4 år

Kanskje var det derfor forkjølelsen kom denne uka og beit seg ordentlig fast slik at jeg ikke kom meg på jobb i dag, selv om jeg gjerne skulle vært der siste dag før høstferien? Fordi kroppen husker. Fordi kroppen skjønte at jeg trengte pause. Kanskje skyldes ikke hodepinen tette bihuler, men alt for mange tanker?

Ikke det at høsten har vært så ekstremt travel. Den har egentlig vært veldig fin – på mange måter. Men det har ikke vært mye rom for å sette seg ned, reflektere og mimre. På kalenderen har jeg sett at vi har nærmet oss den 26. september. De gule og røde bladene, den klare luften og den nydelige høstsolen har også minnet meg på det.

I dag skulle Markus fylt fire år.

Minnene blekner. Sorgen er ikke lenger like overmannende. Likevel, tapet er fortsatt like stort, og det kommer det alltid til å være.

Vi er bra heldige som har disse to fine jentene.
Vi er bra heldige som har disse to fine jentene.


Trond Erik hentet jentene i dag, og tok dem med på senteret for å kjøpe noe å sette på graven. Da de kom hjemom for å hente meg, satt de med hver sin pyntepinne i hånden. Jeg satte meg inn i bilen, og hjertet smeltet litt og smilet kom fram da jeg hørte Luna Marie synge: «Hapi bøsday to yu, Majkus.»
Vel fremme på graven stupte hun kråke i gresset og stjal pynt fra de andre gravene. Neema hadde sitt fulle hyre med å passe henne mens Trond Erik og jeg stelte graven. Jeg blir alltid litt tilfreds og glad når vi reiser derifra etter å ha gjort det fint, og samtidig er det så sårt. Vi skulle så veldig gjerne sluppet å ha den graven å gå til.

Vi skulle vært én til her hjemme. Vi skulle hatt en gutt i midten – en bror, sønn, fetter, nevø, barnebarn, lekekamerat… Han reiste til himmelen alt for tidlig.

I omgangskretsen vår finnes det opptil flere fire år gamle gutter. Det er ikke alltid jeg tenker på det, men rett som det er slår det meg: Hvem ville Markus vært her? Hvem ville han lignet på? Hvem ville han lekt med? Hvordan ville han oppført seg? Ja, hvordan ville Markus ha vært som fireåring?

Vi fikk aldri blitt ordentlig kjent med han, selv om han ga meg et inntrykk gjennom livet i magen og den lille halvtimen vi fikk med han utenfor. Jeg tror han ville vært aktiv, og samtidig avbalansert og rolig. Jeg føler på meg at han ville vært en trygg og fornøyd gutt, og jeg er rimelig sikker på at han fortsatt ville vært ordentlig pen. Men hvordan ville språket hans vært? Ville han hatt et like stort formidlingsbehov og vært like flink til å fortelle som søstrene sine?  Hvordan ville han klart seg når han skulle ha begynt på skolen om et par år? Hvor sosial ville han ha vært? Måtte vi ha vært kjempestrenge for å få han til å gjøre noe annet enn å sitte foran skjermen? Ville han vært en omsorgsfull storebror, en morsom lillebror?

Det er så mange spørsmål og det finnes ingen svar. Å leve med tapet er vanskelig. Døden er så ugjenkallelig. Det er ingenting vi kan gjøre for at tapet skal bli mindre. Vi har akseptert, innsett at vi alltid vil være en for lite i familien vår. Vi prøver å ta vare på minnene og snakker om Markus når det passer, og av og til når det ikke passer. Og for all del, vi har det fint vi fire – tidvis kjempefint. Men vi savner, og akkurat i dag savner vi veldig.