Tredje juledag

I dag Markus, i dag skulle du vært tre måneder og en dag.

Vi skulle ha kjent hverandre godt nå. Den aller første nyfødtperioden skulle vært over og du skulle ha vært våken flere timer i døgnet. Du skulle ha smilt så hjertet til mammaen din smeltet. Du skulle ha klart å holde hodet ditt selv. Du skulle ha klart å løfte deg litt opp når du lå på magen. Vi skulle ha kost oss sammen, og du skulle ha forstått mer og mer av verden rundt deg.

Hadde bare den klaffen i urinveiene dine fungert så du klarte å tisse, da hadde du vært her sammen med oss nå. Så lite som skiller liv fra død. Så lite som skiller lykke fra sorg.

I dag er det 3. juledag. Mamma og pappa og Neema har feiret jul. Vi har hatt det ganske fint, men mamma har savnet deg veldig. Neema har fått mange fine julegaver. Jeg hadde kjøpt en gave til henne fra deg også, to smokker til dokkene hennes. De ble hun glad for. Storesøsteren din har kost seg skikkelig i julen og oppført seg kjempefint. Det har gjort mamma ganske glad, selv om hun egentlig er veldig lei seg. Selv om jeg er sikker på at Neema har hatt det veldig fint i julen, tror jeg hun ville hatt det enda bedre om du hadde vært her – det ville vi hatt alle sammen.

Markus, har dere feiret jul i himmelen? Tiden finnes ikke hos dere, så jeg tror egentlig ikke dere har det, men jeg lurer litt likevel. Jeg vet at du har det fint, men jeg lurer likevel på hvordan du har det. Hva bruker du tiden til? Er du en liten baby, eller er du blitt et lite barn? Det er mange som tenker at du er en engel, men jeg ser liksom for meg at du er mer som et menneskebarn – bare litt annerledes enn her på jorden. Når pappa tenker på deg, så ser han deg for seg som et lite barn som løper på sommerslettene, akkurat slik som storesøsteren din gjør på et av bildene vi har hengende på veggen. Jeg er glad jeg slipper å bekymre meg for om du har det bra, likevel lurer jeg veldig på hvordan du har det. Himmelen er så annerledes enn jorden. Hva slags klær har du på deg? Det finnes så mange klær i butikkene som jeg gjerne skulle kjøpt til deg.

Det er mange ting jeg gjerne skulle visst Markus, men jeg prøver å slå meg til ro med at du har det bra – det er det viktigste.

GOD JUL

Da Trond Erik og jeg på kvelden den 22. satt og diskuterte handlelisten som han skulle ha med seg på Rema , kjente jeg at julestemningen kom. Det var deilig.

Det har vært en tøff adventstid, men de siste dagene har vært ganske gode, og jeg tror det kommer til å bli en fin dag i dag. Klokken to skal vi på julegudstjeneste i kirken vår på Lambertseter, deretter skal vi en tur på graven til Markus på Klemetsrud før vi setter kursen mot Askim og julefeiring hos svigers.

For en uke siden var vi på julekonsert med Oslo Gospelkor. Jeg hadde ikke gledet meg noe særlig på forhånd. Jeg er nemlig ikke så glad i musikk og bruker svært sjelden fritiden min til å gå på konsert. I tillegg var jeg ikke spesielt klar for julestemning og alt annet som hører med på en julekonsert. Det er ikke så kjekt når alt rundt en forteller at nå skal vi hygge og kose oss, mens jeg egentlig bare er lei meg. Likevel var det litt fint da, å komme inn på konserthuset etter å ha fortært en bedre middag i godt selskap, og konserten var veldig bra. Jeg koste meg hele tiden. Dessuten ble hele konserten en påminnelse til meg om at jul faktisk ikke først og fremst handler om å hygge seg sammen. Jul handler om å feire at Gud kom til oss – som et lite barn, som en av oss. Det kan vi få lov til å feire med glede – uansett hva som har skjedd i løpet året som har gått og uansett hvordan livene våre er akkurat nå.

I en natt så klar og kald, av en ung og tapper mor,

I en krybbe, i en stall, fødtes håpet til vår jord.

Så umerkelig, så stille, byens gater helt forlatt,

Ingen opptog for den lille, lyset kom en vinternatt.


Gjeterne satt rundt sin grue, skremtes opp av lys og lyd,

Himlen sto i veldig lue, engler sang om fred med fryd.

Ikke frykt, vær ikke redde, Gud har kommet til vår jord,

Nå i natt var da det skjedde, gå til barnet og hans mor.


I det stille til de små, bringer Jesus håp om fred,

Og han kommer da som nå, fra sin himmel til oss ned.

Julenatt med lys og glede, minner oss om Gud som kom,

Evig er han her tilstedet, nå står grav og krybbe tom.

(Bjørn Eidsvåg)

En riktig god jul ønskes deg og dine.

Julekort

På denne tiden av året er det spennende å åpne postkassen. Har det kommet noen julekort i dag? Fra hvem?

Noen julekort er fra gode venner som takker for både de triste og de glade opplevelsene vi har hatt sammen i året som gikk. Andre er fra gamle venner og jeg tenker: ”Oj, de er det alt for lenge siden vi har hatt kontakt med. Veldig hyggelig å få julekort fra dem. Vet de egentlig om Markus? Jeg får ta kontakt med dem etter jul.” Noen har blitt flere i løpet av året som har gått. Det har vi også…

Bare et par uker etter at Markus døde, begynte jeg å tenke på hva vi skulle gjøre med julekort i år. Jeg hadde så lyst til å vise fram den nydelige gutten vår, og jeg hadde så lyst til å vise fram Neema, som bare blir vakrere og vakrere for hver dag. Jeg visste ikke helt hvordan vi skulle gjøre det for at det skulle bli ok, men en type bildekollasj ville vel kunne fungere? Trond Erik var ikke så overbevist om det. Han hadde ikke særlig lyst til å sende ut julekort med bilde av en død baby. Jeg forstod han jo, så han vant. Dermed blir det ingen julekort fra oss i år. Å sende ut julekort med bare bilde av Neema, var uaktuelt.

Tusen takk til dere som har sendt oss julekort. Vi blir kjempe glad for hvert eneste ett! Og til dere alle, beklager, det kommer ingen julekort fra familien Aatlo i år. Men en annen jul et annet år, da kan det hende det kommer et julekort igjen.

Juleforberedelser

I år startet førjulstiden helgen før første søndag i advent. Da hadde Hege og jentene hennes tatt turen til Oslo og vi så ”Reisen til julestjernen” på Nasjonalteateret. Det var en kjempeflott forestilling, og til og med Neema syntes det var spennende og satt stille nesten hele tiden. Det var en super start på adventstiden, men allerede da fikk jeg likevel en snikende følelse av at denne advents- og juletiden kom til å bli tøffere enn jeg hadde trodd.

I de ukene som gikk mellom den positive graviditetstesten og ultralyden, rakk jeg ikke å se for meg altfor mye av hvordan livet som tobarnsmamma skulle bli, men jeg rakk å se for meg og glede meg til adventstiden og julen. Jeg lurte veldig på om jeg ville få en rolig baby eller en som ”krevde meg” hele tiden. Ville jeg rekke å bake julekaker mens babyen sov? Ville han eller hun være fornøyd med å ligge i vogna eller eventuelt i et sjal på magen min mens jeg juleshoppet? Ville jeg ha tid og energi til storrengjøring av kjøkkenet? Jeg visste ikke hvordan det ville bli, men jeg gledet meg veldig til å få en baby til og jeg så for meg at det uansett ville bli fantastisk å feire jul med to barn.

Nå har jeg ingen baby som krever meg, åå som jeg savner det. Jeg har masse tid, men den blir bare borte. Egentlig har jeg alle forutsetninger for å kunne bruke mye energi på julen, men jeg har jo ikke noe energi. Ambisjonene er senket. Det blir ingen storrengjøring, men vi skal nok få pyntet til jul.  Pepperkaker skal vi bake, men flere slag utover det? Jo da, hvis jeg får veldig lyst. Julegaver må jeg kjøpe, men er det ikke ganske mange som trenger et par Ullvangsokker i år?

Jeg sitter og ser meg rundt i stua. Den er faktisk ganske adventsfin. Det gjør meg litt glad. På rommet til Neema henger det en pakkekalender. Vi er faktisk ikke så verst i rute. Det blir nok jul i år også, og jeg skal gjøre mitt beste for at Neema skal få en kjempe fin jul. Og hvem vet, hvis hun har det fint, kanskje det smitter så jeg får det litt fint jeg også?

Svigerfars 60-årslag

I går fylte Øyvind, faren til Trond Erik, 60 år, og til lørdag er det selskap – stort selskap. Jeg gleder meg ikke.

For to år siden var det 60-årsfest for Marit, moren til Trond Erik. Neema var tre måneder og jeg husker at jeg måtte amme henne hele tiden for at hun skulle være stille. Hun var ikke så veldig villig til å sove heller, men hun var veldig nydelig og sjarmerte alle.

Neema kommer nok til å sjarmere de fleste på lørdag også.

Men lillebroren hennes, som helt sikkert også ville vært et sjarmtroll, kommer ikke til å være der. Det et er derfor jeg ikke gleder meg. Jeg vet hvem de fleste som kommer i selskapet er, men jeg kjenner nesten ingen. Jeg regner med at de vet at Markus er født og døde, men jeg aner ikke hvordan de kommer til å reagere når de møter oss. Folk flest kommer til å være glade og feire. Jeg kommer nok til å klistre på meg et smil jeg også.

Når jeg tenker tilbake på festen til Marit, husker jeg at det var en hyggelig dag. Det er lov å håpe at festen til Øyvind kan bli hyggelig den også. Og for all del, jeg håper i alle fall at det blir hyggelig for bursdagsbarnet og alle de andre gjestene. For min del er målet bare å komme seg gjennom det.

Jeg har svaret på ”Hvordan går det?” spørsmålet parat. ”Det går opp og ned” skal jeg si. Også håper jeg at de som spør, eller i alle fall noen av dem, likevel spør litt mer. Jeg brenner etter å fortelle hvor glad jeg ble da Markus kom ut, etter å fortelle hvordan fødselen var, hvordan begravelsen var, hvor utrolig nydelig Markus var, hvor trist det er at han ikke er her mer, hvordan Neema har det midt oppi alt osv… Men jeg gjør meg ikke store forhåpninger, for sånne ting snakker man vel ikke om i et 60-årslag?

Jeg kunne valgt å holde meg hjemme på lørdag, selvsagt kunne jeg valgt det. Da kunne Trond Erik og Neema dratt alene, og jeg kunne bedt noen gode venninner på besøk og hatt strikkekveld. Det hadde vært deilig. Men jeg unner Øyvind å oppleve at hele familien hans er der når han skal feires. Så vi kommer alle tre, vi skulle vært fire.

Trening

Trening er bra sies det. Bra for psyken også, er de aller fleste enige om. Jeg er blant dem som er enig, så i dag har jeg vært på Lambertseter Bad og tegnet fastbrukerabonnement. For 1600 kr kan jeg svømme så mye jeg vil i seks måneder, og det er ingen bindingstid utover de seks månedene jeg faktisk har valgt å binde meg for. En mye bedre deal enn Elexia, spør du meg.

Jeg har tro på at dette kan funke. Etter ballidrett, er svømming og ski de to treningstypene jeg liker aller best, og det er bare fem minutter å gå fra barnehagen til Neema og fram til svømmehallen. Ny og innbydende virket den også da jeg var innom i stad. Jeg hadde tenkt å svømme i dag tidlig, men fikk ikke levert Neema tidsnok til å rekke det. På formiddagen er det åpent fram til klokken ti, og målet er å få til en økt nesten hver dag etter å ha levert Neema. Men det krever at Neema er i barnehagen før ni. Men rekker jeg det ikke om morgenen, er det ingen unnskyldning. Svømmehallen er nemlig åpen for oss fastbrukere fra kvart på to om ettermiddagen også. Så nå skal jeg snart ut å teste svømmeformen.

Denne gangen er motivasjonen for å komme i form igjen etter svangerskapet og fødselen ganske høy. Det er nemlig ikke så veldig stas å gå rundt med en kropp som indikerer at du nettopp har født uten å ha med deg en baby som beviser at det faktisk er tilfelle. Dessuten håper vi at vi om ikke så altfor lenge får lyst på en ny baby, og det er jo greit å gjøre det man kan for at kroppen skal være rustet til det.

Jeg har funnet fram svømmebrillene mine. Etuiet var helt brunt – det har ikke vært i bruk siden vi var i Mali, men brillene, som er veldig gode, så fine ut. Badehette kjøpte jeg i dag tidlig. ”Lambertseter svømmeklubb” står det på den. Vet ikke helt om jeg føler meg komfortabel med det, men det er jo fint å sponse klubben da. Dessuten vil jeg ikke at håret mitt skal bli ødelagt av klor. Badedrakten kjøpte jeg da vi gikk på babysvømming med Neema, så jeg satser på at den duger fortsatt.

Egentlig har jeg ikke noe lyst til å gå å trene nå. Jeg har lyst til å ligge på sofaen og se på bilder av Markus, lese bloggene til andre som har mistet barna sine, gråte litt og trøste meg med minnene om den fantastiske sønnen vår som fikk leve så alt for kort. Og kanskje er det det jeg burde gjort. Så tidlig som jeg fortsatt er sorgprosessen, har jeg liten tro på at det er lurt å presse seg. Likevel skal jeg gjøre akkurat det. For selv om jeg egentlig ikke orker, har jeg veldig lyst til å teste ut det nyoppussede bassenget og sjekke om formen er helt på bunn eller litt bedre enn fryktet. 1000 meter er målet i dag.

Egentlig skulle jeg har brukt den timen som nettopp har gått til å støvsuge og rydde litt. Vi skal ha bibelgruppe her i kveld. Men energien har vært fraværende, og tiden har bare gått. Så nå skal jeg sjekke om det stemmer det de sier om at trening hjelper så godt. Når jeg kommer hjem burde jeg nemlig ha nok energi til å ta meg av Neema, rydde og støvsuge og helst rekke å lage både middag og kveldsmat før klokken sju.

3. november – Termindatoen

I dag er termindatoen til Markus, men det er allerede over fem uker siden han ble født og døde, og kroppen min er godt i gang med å restaurere seg – i alle fall fysisk.

Det ville være løgn å påstå at jeg noen gang har sett fram til dagen i dag. Vi fikk termindatoen på ultralyden samtidig som vi fikk vite at Markus kanskje aldri ville leve fram til den datoen. Han ville i alle fall aldri kunne leve særlig mye lenger enn det.

Den dagen i begynnelsen av juni, kjentes det uutholdelig lenge ut til 3. november. Jeg visste ikke hvordan jeg skulle kunne klare å gå gravid hele den perioden med den triste prognosen – Markus ville ikke kunne leve mange minuttene utenfor magen min, kanskje ville han dø inni magen.

Svangerskapet gikk bedre enn fryktet. Det var tøffere enn jeg hadde forestilt meg, men samtidig taklet vi det bedre enn jeg hadde trodd, og fysisk var formen nesten upåklagelig. Sommeren var lang, men da jeg kom til rundt uke 30 i midten av august, begynte jeg å tenke at jeg gjerne kunne gå fjorten dager over termin denne gangen. Jeg ville beholde babyen min så lenge som mulig.

Et par uker før jeg fødte, gikk det opp for meg at han sannsynligvis ikke ville legge seg med hodet ned, og dermed lå det an til setefødsel. Jeg begynte å vurdere keisersnitt, men hadde egentlig overhodet ikke lyst på det. Heldigvis slapp jeg å velge. Den 26. september meldte han sin ankomst helt spontant, og setefødselen gikk greit.

Jeg sier aldri at Markus kom fem uker for tidlig. Han kom akkurat når han skulle, og i dag er jeg så glad for at vi valgte å la han få lov til det. Det kan ikke beskrives med ord hvor glad jeg ble da han kom ut og jeg hørte han gråte. Jeg visste det ikke ville vare, men det var helt fantastisk å ha han liggende på brystet mitt, å kjenne varmen hans, å se han, å kunne kose med han mens han faktisk levde.

Det er forferdelig trist at han døde. Sorgen og savnet gjør fortsatt fryktelig vondt. Men akkurat nå har jeg lyst til å kjenne på takknemligheten for det vi likevel fikk.

Markus, jeg er så utrolig glad for at du ble til og for at du kom til oss en liten stund. Takk for alt det du ga oss både mens du var i magen og etter at du kom ut. Du vil alltid være sønnen vår.

Læreryrket er fantastisk!

I dag skulle jeg en tur på skolen, for første gang etter at Markus døde.  Jeg hadde en avtale med rektor for å snakke litt om når og hva jeg tenker om det å komme tilbake i jobb. Jeg planla det slik at jeg kom kjørende litt før elevene skulle ta storefri. Da skulle jeg gå rett opp på personalrommet og få litt tid til å snakke med kollegene mine før jeg skulle på møte.

