Jeg hadde en fin dag, ingen tvil om, for så blid er jeg ikke alltid, selv om jeg etterstreber å være en blid (og streng) lærer.

Etterpå har jeg tenkt litt på det gliset. Jeg blir nok ofte glad av å være på jobb. Etter at Markus døde, husker jeg at jeg gledet meg til å komme tilbake på jobb igjen. Også har jeg tenkt på hva Trond Erik sa for mange år siden, etter at vi var gift og før vi fikk barn. Han klarte ikke å se for seg meg som en hjemmeværende kone, og jeg tror ikke han trodde jeg ville være særlig grei å bo sammen med dersom jeg skulle være hjemme hele dagen. Jeg var enig. I familien vår skulle vi jobbe begge to, men kanskje i litt reduserte stillinger. Det vi ikke tenkte på da, var at det å være hjemmeværende ikke betyr å være hjemme hele tiden. I permisjonstiden har Luna Marie og jeg stort sett vært på farten hele tiden. Det er så mange fine mammaer og babyer som har vært hjemme og som vi har kunnet henge med. Det livet kunne jeg gjerne ha tenkt meg et år eller to til, også ville jeg kanskje blitt lei og savnet jobben min.

Sånn tenkte jeg da jeg var hjemme med Neema også, før jeg innså at alle andre begynte i barnehagen da de var ett, og at det miljøet vi hadde hatt ikke ville være der til høsten. Dessuten trengte vi penger. Jeg er ingen fan av barnehage for ettåringer, så vi var heldige. Vi kjente en mamma som skulle være hjemme med sønnen sin, og som gjerne ville være dagmamma for Neema. Det endte med at hun passet Neema tre dager i uka, mens jeg jobbet, også var jeg hjemme med henne de to andre dagene. Neema hadde det helt supert hos den dagmammaen. Det er jeg fortsatt overbevist om, og jeg er så takknemlig for at hun fikk en sånn start på livet. Jeg er sikker på at det har vært med å forme henne til den flotte og trygge jenta hun er i dag. Også fikk jeg kommet meg ut og jobbet litt, og det var bra for meg og for økonomien. Det var et fint år.

Nå er vi der igjen, og vurderer hva vi skal gjøre til høsten. Jeg er fortsatt ikke fan av barnehage for ettåringer. Denne gangen tror jeg faktisk at vi kjenner flere som skal være hjemme med ettåringen sin, og vi kunne fått et fint miljø for Trond Erik eller meg og Luna Marie. Vi har sett på økonomien. Det er mulig å klare seg på en inntekt og kontantstøtte, men det blir stramt, veldig stramt. Vil vi det? Jeg er ikke sikker. Foreløpig vet vi ikke om noen som kunne vært aktuelle som dagmamma, men egentlig kunne jeg tenkt meg å kjøre samme opplegg en gang til; tre dager hos en flott dagmamma og to dager hjemme. Denne gangen tror jeg vi skulle delt på det og tatt en dag hjemme hver.

Det finnes to fine barnehager rett i nærheten her. Forhåpentligvis får Neema plass i en av dem, og kanskje Luna Marie også. Luna Marie skal uansett gå i barnehagen i flere år. Derfor er det intet mål å starte tidligst mulig, men det er et mål at hun skal få plass i en god barnehage de årene hun skal gå der. Jeg er ikke sikker på om jeg tør å si ifra meg en plass i en god barnehage.

Vi har sendt søknad om barnehageplass og foreløpig ikke fått svar. Det betyr at vi ikke fikk plass i første runde, men det kan godt hende vi får plass i neste runde. Før det svaret foreligger, kommer vi nok ikke til å ta et valg, men da må vi. Jeg trives på jobb, kanskje Trond Erik hadde rett i at det er best for meg, og derfor også best for familien, at jeg jobber ute. Men jeg trives hjemme også, stortrives faktisk.

Det blir i alle fall ikke 100 % jobb på meg til høsten. Sannsynligvis ikke på Trond Erik heller, men utover det har vi ikke konkludert ennå.

Hva tenker dere? Hvordan løser dere det når permisjonspengene tar slutt? Eller hvordan gjorde dere da dere hadde småbarn? Og til dere som ikke har barn ennå, hva tenker dere om problemstillingen?