Barnevogn

I ettermiddag skulle Neema og jeg en tur på senteret. Så da jeg gikk for å hente henne i barnehagen, trillet jeg en tom barnevogn. Det har jeg gjort flere ganger før også, men i dag slo det meg veldig. Den barnevogna skulle ikke vært tom! Markus skulle ha ligget oppi den, og nå skulle han ha vært så stor at han ikke lå i bagen lenger, men i sportsvogna. Oppi den vogna som jeg trillet, som Neema fortsatt bruker og er veldig glad i, skulle det ha ligget en liten guttebaby som nettopp var blitt for stor til å ligge i bagen sin. Han skulle hatt på seg en nydelig hjemmestrikket ulldress med matchende lue, og over seg skulle han hatt det ullpleddet som ligger i kista. Det skulle vært en nydelig vår full av deilige trilleturer. Det skulle vært en vår full av cafébesøk, og på senteret skulle jeg ikke bare ha sett etter jenteklær i størrelse 98, men også gutteklær i størrelse 74. Jeg skulle vært glad og full av overskudd og kjent meg som verdens heldigste tobarnsmamma.

I stedet kjemper jeg meg gjennom hverdagene og teller ned til feriene. Mai blir en hard måned i år. Ingen fridager, bortsett fra 17.mai, og den kan vel knapt regnes som en fridag. Juni blir fin, med både himmelfarten og pinse. Så er det en lang sommerferie, og når skolen starten igjen, sånn godt ut i august en gang, håper jeg at alt er blitt litt bedre. Men det har nok ikke det, for da er det bare en måned igjen til Markus skulle blitt ett år…  Neste sommer kanskje, da vil livet kanskje kjennes fint ut igjen. Da vil jeg kanskje gå på trilletur med baby igjen også.

Tidlig ultralyd

De siste ukene har det pågått en debatt om innføring av tidlig ultralyd for alle gravide. Den 23. mars presterte Magne Horn å skrive følgende i Dagsavisen: ” Det mest overbevisende argumentet fra fostermedisinerne er at man ved tidlig UL kan påvise misdannelser uforenlig med liv, som uansett vil føre til senabort eller dødfødsel. Det er lett å se helsegevinsten i at kvinnen slik kan få utført en tidligere og mer skånsom abort – men livreddende er det ikke.”

Nei, livreddende er det ikke, men er det så lett å se helsegevinsten i det? Jeg syns ikke det. Det syns ikke Siri heller, en mamma jeg har blitt kjent med som også valgte å bære fram barnet sitt, og hun har skrevet et veldig bra debattinnlegg som sto på trykk i Dagsavisen i går. Det kan også leses på bloggen hennes på www.evykristine.com

Jeg blir ganske provosert når folk hevder at det å ta en tidlig abort er en enklere og bedre løsning enn å bære fram, når man venter et dødssykt barn. For noen kvinner er det kanskje det, men for mange av oss er det faktisk ikke det. Jeg har fortsatt til gode å høre om kvinner som har valgt å bære fram og som har angret på det valget, men det er mange som syns det er vanskelig å leve med at de valgte abort.

Hva magisk er det som skjer i uke 12 av svangerskapet? Riktignok er de fleste gravide lettet når de har kommet så langt, fordi sjansen for spontanabort er betydelig redusert, men utover det går det jo ingen logisk grense her. Jeg klarer ikke helt å se verken den prinsipielle eller følelsesmessige forskjellen mellom å velge bort barnet sitt i uke 12 og i uke 20. Som mor vil jeg uansett ha valgt dødsdagen til mitt eget barn, selv om selve abortinngrepet ville vært mindre smertefullt i uke 12. Babyen vil selvfølgelig også være mindre i uke 12, men det er like fullt en baby med et hjerte som slår.

Da jeg gikk gravid med Neema i Mali, var vi på ultralyd i uke 11. Jeg kan ikke huske at vi reflekterte veldig over det valget, vi fulgte vel bare prosedyrene for ”de rike” i landet. Jeg var vel litt bekymret for at legen skulle finne noe galt med barnet, men jeg tror ikke jeg regnet med at det var så mye de kunne oppdage så tidlig. Det jeg derimot husker at jeg var bekymret for, var at hun ikke skulle finne noen baby i det hele tatt. Selv om jeg både hadde testet positivt på graviditetstesten og ikke hatt mensen på tre måneder, var det på en måte for godt til å være sant at jeg faktisk hadde en baby i magen. Men selvfølgelig hadde jeg det, og det var fantastisk å se henne slå salto og turne inni magen min. For Trond Erik var ultralyden kanskje enda viktigere. Han fikk et helt annet forhold til babyen og graviditeten min etter det.

Da jeg ble gravid med Markus, vurderte jeg å ta en tidlig, privat ultralyd, men jeg følte ikke behov for det. Jeg regnet med at alt var i orden, og om det ikke skulle være det, ville det ikke hjelpe noe å vite det så tidlig. Man får jo ikke gjort noe på det tidspunktet uansett. Dessuten skulle jeg på ultralyd 2. juni. Det var ikke så lenge til. Og bare så det er sagt, det var ikke økonomien som hindret oss i å ta en ekstra ultralyd. Den tusenlappen hadde vi, og den tusenlappen har de aller fleste i Norge. Så økonomiargumentet holder ikke mål. Da får man heller sponse de få som ikke har råd.

Men hadde vi blitt tilbudt tidlig ultralyd som en del av svangerskapsomsorgen, er jeg ganske sikker på at vi hadde benyttet oss av det. Vi gjorde jo det med Neema i Mali. Den dødsdommen som Markus fikk på ultralyden i uke 18, ville han nok ikke fått i uke 12. Sannsynligvis ville alt sett bra ut da, men om dødsdommen hadde kommet så tidlig, tror jeg ikke det ville vært enklere å ta abort. Tvert imot tror jeg faktisk det ville vært vanskeligere, fordi usikkerheten knyttet til funnene ville vært større. Vi stilte oss jo spørsmålet i uke 18. Kunne legene være helt sikre? Det spørsmålet ville vi i enda større grad stilt i uke 12.

Selv om vi visste at Markus kom til å dø, var det godt å følge han på mange ultralyder gjennom svangerskapet. Selv om det var trist, var det på en måte godt å se at det gikk slik som legen hadde forutsett. Det var helt tomt for fostervann i uke 20, og det kom ingenting i uke 25 eller 30 heller. Han vokste og utviklet seg fint gjennom hele svangerskapet, og det var godt å se at han utviklet seg normalt og at han hadde det bra. Det var bare lungene og nyrene som ikke hadde de livsvilkårene de trengte. Å kjenne sparkene og se at magen vokste, var også utrolig fint. Alt dette hadde jeg ikke opplevd om jeg hadde tatt abort i uke 20, og jeg hadde i alle fall ikke opplevd det om jeg hadde tatt abort i uke 12.

Når, jeg er redd det er et spørsmål om ”når” og ikke ”hvis”, tidlig ultralyd blir innført, tror jeg abortpresset på fostre som ikke er friske, vil være enda større enn det er i dag. Det er jo så tidlig, at da kan det vel ikke være så vanskelig å ta abort? Etter en så tidlig abort vil man dessuten raskt kunne bli gravid med et nytt barn igjen. For noen virker det kanskje så enkelt, men det er det ikke, og det burde man forstå selv om man ikke har opplevd det selv. Men jeg frykter, og den frykten er nok dessverre ikke ubegrunnet, at enda flere kvinner enn i dag vil føle seg presset til å ta abort når ting blir oppdaget allerede i uke 12. Derfor er det kjempeviktig at holdninger på dette område endres, særlig hos helsepersonell, før man innfører tidlig ultralyd for alle gravide. Det bekymrer meg at vi har fått et samfunn der det ”naturlige” er å kvitte seg med den lille i magen dersom det oppdages en form for avvik. At det er vi som velger å la naturen gå sin gang, vi som velger å la barnet vårt leve så lenge som mulig, som må stå opp og forsvare valget vårt.

Å miste barnet sitt, uansett om det er spontanabort, dødfødsel, sykdom eller ulykke, er kjempetrist, men å velge bort sitt eget barn er noe helt annet, selv om babyen er syk og det skjer før magen er synlig.

Et halvt år

Lørdag skulle Markus blitt seks måneder. Han skulle ha vært en våken baby som jeg kommuniserte masse med og som smilte og bablet, han skulle begynt å spise noe mer enn morsmelk, jeg skulle ha kjøpt klær til han i str. 74, han skulle ikke sovet hele tiden lenger og kanskje hadde han begynt å sove hele natta. Jeg skulle begynt å glede meg til han kunne sitte selv, til han kunne åle seg fram på gulvet, til han kunne krabbe. Også skulle jeg begynt å bekymre meg for hva vi skulle gjøre når permisjonstiden var over. Skulle jeg vært hjemme noen måneder ekstra? Hadde vi funnet en løsning der noen kunne passe han litt, så jeg kunne jobbet 50 %?

Den bekymringen skulle jeg tatt på strak arm. Vi skulle klart oss på én inntekt resten av livet, om vi bare hadde fått beholde Markus her hos oss. De aller fleste problemer i livet blir små når man har mistet et barn.

Et halvt år har vi levd med sorgen, eller egentlig har vi levd med den enda lenger, siden ultralyden. Likevel var det først etter at han døde, at den virkelig rammet oss. Før det var han jo tross alt her, selv om vi visste det ikke ville vare.

Et halvt år – høsten ble til vinter, vi feiret jul og gikk gjennom en lang vinter, vinteren ble til vår. Det er deilig med lysere dager. Jeg blir glad når jeg kommer hjem fra jobb og ser at sola lyser opp stua – selv om det minner meg om vinduene som burde vært vasket for lenge siden. Det er mye som burde vært gjort. Gravidklærne mine ligger fortsatt i skapet. Det er jo ikke sikkert det er så lenge til jeg trenger dem igjen…  Tanken på et nytt svangerskap skremmer vettet av meg. Samtidig ønsker vi oss flere barn, eller i alle fall et barn til. Det kommer nok til å gå bra. Det gjør som regel det.

Forrige gang gjorde det ikke det. Det gikk så galt som det kunne gå. Den nydelige lille gutten min er ikke her. For noen dager siden skulle han blitt et halvt år. Han ble bare en halv time.

Barcelona

I morgen reiser Hanne, Hege, Neema og jeg til Barcelona. Hanne er Neemas kusine og store forbilde. Hun blir straks fem år. Vi gleder oss skikkelig til turen alle fire, og det ligger an til en ordentlig jentetur med shopping, caféliv, strandliv (dog uten bading), avslapning og kanskje et par attraksjoner.

Det er sjelden jeg har gledet meg så mye til en ferie som det jeg gjør nå, og jeg tror det er sjelden jeg har trengt en ferie så mye som jeg gjør akkurat nå. Om seks dager er det et halvt år siden Markus ble født og døde. Det har vært et tøft halvår. Nå skal det bli deilig med en pause fra hverdagen.  Jeg håper noen dager i Barcelona skal gjøre godt for både kropp og sinn.

Forkjølet, igjen

Jeg husker fenomenet godt fra da vi bodde i Mali. Det var i de periodene vi var mest slitne at vi også ble sjuke. Det illustreres godt med noen av kollegene mine som alltid fikk malaria i mai – da varmen var på sitt verste og myggen nesten fraværende.

Etter at Markus døde har jeg hatt alt for mange runder med forkjølelse og influensa.  Det kjennes som om kroppen min er mottakersentral for alle bakterier og virus som befinner seg i nærheten. Immunforsvaret mitt er visst ikke hva det engang var.  Akkurat nå sliter jeg med en skikkelig vond hals, men det var ingenting å gjøre og bare å ta tiden til hjelp, sa legen i dag. Jaja, jeg trøster meg med at paracet døyver smerten og at jeg bor i en del av verden hvor jeg både har tilgang på paracet og råd til å kjøpe det…

Jeg er så lei av å være sliten, halvsjuk og ordentlig sjuk. Jeg savner meg selv. Jeg savner den glade og sprudlende jenta som ofte var full av energi, som gladelig tok initiativ, som bare var sliten av og til og som tålte en forkjølelse i ny og ne.

Langt inni meg ligger hun gjemt, som en perle jeg må ta godt vare på. En dag vil hun komme til overflaten igjen. Kanskje vakrere enn noen gang?

– Gud er heldig,

kom det spontant fra Neema en kveld vi ba aftenbønn. ”Hvorfor er han det?” spurte jeg. ”Fordi han passer på Markus” svarte hun. Kan det sies vakrere av en storesøster på to og et halvt år som har mistet lillebroren sin?

Jeg tror det er fullt mulig å komme seg helskinnet gjennom tapet av et barn, selv om man ikke tror på Gud, men for oss gjør det sorgen litt mindre uutholdelig å få lov til å tro at gutten vår er hos Jesus. Vi lurer ikke på om Markus har det bra. Han har det bra. Kusinen hans kunne også forsikre oss om det, Gud hadde fortalt henne at Markus har det så bra som det går an. Så er det selvfølgelig mange andre ting jeg lurer på, som f.eks: Vokser han, eller vil han alltid være en baby? Hva bedriver han dagene med? Hva spiser han? Hva slags klær har han på seg? Osv. Men den grunnleggende tryggheten på at han har det bra, den har jeg, og det er det aller aller viktigste.

Å kunne formidle denne tryggheten til Neema, med full integritet, er et privilegium. For henne er det den naturligste ting i verden at Gud passer på Markus.

3-mila i Kollen

Kvart over ti i dag, satte vi oss på banen. Med ull innerst, kakao og flagg i sekken, tålmodighet, pågangsmot og forventning i toppen, håpet vi å rekke fram til Frognerseteren før 3-mila var over. Det gikk over all forventning. Rett over tolv var vi framme.

Trond Erik håpet å få se et glimt av jentene i aksjon, jeg ønsket først og fremst å oppleve stemningen og Neema visste vel ikke hva hun gikk til. Vi håpet hun ville få en av skikkelig god opplevelse. De overdriver ikke på tv når de sier at stemningen i Kollen er fantastisk. Det var utrolig gøy å være der. I det nydelige vårværet koste vi oss alle tre. Da rennet var over og ”Seier’n er vår” runget, var det ingen grunn til å dra hjem. Vi, som alle andre vi traff på i dag, var storfornøyde.

På vei hjem hoppet vi av på National og gikk oppover Karl Johan. Da Neema, sittende i mei-tai på ryggen til Trond Erik, spurte etter flagget for å vifte med det, tenkte jeg fornøyd at vi var godt i gang med å gi den nydelige, lille datteren vår en norsk identitet. Så gikk tankene til elevene mine. Jeg jobber på en skole hvor 98 % av elevene er minoritetsspråklige, men langt over brorparten er født i Norge og norske. Hvor mange av dem har vært i Kollen den siste uka? Hva gjøres for at de skal få en norsk identitet? Og plutselig kjentes jobben min som lærer på den skolen viktigere og vanskeligere ut enn noen gang.

Vel hjemme koste vi oss med taco og så på VM-kveld. Vi var alle enige om at vi hadde hatt en super dag. Da tv-sendingen var over, kjentes alt litt tomt, og savnet etter Markus, som nesten hadde vært fraværende hele dagen, ble brått veldig sterkt. Likevel tenkte jeg, og tenker fortsatt, jeg er heldig. Jeg har en fantastisk familie. Livet er egentlig ganske godt.

I fjor på denne tiden…

…hadde jeg nettopp tatt en positiv graviditetstest og gledet meg til å bli tobarnsmamma.

Så har vi altså kommet dit. Det er et år siden historien til Markus begynte. Et år siden vi glade og forventningsfulle så fram til familieforøkelse. Våren i fjor var fantastisk. Magen vokste, jeg kjente tidlig de første sparkene og alt så ut til å være i skjønneste orden. Men det var det ikke…

2. juni, på rutineultralyd i uke 18, kom sjokket. Den lille nydelige babyen vi ventet, som legene antok var en gutt, ville ikke kunne leve utenfor magen min.

Resten av historien er lang og komplisert, fylt av glede, sorg, etiske valg, sjokk, takknemlighet, støtte, motstand, etc. Listen kan gjøres uendelig lang. Det er historien om et ønsket barn som ikke hadde livets rett, men som likevel fikk leve til han døde en naturlig død på mammas bryst, en halvtime etter fødselen.

Bruddstykker av historien kan du lese i bloggen her, og flere bruddstykker vil komme etter hvert. Jeg har som mål å en eller annen gang få skrevet ned hele historien samlet, men det kan ta sin tid. Akkurat nå orker jeg ikke skrive mer.

