Å smile på jobb (og hjemme)

Da jeg sa ”hade” til jentene og Trond Erik 11. mars og dro på jobb, var jeg ikke spesielt fornøyd. Det er ikke det at jeg ikke liker jobben min, for det gjør jeg. Jeg trives veldig godt, men jeg hadde hatt det så fint i permisjonstiden og ville gjerne at den skulle vare litt lenger. Jeg hadde ikke savnet jobben min ett sekund, men storkost meg som hjemmeværende mamma.

Likevel hadde vi bestemt at Trond Erik skulle overta roret da. Han måtte jo ta ut sin del av permisjonen en gang, og hadde lyst til å gjøre det på våren. Det unnet jeg ham. Dessuten var det greit å få to inntekter igjen, nå som vi nettopp hadde flyttet til nytt hus og hadde en del utgifter. Og jeg gledet meg til en ting; å få penger inn på kontoen igjen, etter noen uker ulønnet permisjon. Objektivt sett var jeg fornøyd med valget vårt. Det gagnet familien, selv om jeg ikke var klar for det.

Å komme tilbake som lærer midt i et skoleår, er egentlig ikke å anbefale. Det var mye å sette seg inn i: Nye elever, nye årsplaner, nye lærerbøker, ukjente rutiner… De to første ukene var ganske kaotiske, men takket være gode og hjelpsomme kolleger og greie elever, gikk det seg til. Nå begynner jeg å ha kontroll.

Denne uka var vi i operaen og så Robin Hood sammen med mange andre 5. klasser i Oslo. Det var kjempestas! Dagen etter snakket vi om forestillingen og elevene skrev om det de hadde opplevd. Da var det en av elevene som spurte meg om hvorfor jeg smilte hele tiden. Jeg kontret med å spørre om han syntes jeg skulle kjefte mer, og fikk et unisont ”neei” fra klassen. Også spurte jeg om han ikke syntes det var hyggelig med en lærer som var blid og smilte. Jo da, han syntes det, men det var litt skummelt også. Da kjente jeg etter og merket at gliset virkelig satt klistret i ansiktet mitt. Jeg klarte ikke la være å smile. Kanskje var det fordi vi hadde hatt det så bra i operaen? Kanskje var det fordi jeg hadde hatt fire fine timer tidligere på dagen der jeg følte jeg virkelig hadde klart å lære elevene noe? Jeg hadde i alle fall hatt en fin natt uten mange avbrytelser forut for denne dagen, og det er jo nok til å være i godt humør. Dessuten skinte solen slik den har gjort i det siste og det var snart helg. Jeg hadde en fin dag, ingen tvil om, for så blid er jeg ikke alltid, selv om jeg etterstreber å være en blid (og streng) lærer.

Etterpå har jeg tenkt litt på det gliset. Jeg blir nok ofte glad av å være på jobb. Etter at Markus døde, husker jeg at jeg gledet meg til å komme tilbake på jobb igjen. Også har jeg tenkt på hva Trond Erik sa for mange år siden, etter at vi var gift og før vi fikk barn. Han klarte ikke å se for seg meg som en hjemmeværende kone, og jeg tror ikke han trodde jeg ville være særlig grei å bo sammen med dersom jeg skulle være hjemme hele dagen. Jeg var enig. I familien vår skulle vi jobbe begge to, men kanskje i litt reduserte stillinger. Det vi ikke tenkte på da, var at det å være hjemmeværende ikke betyr å være hjemme hele tiden. I permisjonstiden har Luna Marie og jeg stort sett vært på farten hele tiden. Det er så mange fine mammaer og babyer som har vært hjemme og som vi har kunnet henge med. Det livet kunne jeg gjerne ha tenkt meg et år eller to til, også ville jeg kanskje blitt lei og savnet jobben min.

Sånn tenkte jeg da jeg var hjemme med Neema også, før jeg innså at alle andre begynte i barnehagen da de var ett, og at det miljøet vi hadde hatt ikke ville være der til høsten. Dessuten trengte vi penger. Jeg er ingen fan av barnehage for ettåringer, så vi var heldige. Vi kjente en mamma som skulle være hjemme med sønnen sin, og som gjerne ville være dagmamma for Neema. Det endte med at hun passet Neema tre dager i uka, mens jeg jobbet, også var jeg hjemme med henne de to andre dagene. Neema hadde det helt supert hos den dagmammaen. Det er jeg fortsatt overbevist om, og jeg er så takknemlig for at hun fikk en sånn start på livet. Jeg er sikker på at det har vært med å forme henne til den flotte og trygge jenta hun er i dag. Også fikk jeg kommet meg ut og jobbet litt, og det var bra for meg og for økonomien. Det var et fint år.

Nå er vi der igjen, og vurderer hva vi skal gjøre til høsten. Jeg er fortsatt ikke fan av barnehage for ettåringer. Denne gangen tror jeg faktisk at vi kjenner flere som skal være hjemme med ettåringen sin, og vi kunne fått et fint miljø for Trond Erik eller meg og Luna Marie. Vi har sett på økonomien. Det er mulig å klare seg på en inntekt og kontantstøtte, men det blir stramt, veldig stramt. Vil vi det? Jeg er ikke sikker. Foreløpig vet vi ikke om noen som kunne vært aktuelle som dagmamma, men egentlig kunne jeg tenkt meg å kjøre samme opplegg en gang til; tre dager hos en flott dagmamma og to dager hjemme. Denne gangen tror jeg vi skulle delt på det og tatt en dag hjemme hver.

Det finnes to fine barnehager rett i nærheten her. Forhåpentligvis får Neema plass i en av dem, og kanskje Luna Marie også. Luna Marie skal uansett gå i barnehagen i flere år. Derfor er det intet mål å starte tidligst mulig, men det er et mål at hun skal få plass i en god barnehage de årene hun skal gå der. Jeg er ikke sikker på om jeg tør å si ifra meg en plass i en god barnehage.

Vi har sendt søknad om barnehageplass og foreløpig ikke fått svar. Det betyr at vi ikke fikk plass i første runde, men det kan godt hende vi får plass i neste runde. Før det svaret foreligger, kommer vi nok ikke til å ta et valg, men da må vi. Jeg trives på jobb, kanskje Trond Erik hadde rett i at det er best for meg, og derfor også best for familien, at jeg jobber ute. Men jeg trives hjemme også, stortrives faktisk.

Det blir i alle fall ikke 100 % jobb på meg til høsten. Sannsynligvis ikke på Trond Erik heller, men utover det har vi ikke konkludert ennå.

Hva tenker dere? Hvordan løser dere det når permisjonspengene tar slutt? Eller hvordan gjorde dere da dere hadde småbarn? Og til dere som ikke har barn ennå, hva tenker dere om problemstillingen?

8 kommentarer til «Å smile på jobb (og hjemme)»

  1. Hei Ingvild!
    Et interesant innlegg. Du spør både hva vi som ikke har barn ennå tenker og hva de som har barn tenker. Jeg vil svare ut i fra min erfaring som pedagog på småbarnsavdeling og ut i fra at jeg opplever at debatten rundt ettåringer i barnehagen blir veldig svart-hvit. Jeg har sett en reportasje på tv 2 om ettåringer i barnehagen. I den reportasjen kom det frem at ett- åringer har for høyt kortisol nivå. Men dette ut fra at barnet ble utsatt for en ukjent voksen, noe som det skjer mindre av i barnehagen. I en god barnehage, der de har kunnskap om ett- åringer, der de hele tiden tenker til barnets beste så Luna Marie har de bedre i en barnehage en hos en dagmamma som ikke nødvendigvis har den kunnskapen. Jeg sier ikke dermed at Neema ikke hadde det bra hos dagmamma, men jeg slår et slag for en god småbarnsavdeling. En god småbarnsavdeling er etter min mening bygd på kunnskap,stabile og tilstedeværende voksne, voksne som ikke aviser barns gråt, men trøster og heller forteller dem gjerne ved hjelp av bilder hva som skjer og når mamma kommer og henter. Voksne som skjermer barna inn i mindre grupper og tenker at ett- åringer også har mye å lære oss og forteller oss mye via kroppspråket sitt:)
    Dette ble et langt innlegg, men fikk lyst å bidra med mine synspunkter og erfaringer:)
    Klem fra Gunnlaug

    1. Jeg ser at det ble litt usammenhengende og noen skrivefeil her:) men håper likevel du forstår hva jeg prøver å få frem:)

      1. Tusen takk for en lang og fin kommentar, Gunnlaug:) Jeg er enig i at på en god småbarnsavdeling, har ettåringene det bra. Hadde jeg visst om en sånn i nærheten her og fått plass, hadde jeg ikke hatt noen problemer med å sende Luna Marie dit (men ikke fem dager i uken). Problemet er bare at slike barnehager ikke vokser på trær. Etter min mening er de fleste norske barnehager helt ok, men det er langt mellom de virkelige gode.

        Vi var veldig heldige med dagmammaen til Neema. Hun og Neema hadde kjempegod kjemi, og hun hadde bare Neema og sønnen sin å passe på. Altså en voksen på to barn. Dessuten var hun lærer og hadde dermed også en god pedagogisk ballast. Så heldige blir vi neppe en gang til.

        Da jeg hadde postet dette innlegget, tenkte jeg faktisk at jeg fikk lyst til å følge opp med en nytt ett, om dagmamma kontra barnehage. Kommentaren fra deg gir meg enda mer lyst til å skrive det. Kanskje får jeg gjort det i løpet av uka.

        Jeg skjønner godt at du er lei av all den negative omtalen av ettåringer i barnehage, og jeg vet at du og mange andre gjør en fantastisk jobb i barnehagene. Fortsett med det!

        Klem Ingvild

        1. Gleder meg til å lese om dagmamma, kontra barnehage. Det er godt du er en bevisst mor og det trengs mer kunnskap og bevissthet rundt det å ha ett-åringer i barnehage. Jeg ønsker meg mange foreldre som tørr å si i fra og som er bevisste i forhold at voksne er tilstedeværende, noe jeg synes er det aller viktigste for barna:)

  2. Hei Ingvild! Dette har jeg mange tanker om, flere enn jeg kan skrive i en kort kommentar… Men jeg er glad for å høre at dere er så bevisste, og nøye tenker gjennom hvilke alternativ dere har. Visst blir det stramt økonomisk om dere velger å være hjemme et år til med Luna Marie. Men kanskje er det verdt å gi det en sjanse? Vår erfaring er at man kan klare seg på mye mindre enn man tror, i alle fall om man vet at det bare er for en kortere periode som et år eller to. Vi har aldri angret på at vi valgte (og fortsatt velger) å være hjemme med barna. Den tiden med dem er så verdifull! Vi er helt overbevist om at den beste løsningen for oss er å gi barna (og oss selv!) så mye tid som mulig. God økonomi kan vi (evt) streve etter senere når vårt nærvær ikke lenger er like viktig for våre barn.

    Men jeg vet at det finnes mange gode grunner til å velge annerledes. Vi er forskjellige. Barn er forskjellige, voksne er forskjellige og familier er derfor forskjellige. Det som passer en familie passer ikke alle familier. Lytt til magefølelsen og kjenn etter hva du og dere vil, hva som er samlet best for hele familien! Og ta det med i bønn til Han som har omsorg for oss alle.

    Lykke til! Klem fra Ailen

    1. Tusen takk for en fin kommentar Ailen:) Jeg forstår godt at dere er fornøyd med å ha valgt å være hjemme med barna. Er spent på hva vi ender opp med. Å kjenne på magefølelsen og å ta det med i bønn, er en god strategi! Takk for at du minnet meg på det. Klem

  3. Kom visst litt sent inn i denne debatten, men kunne skrevet nøyaktig det samme som Ailen over her! Klem til dere – Neema og Luna Marie er heldige som har dere som foreldre!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *