Tilbake på bloggen

Den nydelige kjolen hennes har venninnen min Jane strikket og teppet hun ligger på var et jeg strikket til Neema.

Da var jeg tilbake igjen, og har planer om å bli værende. Jeg håper dere er mange som har savnet meg her på bloggen, og jeg er veldig spent på hvor mange lesere som fortsatt er innom her av og til. For som dere har skjønt alle sammen, har jeg rett og slett tatt meg tre måneder barselspermisjon. Etter at Luna Marie ble født har blogging kommet nederst på prioriteringslista, sammen med strikking, men nå er jeg veldig klar for å ta opp begge deler igjen.

Jeg ser tilbake på tre herlige måneder. Det er helt fantastisk å igjen ha en levende, liten baby. Riktignok var de seks første ukene tidvis ganske slitsomme, med amming i tide og utide, men det ser ut som jobben har betalt seg. Nå spiser hun godt (og ikke så ofte lenger), sover godt og er stort sett fornøyd med livet. Jeg for min del er også såre fornøyd; hun lever, er frisk og ser ut til å utvikle seg som hun skal. Dessuten er det deilig å kunne gå lange trilleturer uten å stoppe og amme på hver benk, at nattesøvnen kun blir avbrutt av korte matøkter, at det er mulig å både spise og dusje i fred og at hverdagene har en slags rutine og fin rytme.

Tre måneder er en ordentlig herlig babyalder. Hun smiler, babler, spreller og ler til og med av og til. Tenk at det går an å kommunisere så mye med en liten baby. I det siste har jeg tenkt en del på hvor spontane og ærlige babyer er. De gråter når de trenger det, de smiler når de er fornøyd og har de ikke lyst til å snakke med oss, snur de seg bare vekk. Her er ingen falske smil, krokodilletårer eller høflig lyttende holdning. Alt er så ærlig og oppriktig, og nettopp derfor blir smilene enda mer hjertesmeltende og verdigfulle. De varmer langt, langt inn i mammahjerte.

Og der, inne i mammahjerte, bor det også et barn som ble født for snart to år siden. Et barn jeg aldri fikk se smile, et barn jeg aldri måtte roe når det gråt, et barn jeg aldri fikk ammet eller gitt mat, en gutt som både er lillebror og storebror og som gjør vår familie komplett. En gutt jeg aldri vil følge i barnehagen, på skolen, på trening… Men en gutt jeg likevel bærer med meg resten av livet. En gutt som er like høyt elsket som søstrene sine.

For mammahjertet rommer storesøster Neema også. Hun er like nydelig som hun alltid har vært, og syns det er stas med en lillesøster, og du verden så stor hun er blitt etter at hun ble storesøster. Kommentarene og historiene hennes krydrer fortsatt hverdagen vår. Da Luna Marie bare var noen få dager gammel og vi var ute på trilletur sa hun: ”Mamma, dere har tre barn dere.” ”Meg”, sa hun og pekte på seg selv, ”Luna” fortsatte hun og pekte på vogna, ”Også Markus” avsluttet hun og pekte mot himmelen.

Sånn er det. Tre barn i hjertet, to på jord og ett i himmelen.

Luna Marie er født!

Endelig, i går tidlig, på selveste termindagen den 20. mai, kom den nydelige jenta vår til verden. Hun veide 3028 gram, var 49 cm lang og 34 cm rundt hodet. Alt står bra til med oss alle sammen, og Luna Marie er en fornøyd jente som sover godt og later til å ha matvett. Neema er en særdeles stolt storesøster som blir sjalu når andre får holde hennes baby. Trond Erik og jeg er utrolig takknemlige og glade for at alt har gått bra, og vi føler oss privilegerte som har fått bli foreldre enda en gang.

Fødselen gikk raskt og godt. Det tok i underkant av fire timer, fra de første spede tegnene på at den var i gang til hun var ute. En snau halvtime rakk jeg på fødestuen, før jeg fikk henne på brystet.
Da jeg skjønte at fødselen var i gang, var vi raske med å komme oss på sykehuset. Vi hadde jo erfaringen med Markus som kom i rakettfart. Men etter å ha vært på sjukehuset en drøy time og blitt undersøkt, ble vi sendt hjem (!) kl. 04.25, med beskjed om å slappe av og sove litt. Vi rakk å komme hjem og snu i døra. Kl. 05.56 ble hun født.
Det er fantastisk å ha Luna Marie her hos oss, og vi koser oss ordentlig. Hun er en utrolig skjønn jente, og vi er kjempestolte, glade og takknemlige!

Alt klart!

Torsdag ble jeg ferdig med hentesettet. Jeg kom litt sent i gang med det, fordi jeg skulle ha ferdig en ullbukse til Neema først. Derfor var jeg litt redd for å ikke rekke det, men som dere ser, rakk jeg det med god margin. Gleder meg sånn til å kle på mai-jenta disse klærne og ha henne med hjem.

Alt annet er også klart her hjemme, og har vært det en god stund. Vi er ganske fornøyd med å ha klart å være både prisbevisste og miljøbevisste, og har ikke kjøpt noe særlig mer enn det vi trenger.

Jeg har strikket et vognteppe også. Tror dette kommer til å bli veldig fint oppi den brune TFK-vogna hennes.

Så nå venter vi bare på at vesla skal melde sin ankomst, og du verden som jeg venter. Hver eneste kveld jeg legger meg, håper jeg å våkne opp med rier. Jeg har mye kynnere, og går bare og venter på at de skal bli vonde. Det er nesten så jeg har begynt å glede meg til fødselssmertene, for da vet jeg at det snart er over.

Med Neema ble jeg aldri utålmodig. Jeg var forberedt på å gå over termin, og hun kom dagen før. Med Markus ble jeg i alle fall ikke utålmodig. Han ville jeg egentlig bare beholde inne i magen min, også kom han fem uker før termin. Men denne gangen vil jeg bare ha det overstått. Jeg frykter alt som kan gå galt på slutten. Hele svangerskapet har jeg trodd at jeg kom til å føde før termin. Nå er det bare seks dager igjen, og jo da, jeg kjenner at fødselen nærmer seg, men det kan jo gå både en og to uker. Om hun ikke kommer i løpet av uka eller helgen, tror jeg kanskje jeg skal mase meg til å bli igangsatt, men egentlig vil jeg ikke det. Jeg vil at det skal starte av seg selv. Innbiller meg at det gjør litt mindre vondt da.

Formen er heldigvis fortsatt god, selv om jeg er litt mer sliten enn tidligere og sover litt dårlig om nettene. Hadde det ikke vært for erfaringen med Markus, tror jeg at jeg ville nytt disse siste permisjonsdagene før fødselen i fulle drag. Enn så lenge bestemmer jeg over min egen tid, og disse dagene vil jeg aldri få tilbake. Men nå klarer jeg ikke å slappe av lenger, og jeg klarer bare til en viss grad å nyte dagene. Jeg vil ha jenta mi ut av magen nå!

Snart, snart er hun her!

I går kveld hadde jeg ganske kraftige kynnere, og håpet om å føde i løpet av natta eller morgenen våknet til live. Men i dag morges våknet jeg opp til deilige spark fra vesla, men ingen kynnere. Søndag trodde jeg også, eller håpet er kanskje mer riktig å si, at fødselen var i gang, men da ga det seg også. Så det er nok bare å smøre seg med tålmodighet. Det tar nok noen dager, eller kanskje en uke eller to før hun er ute. Likevel, hver gang jeg kjenner noen ekstra kraftige kynnere, kjenner jeg spenningen i kroppen og håpet om at denne gangen er det fødselen som melder sin ankomst.

Ingen tvil om at jeg er klar for å få henne ut nå. Jeg gleder meg sånn til å treffe henne og bli kjent med henne. Samtidig kjennes det helt uvirkelig ut at hun snart er her. Vi har ventet på henne så lenge, og det føles litt som det er for godt til å være sant at vi snart skal få med oss en levende baby hjem fra sykehuset. Alle de gode forventningene er definitivt blandet med en dose frykt for at det ikke skal gå bra. Heldigvis klarer jeg stort sett å legge de vonde tankene til side og fokusere på at snart, snart har jeg en nydelig liten jente i armene mine.

Ellers nyter jeg deilige permisjonsdager. I dag har Neema fri fra barnehagen og vi planlegger å kose oss skikkelig. Det er jo bursdagen min i dag:)

Bunadsfin Neema

Søndag ble Trond Eriks yngste fetter konfirmert, og vi hadde en veldig fin dag i Østfold. Nå er ikke denne bloggen til for å legge ut skrytebilder, men av og til må jeg gjøre unntak.

 

 

Siden det var konfirmasjon, snart 17. mai og etterhvert dåp for lillesøster, hadde jeg veldig lyst til å kjøpe en ordentlig bunad til Neema. Nå er dette riktignok ikke en ekte bunad, men en ordentlig for seg gjort festdrakt fra Maxemilia, og jeg syns hun er utrolig fin i den.

 

Tid for permisjon

I dag hadde jeg min siste dag på jobb før jeg går ut i permisjon. Selv om det er veldig deilig at permisjonen har startet, var det ganske rart og litt vemodig å dra fra jobb i dag. Det kjentes litt som å forlate et halvferdig prosjekt, og det er jo det jeg gjør. Til uka fortsetter livet i 1c som før, men jeg er ikke en del av det lenger. Jeg har fulgt disse barna siden de startet på skolen i august i fjor, og jeg har trivdes veldig godt og aldri gruet meg til å gå på jobb. Da jeg ryddet papirene mine og så tilbake på året som har vært, syns jeg rett og slett det er imponerende å tenke på alt det de har lært. Seksåringer er lærevillige, ingen tvil om det. Selv om jeg tror at jeg etter hvert ønsker meg et stykke høyere opp i klassetrinn, jeg egner meg nok egentlig bedre der, har året gitt skikkelig mersmak. Jeg er så glad for at jeg fikk prøve meg i første klasse dette året og at jeg har fått jobbe sammen med dyktige kolleger. Jeg tror nok jeg må se om jeg ikke kan få første klasse en gang til, når jeg etter hvert skal tilbake fra permisjonen.

Vi hadde en kjempefin avslutningsdag i dag. En av klassekontaktene kom, helt overraskende for meg, innom med to fat bugnende av oppskjært frukt, også hadde hun med seg litt sjokolade. ”Så kan dere kose dere litt, siden det er din siste dag”, sa hun. Og det gjorde vi!

Elevene var nok litt preget av at det var min siste dag i dag. Jeg har jo vært tryggheten deres på skolen i ni måneder. Heldigvis har vi fått til en god overlapping med læreren som skal overta etter meg, og jeg er sikker på at det kommer til å gå veldig bra. Når jeg først skal ut i permisjon sånn på tampen av skoleåret, er det utrolig deilig å vite at elevene får en så hyggelig og flink lærer. De kommer til å få det minst like bra med henne som de har hatt det med meg.

Og nå er det altså tid for permisjon. Fordi jeg vet at elevene mine er i trygge hender, tror jeg at jeg skal klare å legge jobben bak meg ganske fort og fokusere på det som kommer. Tenk, snart er fødselen unnagjort og jeg har en liten, nydelig jentebaby hos meg. Akkurat nå kjennes det milelangt unna, men jeg vet jo at det snart vil skje. I dag er jeg 37 uker på vei. Egentlig syns jeg dette svangerskapet har vært veldig langt og tidvis ganske tøft psykisk, men i dag som permisjonen har startet, tenker jeg at jeg nesten er i mål. Om formen fortsetter å være fin, tror jeg ikke de siste ukene kommer til å kjennes så veldig lange. Med mindre jeg går over termin da, men det tror jeg ikke at kommer til å skje. Jeg håper på fødsel ca 10. mai, men ser for meg at det kommer til å skje i 17. mai –helgen… Uansett, i morgen tror jeg at jeg må pakke sykehusbagen, for nå kan det faktisk skje når som helst.

Nasjonale kartleggingsprøver

Før påske gjennomførte elevene mine nasjonal kartleggingsprøve i regning, og i går tok de kartleggingsprøven i lesing. Prøvene er selvfølgelig allerede rettet. Jeg var så spent på resultatene at jeg rettet dem så fort jeg rakk det. I dag sitter jeg med en god følelse. ”Eksamen” er vel overstått og jeg kan ta fødselspermisjon med god samvittighet.

Riktignok skal jeg jobbe fram til og med fredag neste uke, men det blir bare kos. Jeg har veldig gode dager på jobb nå. Hun læreren som skal overta etter meg kom nemlig tilbake fra sin fødselspermisjon etter påske, og fra da og fram til jeg går ut i permisjon, jobber vi sammen. Det er rett og slett en utrolig god løsning. Jeg får en rolig avslutning før permisjonen starter, hun får bli kjent med elevene, sett hvordan vi har jobbet og kommet inn i rutinene før hun overtar ansvaret alene, og elevene får god tid til å bli kjent med den nye læreren før jeg forsvinner.

Det er en del lærere som syns det er alt for mye prøvemas i Oslo-skolen. Jeg er ikke blant dem. Jeg elsker alle disse kartleggingsprøvene og nasjonale prøvene, og det er ikke så mange – cirka en i året i basisfagene. Nå mener jeg at det er de nasjonale prøvene som er på 5., 8. og 9. trinn som gir det beste bildet av hvordan det står til med kunnskapene og ferdighetene til elevene, men kartleggingsprøvene som er på de andre trinnene er også gode.

Jeg var nyutdannet lærer i år 2000, og jeg husker at jeg de to første årene jeg jobbet som lærer var kjempefrustrert fordi jeg ikke ante om elevene mine kunne det de skulle eller ikke. Jeg hadde ikke erfaring nok til å vite hvor lista burde ligge, og lærerplanen var alt for vag til at det gikk an å hente ut informasjon om det der. Slik er det heldigvis ikke lenger. Helt siden august i fjor, da jeg startet med denne førsteklassen, har jeg visst hva de burde ha lært når våren kom, og jeg har kunnet jobbe målbevisst med å nå dit. Nå vet jeg i hvilken grad hver enkelt elev er i mål. Kartleggingsprøvene ga meg ingen store overraskelser, men de bekreftet mye av det jeg visste fra før. Det er godt det også, og de ga meg noen små overraskelser – de fleste positive. Og det er utrolig deilig å kunne avslutte jobben med denne klassen med en dokumentasjon på hvordan det står til faglig sett.

God påske!

Da jeg dro fra jobb på fredag, kjente jeg at det skulle bli deilig med ferie. Nå har jeg tatt det med ro noen dager og formen er stigende. Egentlig har jeg ingenting å klage på. Formen er fin og har vært det hele svangerskapet, men nå kjenner jeg at jeg er høygravid og det tærer på kreftene. Derfor var ferien ekstra kjærkommen.

I morgen reiser vi opp på hytta til søsteren min og familien hennes og blir der et par dager. Det skal bli deilig. Neema gleder seg veldig til å være sammen med fetteren sin igjen. De er jevngamle. Det er skiføre der oppe, så både Neema og Trond Erik skal ta med seg langrennsski. Jeg nøyer meg med å ta med strikketøyet mitt. Det er litt av hvert som helst skal gjøres ferdig før mai-jenta vår kommer.

Første påskedag satser vi på å være tilbake i byen og gå på gudstjeneste i Storsalen. Første påskedag er en dag jeg bare ”må” i kirken. Det er enda viktigere enn julaften, og hadde vi vært på fjellet, skulle jeg funnet en kirke der.
Det finnes ting i bibelen man kan stille spørsmålstegn ved, og leve godt med å ikke vite helt. Ble for eksempel jorda virkelig skapt på seks dager? Men når det gjelder oppstandelsen, er det et enten eller. Enten tror jeg at den er et historisk faktum ellers tror jeg det ikke, og jeg sier som Paulus: ”Men er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom.” Jesu oppstandelse er selve fundamentet for troen min. Det var der han vant – vant over døden og synden. Det er det som gir meg håp om at jeg en dag skal kunne se Markus igjen, og det er det som gir meg håp om at jeg en dag skal tørre å stå ansikt til ansikt med Gud – uten skyld og skam.

Derfor er det klart vi må feire første påskedag, og jeg gleder meg skikkelig til å gjøre det. Men først skal vi på hyttetur. Det skal bli fint det også. Jeg ønsker dere alle en riktig god påske!

Siste ultralyd

I dag har jeg vært på siste planlagte ultralyd. Før jeg dro følte jeg meg ganske sikker på at jeg ikke ville få noen ubehagelige overraskelser. Alle de andre ultralydene har jo vært fine og jeg kjenner jevnlig mye liv. Så da dro jeg faktisk uten Trond Erik. Han er på kurs hele uka, og ville helst slippe å være borte halve dagen i dag. Det ville vært ekstra kjipt og fått dårlige nyheter om han ikke var der, men heldigvis fikk jeg ikke det. Alt så fint ut med jenta i magen. Hun har fortsatt mye fostervann og turner rundt. De indre organene så ut til å virke som de skulle, og blodgjennomstrømningen i navlesnoren var god. Det jeg var mest spent på i dag, var størrelsen hennes. Hun ligger midt på kurven, og legen målte henne til å være rett under 2 kilo. Om han har rett, er hun allerede 100 gram større enn Markus var da han ble født. Om hun fortsetter med samme vektøkning som nå, vil hun være mellom 3300g og 3500g når hun blir født.

Det var utrolig herlig å se jenta vår igjen. Hun så så ”ferdig” ut, og legen sa at hun var helt ”ferdig”. Nå skal hun bare legge litt på seg. Kjempenydelig var hun. Hun lå og hvilte hodet sitt på armen og åpnet og lukket munnen akkurat som om hun snakket. I dag syntes jeg hun lignet mest på Neema. Skal bli veldig spennende å se når hun kommer ut.

Om dagene tenker jeg mye på hvem den lille jenta våres er. Egentlig kan jeg ikke tro at vi skal være så heldige og få en jente til som er like perfekt som Neema, og samtidig er jeg helt sikker på at det er akkurat det vi kommer til å få – annerledes, men like perfekt. Jeg gleder meg sånn til å møte henne, se henne vokse opp og se hvilken personlighet hun har. Jeg innbiller meg at hun vil være litt mørkere enn Neema, det skal jo ikke så mye til, og at hun vil være litt mer aktiv, i alle fall som baby. Og etter å ha sett henne pludre på skjermen i dag, tror jeg hun kommer til å bli like flink til å snakke som Neema.

Om nettene, særlig i det jeg er i ferd med å sovne eller våkne, drømmer jeg mye om babyen. Da er hun en blanding av gutt og jente. Det vil si, hun er ikke gutt og jente samtidig. Av og til ser jeg henne for meg som jente i en av Neemas kjoler. Andre ganger ser jeg henne for meg som gutt i dåpskjole med lyseblått sløyfebånd. Jeg fikk jo aldri oppleve at Markus levde opp, og jeg tror det er mange av situasjonene som jeg så for meg med han, som møter meg i drømme. Men det er ikke Markus jeg ser i drømmene. Det er babyen i magen. En natt drømte jeg at jeg fikk firlinger, og det var det ingen som hadde sett på ultralyd. Det var helt crazy og fullstendig kaos, og jeg var så lei meg fordi vi ikke hadde navn klart til alle sammen. Ikke klarte jeg å huske hvem som var hvem heller. Jeg var bra sliten da jeg våknet etter den drømmen.

Ellers er formen fortsatt god. Jeg begynner å kjenne meg litt mer sliten og litt stor, men etter at snøen forsvant og jeg har gått med joggesko hver dag, har jeg stort sett ikke hatt vondt verken i ryggen eller beina. Magen er som sagt stor, men jeg har bare lagt på meg ca seks kilo så langt. Er så fornøyd med det, at jeg må skryte litt. Om alt går bra resten av svangerskapet, slipper jeg kanskje unna med under ti kilo.

Jeg innbiller meg at jeg kommer til å føde før termin. Det er litt skummelt, for plutselig går jeg over. Men Neema kom dagen før termin og Markus kom fem uker før, så jeg ser liksom ikke for meg at jeg skal gå over denne gangen. Hadde det ikke vært for at jeg vet at hun har det best inni magen min i noen uker til, skulle jeg gjerne født i dag. Jeg er så klar for å bli ferdig med svangerskapet. For hver dag som går kommer jeg uansett en dag nærmere fødselsdagen hennes, og snart får jeg henne lagt på brystet mitt for første gang.

Telefonløs helg

Det var da Neema og jeg tok oss et stopp på lekeplassen på vei hjem fra barnehagen i går, at jeg oppdaget det. Jeg skulle bare ta en kjapp telefon til Trond Erik for å høre hvordan han lå han. Han skulle utføre noen ærender i byen etter jobb, og jeg ville vite når han regnet med å være hjemme. Men telefonen lå ikke på sin faste plass i veska. Den lå ikke et annet sted i veska heller, ei heller i en av jakkelommene mine. Jeg hadde rett og slett glemt den igjen på jobb.

Da vi kom hjem en halvtime senere, savnet jeg fasttelefonen for første gang på mange år. Trond Erik var ikke kommet hjem, og jeg regnet ganske sikkert med at han hadde prøvd å få tak i meg. At han var veldig bekymret, regnet jeg ikke med, han er vant til at jeg ikke er så flink til å høre telefonen, men ganske småirritert, var han nok. Da kom jeg på en god idé. Jeg kunne bare sende en sms fra nettet. Det var dessverre enklere sagt enn gjort. For å få lov til det, måtte jeg registrere meg som bruker, og for å bli registrert som bruker måtte jeg motta et passord på, ja nettopp, min egen mobil. Jeg vurderte å ringe han via Skype, men konkluderte med at det var unødvendig. Så jeg sendte en mail, og tenkte at om han skulle bli bekymret ville han vel kanskje tenke på å sjekke mailen.

Halv sju kom han hjem. Småirritert fordi jeg ikke hadde svart på telefonen, og oppgitt over hvor lang tid ting tar i byen. Jeg hadde vurdert om jeg skulle gidde å reise tilbake til jobben for å hente telefonen. Ikke det at det tar så lang tid, sju minutter med bil, men var det nødvendig liksom? Jeg fant ut at det kunne være greit. En hel helg uten telefon kunne jo bli litt tungvint. Så mens Trond Erik tok kveldsstellet med Neema, reiste jeg tilbake til jobben. Bare for å oppdage at nattlåsen var låst, og den hadde jeg ikke nøkkel til. Det skulle visstnok være en kveldsvakt på skolen fram til klokka ni, men han var ikke å se noe sted. Så da bar det hjem igjen, med uforrettet sak.

Mobilen ligger trygt forvart på pulten min på kontoret, ikke det at den er så verdifull heller. Jeg ønsker meg forresten ny til bursdagen min i mai, og jeg tror Trond Erik kommer til å kjøpe det til meg med glede. Tenk å kunne utforske ti forskjellige mobiler for å finne ut hvilken som passer best til kona. Jeg for min del er glad han kan finne ut av det, så jeg slipper. Kanskje ender det opp med at han gir meg valget mellom to-tre modeller.

Uansett, den gamle telefonen duger både til å ringe med å sende sms, men denne helgen får jeg ikke gjort noen av delene. Foreløpig er det ikke noe stort savn. Det kan være at noen prøver å få tak i meg i løpet av helgen, men de fleste er vant til at jeg ikke er så god på å svare. Så om jeg ikke tar telefonen eller svarer på sms i løpet av et par dager, regner jeg ikke med at noen blir verken bekymret eller fornærmet. Og skulle det være noe viktig, er det alltids mulig å få tak i Trond Erik.