Markus sin historie

Da Neema hadde rundet året, fant vi ut at vi gjerne ville ha et barn til. Etter noen måneder, nærmere bestemt i februar 2010, var nummer to på vei. Det var deilig å være gravid igjen og jeg gledet meg til å bli tobarnsmamma. Formen var fin og alt kjentes bra ut. Jeg følte ikke noe behov for å ta en tidlig ultralyd. I uke 14 kjente jeg liv, og jeg senket skuldrene enda mer. Jeg visste det var et godt tegn.

Både Trond Erik og jeg så fram til ultralyden 2. juni. Det var en nydelig forsommerdag, og glade og forventningsfulle møttes vi på Ullevål og gikk inn til jordmoren. Svangerskapet var da kommet til uke 18. Jordmoren så raskt at alt ikke var som det skulle, men ville ikke si så mye. Vi fikk time hos spesialist et par timer senere. Å komme inn til han, var som å komme inn for å få svaret etter en muntlig eksamen, bare tusen ganger verre. Han fortalte at babyen vår ikke ville kunne leve opp. Det var en stor cyste (væskeansamling) i blæren fordi en blokade i urinveiene gjorde at babyen vår ikke klarte å tisse. Dette hadde allerede ført til at det var svært lite fostervann. Uken etterpå var vi tilbake på Ullevål, og da hadde nyrene sluttet å fungere. I uke 20 var det helt tomt for fostervann. Dermed fikk ikke lungene utviklet seg videre.

Legene klarte aldri å se på UL hvilket kjønn babyen hadde, men sannsynligheten for at det var en gutt, var over 95%. Vi ga han navnet Markus, og etter hvert ble det Markus Alexander.

Allerede under den første ultralyden, innså vi alvoret. Babyen vår kom til å dø. Skulle vi da ta abort, selv om det i utgangspunktet var helt uaktuelt for oss? Det var et vanskelig valg, og vi brukte et par uker på å ta den endelige avgjørelsen. Underveis i prosessen ble ting klarere og klarere. Vi ønsket ikke å bestemme dødsdagen til vårt eget barn. Vi ville gi Markus et så langt liv som mulig. Han levde og hadde det godt i magen min, og han vokste og utviklet seg.

Svangerskapet var beintøft og utrolig flott på en gang. Det var helt uutholdelig å tenke på at den lille gutten jeg hadde i magen skulle forlate oss rett etter at han hadde kommet ut. Samtidig var jeg så glad for at han fortsatt var i magen. Jeg hadde babyen min hos meg. Han var en aktiv liten krabat, og jeg koste meg hver gang jeg kjente at han beveget seg.

I slutten av uke 35 startet fødselen helt spontant. Da hadde slimproppen gått et par uker tidligere, og jeg hadde hatt veldig mye kynnere de siste ukene. Hele fødselen gikk unna på under tre timer – den siste av dem på Ullevål. Det gjorde fryktelig vondt, men jeg rakk ikke å bli så veldig sliten. Selve fødselen gikk veldig fint, selv om han kom med rompa først.

Markus gråt litt da han kom ut, og jeg ble så utrolig glad over å se han og høre han -verdens nydeligste gutt. Jeg hadde fått en sønn, og han levde. Jeg var helt overveldet av lykke. Han ble lagt på brystet mitt, og der lå vi og koste oss sammen, med pappaen hans rett ved siden av. Etter en snau halvtime døde han.

Det tok et par timer før jeg fikk min første reaksjon. Da hadde Trond Erik vært ute og vasket og veid han, og han kom trillende inn med han. Den perfekte lille gutten min på 1896 gram og 43 cm, var så utrolig pen der han lå, men han var død. Aldri skulle jeg få amme han, aldri skulle jeg få se han ta sine første skritt, aldri skulle storesøsteren få leke med han.

Vi var forberedt, men allikevel helt uforberedt. For hvordan forbereder man seg på å miste barnet sitt? Vi ble på sykehuset i tre dager, og på dagene hadde vi Markus inne hos oss. Det var så godt å ha han der, å forberede oss på den endelige avskjeden. En del av vår nærmeste familie kom på besøk. Det ble jeg så glad for, og vi var så stolte over å vise fram gutten vår. Dagen før begravelsen tok vi han med hjem i kista.

Vi valgte å ha en åpen begravelse slik at alle som ønsket det og hadde mulighet, kunne være der sammen med oss. Det kom en del folk, familie, slekt, venner og kolleger. Jeg satte så stor pris på hver eneste en som kom. Før begravelsen startet, hadde vi åpen kiste. Vi ville så veldig gjerne vise fram gutten vår. Ti minutter før seremonien startet, satte Trond Erik lokket på kista. For meg var det det tøffeste øyeblikket av dem alle. Da var det virkelig slutt.

Begravelsen var kjempefin. Utrolig trist selvfølgelig, men samtidig så vakker. Den ble akkurat slik vi hadde ønsket oss det. Verdig, barnlig og personlig – og med håp. Markus lever videre i Sommerlandet, og der har han det bra. Han er hjemme hos Jesus. En dag skal vi få treffe han igjen.

15 kommentarer til «Markus sin historie»

  1. Du er flink til å skrive kjære storesøster. Det er utrolig vondt å tenke på at skjønneste Markus ikke fikk bli værende hos dere. Men, Markus han har det flott! Og en dag skal dere få treffe han igjen 🙂 Og herlighet så skjønne barn dere har, fantastiske mirakler begge to. Markusen deres har satt dype spor selvom han bare fikk et kort liv her nede.

  2. tårene renner og renner. du er utrolig flink å skrive. en alldeles nydelig blogg.
    Jeg blir helt skremt av din historie, den er så utrolig lik min.. er så godt å lese andre sine tanker og følelser av noe en selv har opplevd. gleder meg til jeg har rokket å lese hele:)

    1. Tusen takk for en fin kommentar:) Jeg har vært inne på bloggen din og lest, og det ser ut som guttene våre hadde omtrent de samme problemene. Utrolig trist at gutten din heller ikke fikk leve opp.

  3. utrolig rørende hisorie og tårene mine renner. Jeg har stått på utsiden å sett min kjære søster som je har alltid hatt godt forholdt til miste sin kjære sønn etter 29 dager. ekstrem prematur født. jeg unner ingen denna skjebene og ønsker dere lykke til videre i livet…det vil alltid mangle ett barn
    Til de som er borte, men aldri glemmes. De som ikke kun er et bilde i ramme, men en masse minner i hjertet. Til noen du alltid vil elske for tid og evighet.

    1. Tusen takk for en fin kommentar:) Kjempetrist å høre om søsteren din. Hvert eneste barn som dør er ett for mye. Hun er heldig som har deg som søster. Jeg vet mye om hva søstre betyr når man opplever å miste et barn. Fortsett å være der for henne.

  4. Hei hei, det var trist å høre om sønnen deres, det hørtes ut som en fin begravelse og eg kan si at jeg opplevde det samme, eller endte med å fødte i uke 26 selv om jeg var helt frisk så hadde jeg infeksjon i kroppen som førte til fødsel, han levde i 3 dager, men fikk hjerneblødning og måtte ta farvel med oss. Dette var veldig trist for oss alle, men det var godt å holde han i siste øyeblikk.
    Klem fra meg.

  5. Takk for at du deler historien – og særlig for at du forteller om det som var fint. Jeg mistet ganske nylig et barn i uke 16, og jeg vil så gjerne huske gleden og forventningen og alt det gode fra svangerskapet, selv om det endte slik det gjorde.

    Det er også godt å lese om håpet du bærer på! Lykke til med resten av svangerskapet!