Åpenhet

For en liten stund siden var jeg på besøk hos en venninne. Hun fortalte at hun hadde en kollega som hadde ventet tvillinger og som hadde vært nødt til (?) å ta abort sent i svangerskapet. Noe mer visste hun ikke. Etter svangerskapsavbruddet hadde kollegaen vært sykemeldt lenge uten å ha kontakt med arbeidsplassen, og da hun etter hvert var tilbake på jobb, hadde hun ikke hilst på noen, bare sett ned i gulvet og gått rett inn på kontoret sitt.

Forhåpentligvis hadde denne kvinnen andre miljøer hvor hun var mer åpen. Kanskje var det forhold på arbeidsplassen som gjorde at hun ikke ville åpne seg der.

Likevel føler jeg at jeg er denne kvinnens rake motsetning. Bare noen dager etter den første ultralyden med Markus, ble jobben informert, og siden har vi hatt en god dialog. Familie og venner ble også informert. Jeg orket ikke ta så mange telefoner selv, så Trond Erik tok noen, også tok søsteren min en del. Vi sendte litt sms og mail. Jungeltelegrafen gjorde også en god jobb, selv om vi skulle ønske den hadde gjort en enda bedre jobb i enkelte miljøer. Vi ville at menneskene rundt oss skulle vite hva som var i gjære, men det var tøft å fortelle det selv.

Når folk visste hvordan situasjonen var, var det godt å snakke om det. Vi fortalte hvordan vi opplevde ting, kom med de faktaopplysningene vi hadde, og med noen få, utvalgte, ”diskuterte” vi abortspørsmålet. Heldigvis konkluderte vi med at vi ville bære fram Markus. Jeg tror mange av våre nærmeste trakk et lettelsens sukk da de forstod at det bar den veien. De så klarere enn oss, at det var den beste løsningen, men jeg tror de hadde støttet oss om vi hadde valgt motsatt også. Selv om svangerskapet til tider var veldig tøft, angret jeg ikke en dag på at Markus fortsatt var i magen min. Da han ble født, ble jeg overveldet av lykke, og jeg var så uendelig glad for at vi hadde valgt å la naturen gå sin gang. Jeg kunne gått gravid i mange, mange måneder til bare for å oppleve den lille halvtimen vi fikk med han. I ettertid har jeg tenkt at jeg håper at noen av våre nærmeste hadde våget å ta til motmæle, før det var for sent, om vi hadde konkludert med abort. Er det ikke det man har venner til? I en presset situasjon, er man ikke alltid i stand til å se sitt eget beste.

Etter at Markus døde, begynte jeg å skrive blogg. Egentlig hadde jeg lyst til å begynne under svangerskapet, men jeg hadde ikke energi til det. Nå deler jeg en del av våre opplevelser med Markus med hele verden, eller i alle fall med den norsktalende delen av den. Det kjennes godt. Jeg vil fortelle om han. Også håper jeg at jeg har nok selvsensur til at jeg ikke skriver noe jeg angrer alt for mye på i ettertid.

Trond Erik og jeg er begge åpne personer, og vi har faktisk opplevd at åpenhet ikke alltid lønner seg. Likevel var det aldri et alternativ for oss å velge taushet når vi forstod at alt ikke var som det skulle med den lille i magen. Når det gjelder Markus og alt som har med han å gjøre, har vi utelukkende positive erfaringer med det å være åpne. Det handler om å våge for å vinne. Vi kan ikke forvente empati uten å dele av vår smerte.

Sorggruppe

I går var Trond Erik og jeg på sorggruppe for første gang. Det var en fin opplevelse. Gruppen ble ledet av to erfarne og dyktige sykepleiere fra nyfødt-intensiven, også var vi fire par som alle har opplevd å miste barnet vårt kort tid etter fødselen. Det var mange flotte folk som jeg gleder meg til å bli bedre kjent med.

Da vi kom hjem, slet jeg med å sove. I løpet av natten konkluderte jeg med at det er mange tanker som skal tenkes mange, mange ganger til, og som sikkert aldri kommer til å bli helt ferdig kvernet. Natten ga meg også ideen til tre-fire blogger, men det gjenstår å se om de noen gang kommer til å bli skrevet. Generelt finnes det flere blogger i hodet mitt enn på hjemmesiden min.

Uansett, det er deilig å tilhøre en sorggruppe og jeg tror vi vil kunne hjelpe hverandre gjennom tøffe tak i tiden som kommer.