Da jeg kom kjørende inn på parkeringsplassen, så jeg at Turid, min nærmeste kollega, og hele klassen vår stod oppstilt på fortauet. Det var tydelig at de ventet på noe. Det var ikke til å unngå at de så meg, og jeg ble ganske satt ut. Jeg var ikke forberedt på å møte elevene mine nå. Jeg parkerte bilen og satt en liten stund og samlet meg før jeg gikk ut.

”Der kommer Ingvild” ropte de, også kom de løpende mot meg alle sammen for å gi meg klem. Det tok ikke mange sekundene før jeg var omringet av hele klassen, noen og tjue fantastiske barn på 8-9 år. De var så glad for å se meg, og jeg var utrolig glad for å se dem. ”Hvordan går det? Når kommer du tilbake? Hva heter babyen? Kan du være med oss på tur? Hva skal du?” Spørsmålene haglet og elevene var så spontane og imøtekommende som bare barn kan være. Etter en liten stund kom den grønne, miljøvennlige bussen som de ventet på. De skulle på ekskursjon til en gjenvinningsstasjon.

På vei til personalrommet pratet jeg med noen elever i parallellklassen også, og jeg begynte å vurdere å si til rektor at jeg var klar for å komme tilbake på jobb allerede neste uke.

Etter en halvtime lunsj, fikk jeg roet meg ned og tenkt meg litt om, og jeg avtalte med rektor at jeg satser på å komme tilbake i 50% etter jul. Men som han sa, det var bare å si ifra om jeg ville komme tilbake før. Vet ikke om jeg vil det, men jeg skal i alle fall dra å besøke elevene mine om ikke så lenge.

Søndag

Det er søndag og tre uker siden Markus ble født og døde. Trond Erik og Neema er i kirken. Det er ”Sprell Levende” familiegudstjeneste i dag. Neema pleier å elske de gudstjenestene og jeg er så glad for at Trond Erik orket å ta seg en tur. Jeg har vært på kirkegården, på graven til Markus.

Det kjennes så tomt og meningsløst. Hadde Markus fått leve, hadde vi sannsynligvis vært på gudstjeneste alle fire i dag. Jeg hadde kommet trillende med barnevognen og stolt vist frem verdens nydeligste gutt. Nå lurer jeg på når jeg kommer til å orke å gå på gudstjeneste neste gang.

Jeg gruer meg ikke til å komme tilbake på jobb, selv om jeg overhode ikke er klar for det ennå. Men når den dagen kommer, tror jeg det kommer til å bli fint. Markus skulle jo uansett ikke ha vært med meg på jobb. Men Markus skulle ha vært med i kirken. Det skulle vært oss fire. Han hører til der. Han skulle ha blitt døpt der. Før vi var på ultralyd hadde jeg begynt å tenke på hvem vi skulle velge til faddere denne gangen og hvordan vi skulle gjøre dåpsselskapet. Ville vi rekke det før jul eller skulle vi drøye det til etter? Vi skulle i alle fall ha hatt dåpen under en ”Sprell Levende” gudstjeneste.

Det er så mange små og store ting som minner meg om Markus og alt vi ikke får oppleve. Jeg savner han så utrolig mye og kontrasten til alt som kunne vært og skulle vært er enorm. Selv om det fortsatt finnes mange gleder og lyspunkt i livet, kan det ikke veie opp for det vi har mistet. Vi har mistet barnet vårt. Neema har mistet lillebroren sin.

Markus Alexander

Søndag fødte jeg en nydelig sønn, Markus Alexander. Han ble lagt på brystet mitt med en gang han hadde kommet ut og der lå han og slappet av og koste seg, tror jeg, mens hjertet gradvis slo saktere og saktere og svakere og svakere. Det var en utrolig fin opplevelse. Han døde etter en liten halvtime.


Ingvild og Markus AlexanderFørst en time eller to etterpå, når jeg ikke var så høy på endorfiner lenger, kom den første reaksjonen min. Det er forferdelig trist at han ikke fikk vokse opp, at Neema aldri vil kunne leke med lillebroren sin. Hun er en kjempestolt storesøster som har holdt på, kost med og sunget for lillebroren sin. Selv om vi helt siden ultralyden 2. juni har visst at Markus ikke ville kunne leve utenfor magen min, er sorgen og savnet ubeskrivelig. Heldigvis tror jeg på Gud og vet at Markus har det godt hos Jesus nå.

Begravelsen blir fredag 1. oktober kl.10 i Klemetsrud kirke, og den vil være åpen for alle som ønsker å komme. Det vil være åpen kiste frem til cirka kvart på ti.