    1. Tusen takk 🙂
      Jeg tror som deg at det er viktig å huske på alt det positive vi opplevde med barnet i magen, selv om det tok slutt alt for tidlig. Jeg skulle for alt i verden ønske at Markus fortsatt levde, men selv om han døde så tidlig, ville jeg aldri vært han foruten. Jeg er så glad for alt det han tross alt ga meg.
      Håper du også klarer å huske på de gode stundene, midt oppi alt som er så vondt og vanskelig når man har mistet et barn.

  6. Det er så sterkt. Så fint og vakkert, og samtidig så brutalt på en gang. Jeg blir oppriktig rørt og beveget ved å lese historien igjen nå – dagen etter skjønne Luna Marie er på plass. Gud velsigne dere!

  7. En sterk historie, og godt skrevet. Så vond opplevelse, men allikevel ser dere det gode og dere har håp inn i evigheten! Gud velsigne dere

    1. Tusen takk Sindre og Håkon. Det var veldig koselig og sterkt og sitte på sykehuset og lese kommentarene deres om Markus rett etter at Luna Marie var født. Satte sånn pris på at dere husket på han da og at tok dere tid til å skrive en hilsen.

  8. Jeg ville takke deg for å dele din historie med oss. Det har virkelig hjulpet meg å lese alt du har skrevet…jeg føler akkurat det samme, for jeg opplever samme situasjonen du opplevde med din vakker sønn Markus A. Utrolig å se at du klarte å sette ord på dine følelser mens jeg sliter med mine. Men det har vært som terapi for meg å lese din historie og alt du måtte gå gjennom, selv om det var veldig trist for dere selvfølgelig! Er i uke 23 nå og min lille Theodor (mitt første barn) lider av det samme syndromet som Markus Alexander hadde. Men det som trøster meg er at han har det godt inn i magen min og lider ikke.
    Takk Ingvild, og ønsker dere det beste!
    Jeg finner trøst i disse ordene: «..den time kommer da alle de som er i minnegravene, skal høre hans røst, og komme ut — » (Johannes 5:28,29)

    1. Tusen takk for en fin kommentar Carola, og veldig fint å høre at det hjelper deg å lese det jeg har skrevet. Jeg sitter her med tårer i øynene og tenker på hva dere går gjennom nå. Når jeg tenker tilbake er det nesten så jeg ikke forstår hvordan vi klarte oss gjennom det, men det klarte vi. Det var til og med mange fine stunder også, midt oppi alt det vanskelige.

      Theodor har det fint i magen din, og jeg syns det er fantastisk at du gir han mulighet til å være der. Uansett hvordan fødselen blir eller hvor lenge dere får beholde han utenfor magen, tror jeg det kommer til å bli urolig fint å se han. Det er det jeg husker alle best – hvor glad jeg ble for å se han, selv om jeg visste han ville forlate oss.

      Jeg ønsker deg og dere masse lykke til i den utfordrende tiden som ligger foran dere. Kjenner jeg får helt vondt i magen når jeg tenker på alt dere skal gjennom de neste månedene, men jeg er sikker på at dere kommer til å greie det. Jeg er så glad for at dere har valgt å beholde Theodor hos dere så lenge som mulig. Det vil dere aldri angre på. Ta vare på de gode stundene midt opp i alt det vanskelige. De vil være gull verd som gode minner.

      Og til sist; jeg finner mye trøst i tanken på at Markus har det fint i himmelen og at jeg vil få se han igjen.

  9. Jeg måtte lese historien til skjønne Markus en gang til nå etter at vi mistet Caspian. Jeg kjente meg så godt igjen i så mye. Men jeg synes det var ekstra tøft å lese at du fikk oppleve at han levde, men at han døde etterhvert som han lå der på brystet ditt. Det må ha vært fantastisk å få oppleve, høre og se at han levde, men kanskje enda tøffere å oppleve at han døde der i armene dine uten at du kunne gjøre noe med det. Du er utrolig tøff, Ingvild. Og jeg ser sånn opp til deg.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *